Gilad Atzmon (Foto: Ivor Jacob)

Gilad Atzmon: Postmoderne musikk fra Absurditetens teaterscene

Få konflikter har preget den vestlige offentlighet etter andre verdenskrig så mye som Midtøstenkonflikten. Midt i Bushs og Blairs tilsynelatende engasjement for en «veiplan for fred» mellom Israelere og Palestinere kommer eks-israeleren Gilad Atzmon med et band bestående av tre jøder, en brite og en palestinsk sangerinne til Voss, og spiller låter av Osama Bin Laden. Forvirret? Les mer om «Oriental House» i dette store intervjuet Ballade har gjort i anledning av 1. mai.

Kalender

Sommerkonsert

25/06/2021 Kl. 18.30

Viken

Av Kyrre Tromm Lindvig

Det nærmer seg den store proletarske festdagen, hvor alle de undertrykte skal finne sammen i grensesprengende solidaritet med hverandre. En slik solidaritet skal imidlertid litt til å få organisert, som historien om den manglende verdensomspennende proletar-revolusjonen viser. Venstresiden i mesteparten av verden ligger med brukket rygg, og de gamle ideologiske konflikter mellom kapitalisme og sosialisme er blitt avløst av en minst like lite fruktbar konflikt mellom etniske grupper, kulturer og verdisystemer.

Gilad Atzmon er bosatt i London og er aktiv som pop-produsent, jazzsaxofonist og forfatter. Han kommer fra en sekulær familie og ble etter en tid i den israelske hæren (hvor han blant annet spilte i militærstorbandet) meget kritisk til israelsk politikk, særlig i forhold til palestinerne. Under en innsats i det den gang av Israel okkuperte Sør-Libanon så han nok til å alltid ville vende sitt hjemland ryggen.

Bandet han nylig gjestet Voss med, «Oriental House» er oppkalt etter Yassir Arafats sønderbombede hovedkvarter. Deres konsert på Fraktgodsen på Voss kan karakteriseres som en ekstrem sammensmelting av stilarter, respektløst, frekt og overbevisende. Atzmons lakoniske kommentarer om låter som er laget av BinLaden (se undertegnedes festivalrapport) og bekmørke humor bandt settet sammen til en ganske absurd opplevelse.

En rød tråd gjennom hele musikken er et sterkt sosialpolitisk engasjement. I motsetning til de fleste vestlige (deriblant norske) jazzmusikere, som virker mest interessert i å få spillejobber og holde på med sitt, er Atzmon 100% dedikert til det han kaller sitt «sosiale engasjement». » Politikk er det mest stinkende menneskeheten noensinne har funnet på», som han formulerer det.

Musikk og politisk-sosialt engasjement har hatt mange eksponenter gjennom tidene, fra renessansemusikkens tilknytning til Kirkens ideologi, via Wagners nasjonsbyggende prosjekter, og helt frem til band som Rage against the Machine. Imidlertid har det alltid vært en del av musikklivet som har sverget til «ren musikk», at musikken skulle være pur og ubesudlet i forhold til utenverdenen. Disse debattene blusser opp med jevne mellomrom, men i dagens blaserte, oljeforspiste Norge er det kanskje en tankevekker for noen og enhver at det faktisk er mulig å mene noe fornuftig om verden utenfor og samtidig spille musikk. Faktisk er disse to elementene helt sammensveiset og gjensidig komplementerende hos Atzmon og hans Oriental House.

En av låtene bandet spilte, «Al-Quds» (som alle opplyste balladelesere vet er det arabiske navnet på Jerusalem) er i følge Atzmon opprinnelig en «fascistisk melodi», som omhandler Israels seier i Seksdagers-krigen. Atzmon begår det ultimate helligbrøde ved å radbrekke denne låten rytmisk , sette på en palestinsk tekst, for så å fremføre den med en palestinsk sangerinne. Noe særlig mer politisk ukorrekt er det ikke mulig å bli for en jøde idag.

Hele tiden fremhever han at han velger å forsøke å påvirke verden med å spille musikk: – Fordi det er den enste måten å kjempe på. Politikk gjør meg kvalm. Dette er et sosialt, og med andre ord ikke et politisk prosjekt, sier han bestemt.

Men hva forandrer man med det?

— Vel, vi rørte noen mennesker her på Voss idag. Og når vi når frem til mennesker, kan vi også forandre dem, sier han. Bassisten Yaron Stavi, som heller ikke er den mest konforme jøde, hans lange studietid i Berlin tatt i betraktning, poengterer at jazzen opprinnelig hadde et sterkt element av engasjement i seg: – Jazz startet som et sosialt kampprosjekt, det er moralsk forpliktelse å kjempe for bedre forhold.

Atzmons sosialmusikalske prosjekt tar han rundt store deler av verden, men han har idag et anstrengt forhold til sitt gamle hjemland, og kaller seg konsekvent eks-israeler.

— Jeg har ikke vært der på mange år. Jeg har ikke lyst til å dra dit, og de inviterer meg heller ikke lenger, ler han. – Jeg drar tilbake den dagen alt er blitt Palestina!

I sammenheng med krigen i Irak har han også sagt fra seg engasjementer i USA, og det er vel ingen stor overraskelse at han ikke er Tony Blairs mest uttalte tilhenger heller: – Blair er kun en nikkedukke, men det er mange flere som er mot krigen i England enn det er i USA. USA er i for stor grad styrt av pro-israleske politikere, mener han. Han tilføyer for ordnes skyld at han ikke er anti-jødisk, selv om han er kritisk til Israels politikk: – Det er ikke Jødedommen jeg er ute etter, det er den nye sionismen som brer seg ut på bekostning av Israels naboer, og da særlig palestinerne jeg ikke kan akseptere.

Atzmon snakker engasjert og er meget ordfør, men dessverre så må vårt intervju ta slutt, da han skal på den obligatoriske Smalahovemiddagen som er en del av hvert Vossajazz. Han spør forsiktig: – Er det guffent? – Litt, svarer jeg. – Ja, men er det skummelt? – Bare i begynnelsen, sier jeg, selv ikke helt overbevist.

Han ler og spaserer videre, den første musiker jeg har møtt på lenge som har uttrykt noe som helst engasjement for å prøve å overkomme de store graver av misforståelser som ligger mellom verdens kulturer. 1.Mai-toget blir i mine øyne som et liten anakronistisk og reaksjonært supperådstog som klamrer seg til forlengst døde kamper. Hvis man vil gjøre noe mer fornuftig på proletarernes dag, så vil jeg heller anbefale folk å engasjerer seg i noe som betyr litt mer enn å gi de fem industriarbeiderne vi har igjen i landet vårt enda mer lønn.

Jeg på min side skal være fyllesyk og høre på Gilad Atzmons plate og la den føre meg til et fremtidens Palestina, hvor folkegruppene lever i fred.

Ha en fredfylt 1. Mai!

—–
Interesserte kan lese mer om Gilad Atzmon på hjemmesiden http://www.gilad.co.uk/. Atzmon har også brukt Midtøsten-konflikten som bakgrunnsstoff for romanen «Guide to the Perplexed», og har i tillegg til sin kritikerroste karriere som jazzmusiker også spilt sammen med popmusikere som Ian Dury, Robbie Williams, Sinead O’Connor, Paul McCartney, Shane McGowan og Mike Scott. Hans foreløpig siste utgivelse har tittelen «Exile».

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Rådgiver kultur

Agder fylkeskommune

Kirkemusiker

Aurskog-Høland kirkelige fellesråd

Salgs- og markedsansvarlig

Festspillene i Bergen

Daglig leder

Balansekunst

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev