Jazzfest 2020 Sara Fjeldvær & Øyvind Leite @ Trykkeriet (Foto: Arne Hauge)

Jazzfest: Festivalsjefen som selv har spilt «hundre» festivaler

– Da de siste, hodeløse restriksjonene om fastmonterte seter kom, ble det ekstra tøft og mye merarbeid. Hva svirrer i hodene på de som fant på dette? spør trommeslager og festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk. Det er dog det mest ramsalte han kommer med etter avholdt suksessfestival midt i en mørk koronasesong. Han er tross alt musikklivets evige optimist.

Kalender

Om lagånd, tilhørighet, restriksjoner og ekstremsport, og om å flytte en festival fra mai til november.

For noen år siden satt jeg på en flybuss, en sånn grå morgen, der stemningen var trøtt og det dugget på ruta. Ved siden av meg dumpet en jovial trønder ned. Etter hvert forsto jeg at det var den legendariske musikeren Asmund Bjørken (1933-2018), en nestor innen jazz og folkemusikk. I væremåte og gestikulering litt som Nils Arne Eggen, men et par hakk mer lyttende. Vi kom i snakk om festivalen vi skulle til og om felles kolleger. Noen musikere hadde hatt problemer. Andre har forlatt oss. Det var da ett navn fra miljøet i Trondheim dukket opp.
Og Asmund Bjørken kort konkluderer:
– Ernst Wiggo Sandbakk, ja. Men han har det gått bra med!

– Er du enig, Ernst Wiggo?
– Det var kjempehyggelig å høre. Jeg savner Asmund Bjørken. Med all sin folkelighet var han samtidig en gentleman, menneskekjenner og en raus og inkluderende person. Da jeg kom til Trondheim som ung mann i 1978 gikk det bare tre uker før jeg hadde min første spillejobb med Asmund, på Erichsen Café.
– Det har ikke gått meg dårlig, så langt. Bank i bordet. Jeg er utrolig privilegert. Jeg visste tidlig i tenårene at musikk kom til å prege mitt liv, og husker at jeg allerede som 16-åring gjorde meg tanker om hvordan et perfekt studio for trommeundervisning burde se ut. Lite visste jeg at jeg skulle innom faste ansettelser i kulturskoler, videregående skoler og universiteter. Like lite visste jeg at konsertformidling skulle gi meg like store kick som å spille selv. Alt dette har vært fint å få drive med.

Lederen for Jazzfest i Trondheim er optimist, med langt, bakover-gredd hår og et vennlig smil. God både med folk og med musikk. Uformell og jovial. Man kan liksom se ham for seg som ung musiker, sittende bak rattet i snøvær, på vei til en liten jazzklubb langt mot nord, der den frekke galgenhumoren spretter frem og tilbake i turnébussen. Og på nachspiel, med band, arrangør og publikum i skjønn forening. Dette er nok noe av det som bidrar til å gjøre Ernst Wiggo så respektert: Både at han har gått (kjørt) hele veien og at han er dyktig i mellommenneskelige relasjoner. Det er nemlig noe med festivalledere som selv har spilt på hundre festivaler. De har en egen troverdighet, for de vet hva musikere, teknikere, medhjelpere og publikum trenger.

– I jobben som festivalleder: Hva har du særlig med deg inn fra ditt virke som musiker og pedagog?
– Å være festivalleder medfører ansvar for det kunstneriske programmet. Kunstnerisk ansvar forutsetter en viss fagkunnskap. Som musiker får man en viss innsikt ved å studere håndverk, historie og tradisjon. I beste fall oppdager man at noen før deg har tenkt de samme tankene, og kanskje utøvd de bedre? Som pedagog, eller veileder som jeg liker å kalle undervisning på universitetsnivå, bør man ha evne til å inspirere, skape gode vekstforhold for talentene og styrke dem som utøvere og fagpersoner. Det samme må man gjøre som bedriftsleder; skape et godt og inspirerende arbeidsklima som bygger lagånd. Det kan det sies veldig mye om, men det må swinge både på og utenfor scenen. Og det må være gøy.

