Kjernen og mer
The Core & More fremførte Vidar Johansens «The art of no return» med full driv i Energimølla torsdag.
Tekst og foto: Ole Albrekt Nedrelid, Kongsberg
Kvartetten The Core har de siste årene vært å høre ikke bare som fire musikere i en kvartett, men også som et utgangspunkt for flere typer prosjekter. The Indian Core, som var et møte med tre indiske musikere, er ett eksempel; samarbeidet med Bergen Big Band under Nattjazz i 2007 er et annet. I anledning det sistnevnte, ble musikken arrangert av komponist og saxofonist Vidar Johansen, som også er pennefører denne gang. Her har han komponert suiten «The art of no return, vol. 1» til septetten kalt The Core & More.
Det er en solid liste musikere som står oppført her. Foruten grunnkvartetten med Jørgen Mathisen, Erlend Slettevoll, Steinar Raknes og Espen Aalberg på henholdsvis tenorsax/klarinett, piano, bass og trommer, er svenskene Jonas Kullhammar og Magnus Broo hentet inn på tenorsax og trompet. Johansen selv er syvende mann i bandet på barytonsax og klarinett.
Fritt etter høvdinger
Et felles ideal for alle disse kan synes å være hardtsvingende frijazz fra 1960-tallet, revilatisert i Skandinavia, hvor John Coltrane for lengst er en så velbrukt referanse at både Archie Shepp og Pharoah Sanders også bør nevnes, samt navn som Charles Lloyd og Jan Garbarek. Alle for øvrig saxofonister.
Men nå er det altså Vidar Johansen, også saxofonist, som står bak musikken. «The art of no return» består hovedsaklig av fire deler, No. 1–4, men på tvers av satsene kan man telle langt flere forskjellige temaer og utskrevne partier. Hele verket i sammehneng fremstår derfor som en mer strukturert veksling mellom tema og soli om hverandre, som er en fin avveksling fra den tradisjonelle konsertformen med låter solistene improviserer over.
Duell
I Energimølla torsdag ble alle noter fulgt og spilt, men fordelen med en liveopptreden er friheten man har til å male ut ideer. Hver og en kom med sine lengre solokadenser, og spesielt huskes Magnus Broos frittalende trompetmonolog over det rolige og bedagelige kompet. Hvilken herlig kontrast! For ikke å snakke om saxofonduellen mellom Mathisen og Kullhammar, som i all sin vennskapelighet kjempet aggressivt av gårde med innfløkt håndgemeng.
Den unge Jørgen Mathisen høster flere lovord jo mer han spiller, kan det virke som, og dette er det gjerne en grunn til. I denne blåserekken fremsto han som en av de mer autoritære. Ikke nødvendigvis på grunn av tonevalg i fraser, mer på grunn av tonekvalitet i instrumentet, i fremtoningen saxofonen får når han spiller, noe som kom tydelig frem i duellen med Kullhammar. Skjønt, jeg vil ikke kåre noen vinner, og det kunne virke som at Kullhammars mikrofon ikke hadde noen god dag på jobb, siden han faktisk ikke hørtes like godt.
Solid komp
Ledige stillinger
The Core har bestandig hatt rykte på seg for å være energifylt og kraftig. Mye av dette skyldes det solide kompet hvor Slettevoll/Raknes/Aalberg danner en blytung grunn de resterende kan spille på. Slettevolls klo i venstrehånd, Raknes’ raspende bassing og Aalbergs energiske driv i trommene er å høre på alle innspillinger, men det kommer ekstra tydelig frem i konsertens mer direkte rammer.
Slik var det å høre dem i Energimølla, hvor vi fikk direkte kontakt med både musikere og Johansens verk på en gang. Det er lett å bli overpositiv i slike stunder, men atter en gang tillater jeg meg nettopp det.
