– Popmusikken er basert på nostalgi. Mye av den gamle musikken blir ikonisert. Man har et ganske romantisert bilde av hvordan ting var før i tiden, og en del søker tilbake denne fortiden. Det interessante er at musikere i min generasjon søker tilbake til en tid de aldri har opplevd, sier Anders Jordbrekk (28).
Han har skrevet masteroppgaven The Influence of the Past – A Study of Retromania and Technostalgia in Contemporary Popular Music. Her søker han å gi noen svar på hvorfor populærmusikken ser seg tilbake.
Digitaliserer fortiden
Nostalgien han har studert er ikke bare knyttet til estetikk; til lyden av gammel musikk. Den er også knyttet til teknologien som former musikken. Og ifølge Jordbrekk er dette to sider av samme sak.
– Det er vanskelig å snakke om retroestetikk i samtidig populærmusikk uten å se på hvilken teknologi som ligger rundt den. Populærmusikk har utviklet seg i takt med ny musikkteknologi.
– Vi har aldri hatt så mange muligheter til å skape musikk, så mange verktøy. Samtidig har det ikke vært så store innovasjoner med tanke på hvilke lyder vi jobber med. Nyskapningen har gått på hvordan vi jobber med lyden, hevder Jordbrekk.
Han nevner innspillingsverktøy, lydredigeringsprogrammer og mobiltelefonen, som i dag tilbyr flere avanserte verktøy enn et gjennomsnittlig studio for bare få tiår siden kunne by på.
– Det rare er at vi heller forsøker å digitalisere det som allerede er gjort, fremfor å gå nye veier. Det skjer selvfølgelig at noen forsøker å skape ny lyd. Men ikke i så stor grad som en kanskje kunne ha forventet.
Vanskeligere å gjøre nye feil
Forklaringene på det fraværet av utvikling han ser er flere. Noe mener han handler om selve produksjonsprosessen, der det har satt seg en rekke normer for hvordan noe skal låte for å selge. En annen faktor er at større frihet ikke nødvendigvis fører til mer mangfold.
– Oppigjennom musikkhistorien har musikkinstrumenter blitt vrengt, brukt og kanskje misbrukt for å skape nye og annerledes lyder. Mens nå er det vanskelig å gjøre det, nettopp fordi mulighetene i de digitale verktøyene er så grenseløse at du vet ikke hva du kan gjøre feil lenger. Før kunne du koble en boks feil, og så ble det kanskje en kul lyd likevel. I det digitale er dette nesten umulig.
– Fortiden har også fått vokse seg større enn den kanskje egentlig var. Og vi tenker kanskje høyere om den enn vi burde. Vi er nostalgiske mot tider som ikke var nostalgiske.
Forsvinner i mengden
Jordbrekk mener at det ikke bare er musikere som ser mot fortiden, men også publikum. Det er fortsatt er de samme artistene som solgte ut stadioner for tyve-tretti år siden, som gjør det i dag. Og få nye artister får til det samme.
– Vi ser nok på fortiden med et litt skjevt blikk. Plateselskapene fungerte tidligere som et filter for hva som ble gitt ut. Man kan diskutere om det var bra, men det var i hvert fall et mer spisset marked. Nå kan jeg spille inn lyden av slag på et syltetøyglass og gi det ut samme uke. Det kan alle. Nyskapende musikk som lages nå, har en tendens til å forsvinne i mengden.
Samtidig mener han at retroestetikken nok mer er et økonomisk valg for bransjen, enn et bevisst ekskluderende valg.
Nostalgisk teknoporno
En fjerde forklaring ligger i romantisering, eller objektivisering, av selve teknologien. Dette kalles gjerne teknoporno.
– Utstyret representerer noe mer enn enn lyden det lager. Vi forbinder den type gitar, den type trommer, den type preamp i studio, den type mikrofon, med veldig konkrete stilarter, artister, album og låter som er innspilt. Utstyret blir viktigere enn hva det er i stand til å produsere av musikk.
– Problemet med dette er at vi blir for opphengt i teknologi som ikke går videre. Vi ser det i digitale løsninger; produsenter og plugins prøver å imitere gamle løsninger. For femti dollar for du ”soundet til Led Zeppelin”, sier reklamen. Noe som selvsagt er helt feil: Du får ikke det. Reklamen spiller bare på nostalgien.
Noe av reklamen virker fordi det finnes en forestilling om at det digitale er karakterløst sammenliknet med det analoge. Samtidig lages det en rekke plugins med ”analogt sound” fordi det ifølge Jordbrekke er mange som ønsker å dra det analoge inn i det digitale.
– Det er nesten skummelt å forske på nostalgi. Du kan få nostalgi til å forklare alt, men det ville være spekulativt. For noen handler bruken av det analoge om at det er det de er vant med, eller at man foretrekker å jobbe fysisk fremfor å styre en mus. Men det er klart at nostalgi har betydning.
Kan ikke forvente nostalgisk nyskaping
Et annet utslag av teknostalgen er i hvilke volum gammelt utstyr selger. Jordbrekk gir eksempler på synthezisere fra 80-tallet som nå selger mer enn de gjorde den gang de ble laget, eller hvordan den siste gitaren han selv kjøpte ser ut som den er laget for 50 år siden, men er laget i 2008.
– Hva gjør denne nostalgien med populærmusikkens estetiske uttrykk?
– Først og fremst handler det om at populærmusikk blir – og alltid har blitt – laget ved hjelp av teknologi. Selv når det er akustisk blir musikken fortsatt tatt opp. Når vi føler nostalgi, og trekkes mot eldre teknologi kan vi heller ikke forvente at vi skaper noe som høres helt nytt ut, når det som tar opp lyden er den samme teknologien som tok den opp for 40 år siden. Den gamle teknologien låter som den gjør.