Hvis man kan si at Ernst Wiggo har en egen stil som festivalleder, så må det være at han alltid har hatt nese for talentutvikling, at han ofte har prioritert å booke de beste norske artistene og at han er åpen hva gjelder sjanger, uten for mange stilmessige kjepphester, slik andre festivaler kan ha. Det siste henger kanskje sammen med hans lange virke som pedagog, der jo all verdens ulike rytmer er like viktige og skal prøves ut. Og Ernst Wiggo er ledende i Norge på studiemateriell for slagverkere. Hans lærebok «Hvordan spille moderne trommesett» har solgt rundt 10 000 eksemplarer. Bokas Facebook-side ble lansert i år, og får stadig flere følgere.

– Fortell om hvordan du ble involvert i festivalen i Trondheim.
– Jeg har erfaring som konsertarrangør fra da jeg var russ i Narvik i 1977, så da Bjørn Krokfoss ringte til Trond Kopperud og meg i 1994 og spurte om vi skulle ta med hvert vårt band på nedlagte Studio Hjorten på Royal Garden Hotel i Trondheim, så ble vi med. Vi spilte hver vår konsert som en mini-festival. Siden da har JazzMazz (som skiftet navn i 1998) vært gjennom en sunn vekst og blitt arrangert årlig. Jeg har vært med siden 1994. I 2003 ble organisasjonen såpass godt offentlig finansiert at det ble utlyst en 30 prosent stilling. Den fikk jeg.

– Stemmer det at du investerte dine egne penger i festivalen?
– Ja, til en viss grad. I 2005 gikk vi på en såpass stor økonomisk smell at vi teknisk sett var konkurs. Styreleder og jeg kausjonerte for et lån på 200 000 kroner for at musikerne skulle få honorarene sine. Lånet ble innfridd få måneder etterpå. Det var en genistrek å holde pressen borte fra tallene.

Ernst Wiggo Sandbakk bak trommene. (Foto: Knoff)

I over 25 år har Ernst Wiggo bidratt vesentlig til å løfte jazzmiljøet i Trondheim og etter hvert blitt en sentral mann i det norske jazzmiljøet. Han tror at selve byen Trondheim er vesentlig for den gode utviklingen. Men det er samtidig en utfordring for Jazzfest at Trondheim allerede har et aktivt kulturliv og at det skjer veldig mye der. Organisatorisk og ressursmessig er Jazzfest relativt liten, men har likevel gjort seg bemerket.

Ernst Wiggo Sandbakk. (Foto: Frank Pusch)

– Hvordan har det vært å være «lillebror» i forhold til andre større, eldre og mer synlige jazzfestivaler?
– Noen må være småsøsken, så det er helt OK. De festivalene som er større enn oss har vært bedre lobbyister og har vært flinkere med offentlig finansiering og så videre. De har annen geografisk tilhørighet og flørter kanskje mer med folkefestkonseptet, noe som kan tvinge dem til å booke artister som ikke naturlig hører inn under jazzparaplyen. Det er ikke vår stil å sutre over at tidligere knutepunktfestivaler har mer å rutte med enn oss. Vi må gjøre mest mulig ut av det vi har. Når man blir for stor, er det fare for at det er viktigere å vokse seg større enn å ta vare på de opprinnelige verdiene og lage et godt kunstnerisk program. Blir man for feit blir det vanskelig å bevege seg.

– Er det viktigst for Jazzfest å være lokal eller internasjonal?
– Vi har et veldig tydelig mål og en handlingsplan som vi må følge. Der står det at vi «skal skape en optimal miks av lokale, nasjonale og internasjonale utøvere». I år ble det plutselig umulig å være internasjonal. Alle festivaler må bygges på lokal egenart og fundamenteres i hjemmemiljøet. Ellers får man ingen naturlig tilhørighet. Det er grunnen til at lokale bygdedager som Kjeldebotndagan (hvor jeg kommer fra) og Rennebumartnan er blitt stolte og viktige arrangementer for lokalsamfunnene.

