Fritt i stort format
ANMELDT: Yun Kan-prosjektene viser ikke bare hvilken betydning Fredrik Ljungkvist har hatt for det norsk-svenske bandet Atomic. Yun Kan står godt som selvstendig prosjekt, i følge Balldes anmelder.
I forkant opplevde jeg det som et hyppig samtaletema, det å snakke om «denne Ljungkvist-konserten». På Kongsberg Jazzfestivals fredagsprogram var Yun Kan 10 først i gang av de større kveldskonsertene, noe som kanskje gjorde det naturlig å oppsøke nettopp denne – men det skyldtes nok mer enn som så. Yun Kan 5 var her for fem år siden og var altså fordoblet tilbake.
Yun Kan er ikke like asiatisk som en skulle tro, det er navnet på svenske Fredrik Ljungkvists frimusikalske ensembler. For oss nordmenn er han nok mest kjent fra kvintetten Atomic, som jevnlig har spilt for oss i en tiårsperiode nå, til glede for både lyttere og kritikere. Yun Kan skiller seg fra Atomics amerikanske frijazz med en enda friere musikk, hvor det er mer naturlig å legge vekt på improvisasjon som grunnelement, dog med en rekke komponerte strofer spredt utover.
For det var tydelige kontraster å høre her; de kollektive temapartiene sto opp som påler fra den frie musikken, som gjerne gikk helt bort fra all form og struktur. Midt i et lengre solostrekk kunne Ljungkvist gi et kraftig nikk som satte inn de komponerte partiene, og med dette ryddet opp i lydbildet. Slike kontraster er like nødvendige som de er vanlige virkemidler, og det synes på meg at de blir tatt ekstra godt vare på og brukt med omhu i denne tentetten.
Vokalhåp
De ti musikerne utgjorde en forholdsvis standard instrumentering hva angår større jazzensembler, selv om bruken av cello og to trommesett kan fremheves. Sveriges unge vokalhåp innen friimprovisasjon, Sofia Jernberg, skulle også vise seg å gjøre seg bemerket under årets Kongsbergfestival, med opptredener fredag og lørdag i septetten Paavo og duett med Raymond Strid i tillegg til Yun Kan.
Jernberg vinner terreng ved å ha fokus på stemmens lyder og utforskingen av disse, fremfor de mer tradisjonelle fraseringstypene vokalister øver inn. I Yun Kan 10 var hun derfor et instrumentalt instrument på lik linje med de øvrige i bandet, og jeg vil si hun fungerte som et særdeles positivt tilskudd i den komplekse helheten.
Angående helheten, ser jeg på det som en ulempe ved slike store band at man kan få følelsen av at mange forsvinner. Hva den enkelte spiller oppleves som mindre verdt når man ikke hører hva man ser, for eksempel gjaldt dette cellist Amit Sen. Men alt til sin tid, og et av mine store øyeblikk under festivalen fant sted da Sen og bassist Mattias Welin innledet slutten av konserten med en trollbindende strykeduett, med anslag og ansats fra klassisk kunstmusikk spilt med friimprovisasjonens toner.
Fellesnevner
Det som slår meg som interessant ved Yun Kan-bandene, i tillegg til den positive opplevelsen det altså er å høre dem, er hvilken betydning Ljungkvist har hatt i Atomic. Selv har jeg fulgt sistnevnte band fra begynnelsen og blitt godt vant til et karakteristisk og egenartet sound, et sound som i stor grad kan spores tilbake til Ljungkvist. I likhet med Håvard Wiik har han skrevet mesteparten av Atomics låter og utmerker seg derfor som en fellesnevner og en signatur i den kunstneriske prosessen.
Dermed er det å høre Yun Kan for første gang, både som kvintett og tentett, som å lytte til en variant av Atomic, selv om medlemmer og musikalsk innfallsvinkel er forskjellig. La meg likevel understreke at det ikke var noen Atomic-konsert vi hørte i Energimølla. Yun Kan 10 har sine referanser, men står som et selvstendig prosjekt med Fredrik Ljungkvist som en tydelig ensembleleder.
Ledige stillinger
Ole Albrekt Nedrelid er frilansskribent.