Når vi føler nostalgi, og trekkes mot eldre teknologi kan vi heller ikke forvente at vi skaper noe som høres helt nytt ut, når det som tar opp lyden er den samme teknologien som tok den opp for 40 år siden.
Jordbrekk viser til at det heller ikke har kommet særlig mange nye instrumenter de siste årene, for eksempel er el-gitaren nesten hundre år gammel, og besetningen i et poporkester har knapt forandret seg siden 80-tallet. Rett nok blir datamaskiner mer brukt i konsertsammenheng, men funksjonen mener han er tilnærmet lik funksjonene til en sampler eller synthesizer.
– Det har selvsagt dukket opp nye ting med overgangen til det digitale, som autotune, som ikke er mulig analogt. Men det nye ligger mer i at tilgjengeligheten på teknologi har ekspandert. Tilgjengeligheten har gått opp, men ikke innovasjonen.
Ingen avstand
Det er jo ikke bare innspillingsteknologien som har blitt tilgjengelig. Med internett har også så nær som all innspilt musikk blitt tilgjengelig for lytterne. Noe som igjen nærer nostalgien.
– Mediene vi har i dag gjør fortiden i stand til å leve samtidig med oss. Er du interessert i noe, får du tak i det. Hadde det ikke vært for internett hadde det nok vært en helt annen type musikk som hadde blitt produsert. Internett har ikke bare fjernet avstand i tid, men også geografisk avstand.
– Blir det en devaluering av vår egen samtid, når den musikalske fortiden får så stor plass?
– Ja. Det speiler også samtiden på et vis. Hele popkulturen tillater at ting fra ulike perioder får eksistere samtidig. Vi er ikke i noen tydelig epoke nå. Popkulturen nå defineres derimot av at alt skjer samtidig, på nytt. Nye sjangre oppstår, i den grad de gjør det, i krysningspunktet mellom sjangre. Vi får hybridsjangre.
– Alt er lov. Ingenting er egentlig ukult. Det store spørsmålet er om dette betyr noe. Er det viktig at musikken representerer noe nytt, eller er det greit at vi trår i det samme?
Coverband – det neste store?
Selv mener Jordbrekk at utviklingen kan føre til at musikk kan bli mindre relevant som fortelling og formidling av samtiden.
– Men det er vanskelig å stå her som ”musikkpoliti” og si at det ikke er greit å høre på The Band i 2017. Problemstillingen er mer sammensatt. Det spennende blir å se fremover, og se om popmusikken dør ut. Blir det neste store et coverband? Blir det det vi kommer til å gå på konsert for å se?
Generasjonsskifte
Førsteamanuensis Jon Marius Aareskjold ved Universitetet i Agder tror ikke musikken vil stagnere. Han ser derimot en rekke tegn til nyskapning, særlig blant yngre produsenter enn ham selv og informantene i Jordbrekks oppgave.
– En ny generasjon produsenter kommer nå. Hører du på norske Cashmere Cat og Lido, eller Arca (fra Venezuela red.anm), så er ikke det de driver med preget av nostalgi.
– Tvert i mot har de en innovativ bruk av de samme verktøyene som jeg bruker. De bruker sikkert vintage plugins de også. Men lydbildene de skaper er noe helt annet. Det å hevde at det ikke skjer nyvinninger er en sterk påstand. Lytter du til det disse driver med låter det superfresht.
Blir ikke tape
Aareskjold mener vi bare har sett begynnelsen på hva som kan – og vil – komme som resultat av digitaliseringen. Han trekker frem Stargate som et annet eksempel på fornyere. Her er han riktignok inhabil siden han har samarbeidet med dem.
– De fornyet kanskje ikke sound. Men de tilførte noe nytt på harmonikk. De dro popkorder inn i urban musikk, og tok med det R&B i retning pop på en ny måte. Mange av de mest populære popartistene i dag kommer fra jazzlinja i Trondheim. De kommer fra en sjanger der å tøye reglene er reglen. Eller du har Jaga Jazzist, som har hundre tradisjoner i en stor blanding.
– Jeg tror ikke vi kommer til å bli stadig mer nostalgiske, i den forstand at om 20 år så jobber alle på tape igjen. Det ville jo være den naturlige konklusjonen av nostalgitanken. Jeg ser det motsatte.
Forholde seg til tradisjon
Samtidig mener Aareskjold at ”teknostalgia” er et interessant fenomen. Slik dette begrepet brukes av akademikere er det ikke nødvendigvis noe bevisst valg om å etterlikne fordums helter som ligger til grunn. Det handler mer om hvilke verktøy produsenter og musikere liker å bruke.
– Det er umulig å gå inn i populærmusikkfeltet uten å forholde seg til historien. Det er derfor naturlig at popen trekker med seg elementer fra tradisjonen.
– Musikken som har preget musikkhistorien har derimot alltid vært nyskapende. Men for å bli oppfattet som nyskapende må man være det i forhold til noe. Nyskapingen må også anerkjennes, den må bli gjenkjent i miljøet den oppstår i. Derfor vil det nye alltid være preget av det som har skjedd før.
Han peker på at populærmusikken er påvirket av nettopp sterk nyskaping, og ikke minst, sterk utskiftning. Det er få som har holdt seg på topp lenge uten å gjøre noe nytt, eller å gjenoppfinne seg selv.
– Det snakkes ofte om at musikk eller produsenter som preger soundet i den kommersielle musikken lever i en syklus på 6-7 år: Phil Spector, Motown, Stock Aitken Waterman, Timbaland, ja kanskje til og med The Beatles er eksempler på slike sykluser. Slik jeg ser det er fornyelse et fundament i popmusikken. Jeg kan ikke se at det vil forandre seg, konkluderer han.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