– Hvor tette er båndene til jazzlinja på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)?
– Båndene er rimelig tette siden jeg har deltidsstillinger begge steder. Jazzfest har en flerårig samarbeidsavtale med NTNU, et samarbeid som blir lagt merke til utover landets grenser. Gode venner i Europe Jazz Network spør «How can this happen?» Et av svarene er at NTNUs ledelse siden begynnelsen av 2000-tallet har sett kulturens store betydning for byen. Uten det ville ikke Jazzfest vært der vi er i dag, ei heller ha hatt Dokkhuset Scene. En annen grunn er at vi har hatt muligheten til å jobbe langsiktig. Dessuten har vi evaluert samarbeidet årlig og funnet en form som gir gode synergier for begge parter.

– Hvordan greide dere – midt i en smittebølge – å lage festival, der andre enten har kansellert eller nedskalert kraftig?
– Vel, det har litt med stahet, stayerevne og mye med optimisme å gjøre. Både styre og stab var veldig tydelig på at det ville være tusen ganger bedre å presentere en mindre festival, enn å avlyse. Så vi er veldig lykkelige over hva vi har fått til. Men jeg legger ikke skjul på at vi er temmelig slitne, ikke minst av all usikkerheten og mulig uflaks underveis.
– Vurderte dere å droppe årets festival?
– Nei. Vi hadde lagt ned så mye arbeid for det opprinnelige arrangementet. Nedturen ved å kaste inn alle håndklær ville blitt for stor. Men jeg skal innrømme at når de siste, dustete og totalt hodeløse restriksjonene om fastmonterte seter kom, da ble det ekstra tøft og mye merarbeid. Jeg lurer på hva som svirrer i hodene på de som fant på dette? Kulturlivet ble nok en gang forskjellsbehandlet fra det øvrige samfunnet.

– Hvordan har Jazzfest gått i år? Hva slags tilbakemeldinger fra musikere, publikum og andre har du fått?
– Det har vært en utrolig opptur. Vi har aldri fått så mange klapp på skuldra fra artister og publikum som nå. Mange av musikerne har jo sittet hjemme i månedsvis. Vi får leve med at det ble utfordrende å være generøse med gjestelister og fribilletter til alle som fortjener det. Og det er trist at vi ikke fikk muligheten til å oppleve det aller hyggeligste med festivaler; å mingle, snakke med gamle kjente før og etter konsert, arrangere jammer som koker over av god stemning. Men det får bli senere.

– Når rammene er så vanskelige som nå: Har du noen tips til andre konsertarrangører?

– Konsert- og festivalarrangering har gått fra risikosport til ekstremsport. Å arrangere selvbærende arrangementer i dag er ikke mulig. Hvis du ikke har kontroll på budsjettet og hva du kan forvente av kompensasjon eller stimulering, så står styret ansvarlig for eventuelle tap. Det krever stor edruelighet og nøkternhet. I festivalbransjen er vi dårlige på pessimisme …

Jazzfest
Festivalens forgjenger, JazzMazz, har røtter tilbake til 1980 og endret navn til Trondheim Jazzfestival i 1998. Visjonen er «å være en ledende, nyskapende og synlig jazzformidler». Festivalen har hovedfokus på norsk, nordisk og europeisk jazz og har i et normalår 60–70 konserter. Gjennom sitt musikalske og økonomiske samarbeid med jazzlinja på NTNU er den en sentral bidragsyter til musikkmiljøet i Trondheim.
Finansiering: ca 40% offentlige midler, 40% billettinntekter og 20% sponsormidler.
Stab: tre deltidsansatte.

Ernst Wiggo Sandbakk, født 28.09.1957 i Kjeldebotn i Ofoten. Festivalleder, trommeslager og pedagog. Flyttet til Trondheim 1978 for å studere musikk. Har skrevet en rekke lærebøker i slagverk og har spilt inn en flere plater. I 1998 utga han en i eget navn CD-en EWS & The Sympathy Orchestra.
Førsteamanuensis ved NTNU Institutt for musikk og underviser særlig i trommesett og gehørtrening. Sandbakk har hatt en rekke verv i norsk jazzliv.
Daglig leder for Jazzfest siden 2004.
Ble i 2018 tildelt Trondheim kommunes kulturpris.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev