Ernst Wiggo Sandbakk (Foto: Frank Pusch)

Talentutvikler og Jazzfestsjef: Ernst Wiggo Sandbakk

Trondheim Jazzfest – pandemifri – starter tirsdag. Her er mannen bak, den evige optimisten Ernst Wiggo Sandbakk.

Kalender

La Llorona, den gråtende klarinett

21/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

25/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera – DON PASQUALE (utdrag)

28/05/2022 Kl. 15:30

Oslo

Konsertforestillingen Klarinett & Foto

29/05/2022 Kl. 14

Viken

Det er Jazzfest-uke i Trondheim. Til Ballade skriver festivalens daglige leder at
– Jeg er spesielt stolt av egenproduksjonene våre. Vi har hele sju bestillinger, i tillegg til vår konsertserie hvor en ung komponist/arrangør tar for seg låtkatalogen til en trøndersk pop/rock-artist. I år er det tidligere NTNU-student Vebjørn Mamen fra Asker som tar for seg Astrid S sine superhits, forteller Sandbakk.

Bestillingene, som altså Ernst Wiggo Sandbakk er særlig stolt av for 2022 er:
Elisabeth Lid Trøen New Paintings of Jazz, et samarbeid med Vossa Jazz og Oslo Jazzfestival.
Erlend Skomsvoll Ettertankens messe, med Hildegunn Øiseth og TSO-koret.
Espen Berg Water Fabric, i samarbeid med Mai Jazz og Oslo Jazzfestival.
Per Borten og Petter Kraft Cobra Kraft.
Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Flatens med hvert sitt nye verk, sammen med nytt band, Guts And Skins Octet.
Eirik Havnes og Lars Ove Fossheim: Alt som lever skal dø, i samarbeid med Meta.Morf.
Mer om årets program finner du nederst.

Men la oss spole halvannet år tilbake. Koronapressekonferansene kommer og går. Etter å ha avholdt en pandemitilpassa Jazzfest på tampen av 2020, oppsummerte Ernst Wiggo Sandbakk festivalen – og et liv i musikk – med skribent Torstein Ellingsen. Hele intervjuet med pedagogen og festivalsjefen finner du her.

– Hvordan har det vært å være «lillebror» i forhold til andre større, eldre og mer synlige jazzfestivaler?
– Noen må være småsøsken, så det er helt OK. De festivalene som er større enn oss har vært bedre lobbyister og har vært flinkere med offentlig finansiering og så videre, sa Ernst Wiggo Sandbakk da.
– De har annen geografisk tilhørighet og flørter kanskje mer med folkefestkonseptet, noe som kan tvinge dem til å booke artister som ikke naturlig hører inn under jazzparaplyen. Det er ikke vår stil å sutre over at tidligere knutepunktfestivaler har mer å rutte med enn oss. Vi må gjøre mest mulig ut av det vi har. Når man blir for stor, er det fare for at det er viktigere å vokse seg større enn å ta vare på de opprinnelige verdiene og lage et godt kunstnerisk program. Blir man for feit blir det vanskelig å bevege seg.


For noen år siden satt jeg på en flybuss, en sånn grå morgen,
der stemningen var trøtt og det dugget på ruta. Ved siden av meg dumpet en jovial trønder ned. Etter hvert forsto jeg at det var den legendariske musikeren Asmund Bjørken (1933-2018), en nestor innen jazz og folkemusikk. I væremåte og gestikulering litt som Nils Arne Eggen, men et par hakk mer lyttende. Vi kom i snakk om festivalen vi skulle til og om felles kolleger. Noen musikere hadde hatt problemer. Andre har forlatt oss. Det var da ett navn fra miljøet i Trondheim dukket opp.
Og Asmund Bjørken kort konkluderer:
– Ernst Wiggo Sandbakk, ja. Men han har det gått bra med!

– Er du enig, Ernst Wiggo?
– Det var kjempehyggelig å høre. Jeg savner Asmund Bjørken. Med all sin folkelighet var han samtidig en gentleman, menneskekjenner og en raus og inkluderende person. Da jeg kom til Trondheim som ung mann i 1978 gikk det bare tre uker før jeg hadde min første spillejobb med Asmund, på Erichsen Café.
– Det har ikke gått meg dårlig, så langt. Bank i bordet. Jeg er utrolig privilegert. Jeg visste tidlig i tenårene at musikk kom til å prege mitt liv, og husker at jeg allerede som 16-åring gjorde meg tanker om hvordan et perfekt studio for trommeundervisning burde se ut. Lite visste jeg at jeg skulle innom faste ansettelser i kulturskoler, videregående skoler og universiteter. Like lite visste jeg at konsertformidling skulle gi meg like store kick som å spille selv. Alt dette har vært fint å få drive med.

Lederen for Jazzfest i Trondheim er optimist, med langt, bakover-gredd hår og et vennlig smil. God både med folk og med musikk. Uformell og jovial. Man kan liksom se ham for seg som ung musiker, sittende bak rattet i snøvær, på vei til en liten jazzklubb langt mot nord, der den frekke galgenhumoren spretter frem og tilbake i turnébussen. Og på nachspiel, med band, arrangør og publikum i skjønn forening. Dette er nok noe av det som bidrar til å gjøre Ernst Wiggo så respektert: Både at han har gått (kjørt) hele veien og at han er dyktig i mellommenneskelige relasjoner. Det er nemlig noe med festivalledere som selv har spilt på hundre festivaler. De har en egen troverdighet, for de vet hva musikere, teknikere, medhjelpere og publikum trenger.

Sandbakk bak trommene. (Foto: Knoff)

– I jobben som festivalleder: Hva har du særlig med deg inn fra ditt virke som musiker og pedagog?
– Å være festivalleder medfører ansvar for det kunstneriske programmet. Kunstnerisk ansvar forutsetter en viss fagkunnskap. Som musiker får man en viss innsikt ved å studere håndverk, historie og tradisjon. I beste fall oppdager man at noen før deg har tenkt de samme tankene, og kanskje utøvd de bedre? Som pedagog, eller veileder som jeg liker å kalle undervisning på universitetsnivå, bør man ha evne til å inspirere, skape gode vekstforhold for talentene og styrke dem som utøvere og fagpersoner. Det samme må man gjøre som bedriftsleder; skape et godt og inspirerende arbeidsklima som bygger lagånd. Det kan det sies veldig mye om, men det må swinge både på og utenfor scenen. Og det må være gøy.

Hvis man kan si at Ernst Wiggo har en egen stil som festivalleder, så må det være at han alltid har hatt nese for talentutvikling, at han ofte har prioritert å booke de beste norske artistene og at han er åpen hva gjelder sjanger, uten for mange stilmessige kjepphester, slik andre festivaler kan ha. Det siste henger kanskje sammen med hans lange virke som pedagog, der jo all verdens ulike rytmer er like viktige og skal prøves ut. Og Ernst Wiggo er ledende i Norge på studiemateriell for slagverkere. Hans lærebok «Hvordan spille moderne trommesett» har solgt rundt 10 000 eksemplarer. Bokas Facebook-side ble lansert i 2020, og får stadig flere følgere.

– Fortell om hvordan du ble involvert i festivalen i Trondheim.
– Jeg har erfaring som konsertarrangør fra da jeg var russ i Narvik i 1977, så da Bjørn Krokfoss ringte til Trond Kopperud og meg i 1994 og spurte om vi skulle ta med hvert vårt band på nedlagte Studio Hjorten på Royal Garden Hotel i Trondheim, så ble vi med. Vi spilte hver vår konsert som en mini-festival. Siden da har JazzMazz (som skiftet navn i 1998) vært gjennom en sunn vekst og blitt arrangert årlig. Jeg har vært med siden 1994. I 2003 ble organisasjonen såpass godt offentlig finansiert at det ble utlyst en 30 prosent stilling. Den fikk jeg.

– Stemmer det at du investerte dine egne penger i festivalen?
– Ja, til en viss grad. I 2005 gikk vi på en såpass stor økonomisk smell at vi teknisk sett var konkurs. Styreleder og jeg kausjonerte for et lån på 200 000 kroner for at musikerne skulle få honorarene sine. Lånet ble innfridd få måneder etterpå. Det var en genistrek å holde pressen borte fra tallene.

Jazzfesten starter tirsdag med Kyle Eastwood og fra onsdag av er det i full gang med navn som Jan Garbarek med Trilok Gurtu, Erlend Skomsvoll med TSO-koret, Fieh, og mange flere.

Les hele Sandbakks Jazzfest-historie her.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Universitetslektor i akkompagnement

UiT Musikkonservatoriet (MK)

Nettredaktør

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kantor/organist

Larvik kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Musikk i Nordland

Universitetslektor i fagdidaktikk i musikk

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev