
Under fremføring av Tine Surel Langes verk "Let us all sense" på Ultima skal alle sitte i et rom sammen, badet i lys, og få tildelt smaker og noe å holde i eller ta på, forteller hun. Lysene vil være sterke, og de fire musikerne i AREPO Ensemble spiller mens publikum utforsker fire smaker, fire farger og fire teksturer.(Foto: Michal Sýkora)
Å smake en farge
I en hyperstimulerende verden der utbrenthet er et problem, vil Tine Surel Lange overvelde oss enda mer med verket "Let us all sense". For kanskje må det bli verre før det kan bli bedre.
Ballade publiserer i disse dager intervjuer gjort og skrevet av studenter ved Institutt for musikkvitenskap (IMV), Universitetet i Oslo. Tekstene er blitt til i et samarbeid mellom IMV, Ultima og Ballade, der musikkskribentene og kritikerne Ola Nordal og Bodil Maroni Jensen har vært mentorer og sparringspartnere for studentene. Kunstnerne som er intervjuet er aktuelle i forbindelse med Ultimafestivalen 2026. Dette intervjuet er laget av spirende musikkskribent Ingeborg Johanne Karlsson Fjørtoft.
Tine Surel Lange bor på en liten øy i Lofoten med tolv hundre innbyggere. Her er hun fornøyd med å jobbe alene og isolert.
Komponisten som sjeldent viser verkene sine i Oslo, skal få verket Let ut all sense fremført på Ultima i september. Verket er et bestillingsverk, bestilt av AREPO Ensemble. Ensemblet består av cellist og vokalist Elizabeth Kate, gitarist Marco Slaviero, akkordeonist Noël Rubli, og klarinettist Madara Eleonora Mežale.
De fire musikerne er ikke alene om tallet fire. Det er nemlig fire sanser som skal utforskes, fire smaker, fire farger og fire teksturer.

Tine Surel Lange, Let us all sense. (Foto: Michal Sýkora)
Sansene settes i høygir og man blir bevisst på alt man sanser ved at det er en del av et verk, men det er ikke nødvendigvis lett å begrense hva publikum oppfatter som en del av verket. Er det meningen at med-publikum også blir medvirkende og en del av inntrykket?
– Jeg ser ikke på publikum som medvirkende, men de er med-opplevere. At vi er i et rom sammen og opplever dette. Og så er det en enorm ære å få lov å kuratere og velge ut hva vi skal oppleve sammen.
– For meg er det veldig her og nå, sammen. Det er det jeg føler med tittelen. Nå skal vi sanse og føle sammen.
Tittelen, Let us all sense, er inspirert av en frase Surel Lange og mange andre husker fra kirken i barndommen. På et tidspunkt sier presten «la oss alle be», og alle ber sammen.
– Det er helt stille, og alle er veldig til stede sammen. Hele ideen om at hvis vi gjør dette her sammen, fokusert, så blir det sterkere. Det er noe spennende med det. Men det er ikke noen religiøs tone i resten av verket på noen måte. Jeg er bare inspirert av ideen om at å gjøre en handling sammen skal gjøre den sterkere.
Fargebad og sansekaos
Under forarbeidet til Let us all sense satt Surel Lange i lange tider under mørketiden, badet i ulike farger med bra lysoppsett. Så skrev hun ned hvordan hver farge kjennes.
Ledige stillinger
– Jeg prøvde å spise og drikke ulike ting i ulike farger for å finne ut hvordan det oppleves. Jeg opplevde at jeg ble mye overrasket, og at sansene blir forvirret og jeg mistet litt kontroll. Det var en deilig følelse. Jeg er veldig glad i lys og farger. Da jeg skrudde på hvitt lys etter jeg hadde sittet i intens grønt lys, var alt plutselig rosa fordi øynene hadde vent seg til grønt. Det viser at ikke alt nødvendigvis er som vi forventer. Det tror jeg er veldig bra å kjenne på.
Under fremføringen av dette verket skal alle sitte i et rom sammen, badet i lys, og få tildelt smaker og noe å holde i eller ta på. Lysene vil være sterke, og de fire musikerne i AREPO Ensemble vil spille samtidig som man smaker ting og tar på ting.
– I noen farger kan man bli forvirret om hva man får servert, og ting kan se veldig rart ut. Man kan bli overrasket over hvordan ting ser ut og hvordan fargen du har vært i kan påvirke hvordan du oppfatter farger etterpå.
– Verket adresserer at alt er oversaturert i verden akkurat nå, og hvor slitne og overveldede mange er på grunn av det. Det blir jo overveldende med alle sansene samtidig, men det er et eller annet med at noen ganger må det bli verre for at det kan bli bedre. Og så skal det komme hvitt lys mellom alle fargene for å renske paletten.

