Kjedelig, rett og slett
INNLEGG: Geir Jenssen fortjener ikke hedersplassen som offer, i følge komponist Glenn Erik Haugland.
I debatten om BFO’s fremføring av «Shhoctavoski» i Grieghallen er det altfor enkelt å gjøre komponisten Geir Jenssen til en uskyldsren kristusfigur som blir hånet av finkulturens portvoktere alias medlemmer av Den Kongelige Norske Komponistforeningen. Jenssen fortjener ikke hedersplassen som offer. Hvordan kan man ha en fri meningsutveksling om musikk, når de som lever av å skrive, dirigere og musisere kunstmusikk kronisk blir beskyldt for å ha vikarierende motiv?
I Grieghallen hørte jeg et verk skrevet av en komponist som hadde klanglig fantasi nok til å vekke interesse, men som inntok talerstolen et symfoniorkester jo er – uten manus. Veien fra høyttalerkunst til orkestersalen er lengre enn mange vil innrømme. For lytteren er det psykologisk sett stor forskjell på å skru av lyset, fylle vinglasset, lukke øynene og la musikken fylle rommet via et par skitgode høyttalere, og det å ha opptil 100 profesjonelle musikere på hvert sitt instrument sittende foran deg klar til å vise hva endeløse timer i et øverom kan føre til. Det er klart at Jenssen kunne ha gjort et poeng av å være i opposisjon til den borgelige tradisjonen symfoniorkestrene befinner seg i, og tydeliggjort protesten på flere vis. (Tittelen på verket hadde riktignok noe med sjokk i seg). Jeg opplevde snarere tvert i mot en komponist som var mest interessert i å gjøre sitt beste innenfor formatet og den gitte konteksten. Fra scenekanten og på forhånd i Ballade.no redegjorde han ryddig og greit for sitt utgangspunkt. Her var det ingen revolusjon å vente. Så hvorfor er Jenssen selv og Nicholas Møllerhaug i etterkant så opptatt av å fremstille det hele som en barrierebrytende provokasjon? Torstein Aagaard-Nilsen er jo bare opptatt av å si at verket ikke holdt mål og at Jenssen dermed misbrukte en gylden mulighet. Fotballspillere som spiller dårlige kamper må tale langt hardere medfart enn det Jenssen til nå er blitt utsatt for.
Jeg opplevde åpningen av «Shhoctavoski» som en åpenbaring med forsiktig bruk av delay på orkesteret som virkningsfullt gav det lavmælte ambivalens. Men ganske fort avslørte verket en komponist så forelsket i sitt eget musikalske materiale, at han har ingen intensjoner om å bruke det for å meddele noe som helst. Han hadde heller ingenting å tilføre underveis som kunne rettferdiggjøre verkets lengde. Resultatet ble i det lange løp, helt enkelt kjedelig. Ikke bare i mine, sikkert blaserte ører, men også for de rundt meg som tydeligvis var kommet kun for å høre Jenssen, der de utålmodig vred seg i sine stoler.
Det å ikke ville meddele seg, ikke ønske å utsette sitt eget materiale for press eller kontrast, ikke ta sjanser (innen verket), kort sagt sette noe i spill, er selvsagt også en legitim kunstnerisk strategi. Men det er et valg som innen orksterkonsertens kontekst må rettferdiggjøres med enten ideologisk, kontekstuell tyngde eller musikalske kvaliteter som fyller formatet på en annen, alternativ måte. Et valg som må finne seg i å bli målt opp mot symfonisk spisskompetanse utviklet av komponister, dirigenter og musikere i over 300 år.
Komponister som lider av lydfetisjisme finner man i alle genre og stilarter, og er i mine ører et problem Geir Jenssen deler med mange av våre kollegaer. Ikke minst innen Komponistforeningen. Det er godt mulig det finnes en større andel lyd-drodlere innen minimalisme, ambient eller elektronika enn innen andre musikalske leirer, men jeg er helt sikker på at poengløs drodling heller ikke er et kvalitetskriterium her. For det finnes vel god og dårlig musikk også innen disse genrene?
«Shhoctavoski» har helt ufortjent fått mytestatus og fått Jenssen og flere til å fråde om munnen og gløde i øynene mens de mellom tennene hveser “finkulturellekomponistforeningensfiser”. Dårlige nyheter for alle som ønsker så enkle fiendebilder; verden, herunder Komponistforeningen, er dessverre mer sammensatt enn så. La oss heller oppføre oss og diskutere musikk!
Glenn Erik Haugland er komponist og leder i Norsk Komponistforenings musikkfaglige utvalg.