Tine Surel Lange garanterer at Let us all sense ikke vil være ukomfortabelt for sjenerte nordmenn. – Jeg bor på en øy oppe i Nord-Norge og liker å være alene. Alle får hvert sitt objekt; ingen deling her, så alle kan sitte helt i sin egen boble og holde på, sier hun. (Foto: Michal Sýkora)
Jeg må bare spørre Surel Lange om ikke sjenerte nordmenn som blir ukomfortable av for mye publikumsinteraksjon burde holde seg unna.
– Neida, det trenger de ikke. Jeg er jo selv en sjenert nordmann som bor på en øy oppe i Nord-Norge og liker å være alene. Alle får hvert sitt objekt; ingen deling her, så alle kan sitte helt i sin egen boble og holde på.
Isolert arbeid
Når jeg spør Surel Lange om viktige samarbeid hun har hatt, svarer hun at hun for det meste jobber alene og ikke alltid en gang møter de hun samarbeider med før rett før. Hun har for eksempel ennå ikke møtt AREPO Ensemble, som skal fremføre Let us all sense.
– Vanligvis med en scenekunstforestilling ville man hatt mange involverte, der alle har sine roller, men her skal alle hatter på meg. Jeg liker å fortelle hele historien selv. Da blir det til at jeg jobber mye alene, og at det ikke nødvendigvis er mye samarbeid i prosessen med et verk.
– Men jeg har jo gjort mange spennende ting, med alt fra dansere i Nord-Norge til dansere i Sør-Korea, til teaterforestilling på Færøyene. Det har alltid vært spennende, men på en eller annen måte bekrefter det også at min kunstneriske stemme er veldig sterk når jeg er i min egen boble og skaper fortellinger og verdener der jeg selv har farget alle elementene … At det er grunnsteinen i mitt kunstnerskap. Så jeg gjør mindre og mindre samarbeid av den grunn, for jeg ser hvordan jeg er sterkest.
– Men det må sies at det skjer utrolig viktige samarbeid når verkene blir fremført; i øyeblikket. Det er utrolig viktig.
For å få innblikk i denne ensomme kunstnerens indre spør jeg Surel Lange om hva hun liker å høre på av musikk når hun er alene og velger fritt.
– Jeg liker godt å eksponere meg for så mye som mulig. Men jeg er veldig glad når jeg hører på Ivo Dimchev. Da føler jeg at alt skal gå bra.
Neste verk i rekka
Det neste som skjer for Tine Surel Lange etter Let us all sense er å jobbe med et verk som heter Spor. Her tar hun for seg overturismen i Lofoten på sommeren, og hvordan resultatet er at infrastrukturen sliter og naturen slites ned.
– Jeg er fascinert av mennesket som en destruktiv art. Det som en gang var en liten sti, er blitt store årenett som ligner motorveier opp gjennom fjellet. Og de stiene forsvinner ikke. Alle de føttene, de små menneskene som har gått der i så stor grad at det er blitt store endringer i landskapet som aldri kommet til å bli som det var. Nå er de der for godt, de sporene.
– Så jeg tar bilder av dem, og så skal jeg gjøre stop motion-filming hvor jeg broderer med rød tråd inni de stiene. Dette skal bli et partitur for Karin Hellqvist å spille. Det gleder jeg meg veldig til.

I tidligere verk har Tine Surel Lange brukt steiner som partitur. I hennes neste prosjekt, Spor, skal hun brodere med rød tråd i stiene i Lofoten-landskapet. De røde trådene blir partitur for den svenske fiolinisten Karin Hellqvist å spille. (Foto: Tine Surel Lange)
Verket Let us all sense spilles på Rom for dans lørdag 12. september kl. 17.30. Les mer om produksjonen i Ultimas festivalprogram.













