– Målet er et kaos av svette kropper og utforutsigbar utfoldelse. Alt man vil unngå i korona.

Disse sørlendingene slo igjennom som tenåringer, med en helt egen kontakt med publikummet sitt. Ti år seinere skulle de igjen ut på veien og spille for dem. Resten er pandemihistorie, hvori opptatt høstens antiklimaks – da publikum i stor grad uteble fra mye av det som finnes av konserter. Sist helg fikk deres nyoppussa musikk femmere og seksere av de fleste av landets musikkredaksjoner. Dette er Ballades møte med bandet like før den overveldende mottakelsen av plata Animorphs.
– For oss er ikke musikken et endepunkt, den er et startpunkt for det kaoset som skal skje i salen, da! Det er der det kommer til live, det er der shit skjer!

HOLDER UT: – Skulle vi røket nå, da? Nå har vi holdt ut i to år! Christoffer Trædal, gitarist, og vokalist Edvard Valberg veit at de ikke kan møte publikum ennå. (Foto: Siri Narverud Moen)

Edvard Valberg og Christoffer Trædal er de to honningbarn som møter Ballade.no i en hotelllobby i Oslo sentrum.

Blir året like stille som i fjor?

Aldri sittekonsert for disse pønkerne
For noen fungerte digitale konserter. Brakkesyke-hjemmefra-konserter, eller mer komplekse digitale produksjoner etter hvert. Koselig eller nyttig for andre. Ikke for Honningbarna, og i alle fall ikke sittekonserter:
– For de aller fleste artister er musikken endepunktet. Så kommer publikum og hører på musikken og lytter. Men for oss er ikke musikken et endepunkt, den er et startpunkt for det kaoset som skal skje i salen, da! Det er der det kommer til live, det er der shit skjer! Og det er et kaos fullt av kropper og svette og moshing og utforutsigbar utfoldelse. Og uforutsigbar utfoldelse er det man har prøvd å unngå i krorona, sier vokalisten.

– For oss er ikke musikken et endepunkt, den er et startpunkt for det kaoset som skal skje

– Ambisjonene våre har blitt knebla fullstendig. For korona fordrer først og fremst kontroll over kropper, i form av restriksjoner – som for guds skyld må være der, sier Edvard.
– Det handler ikke om hva musikk er, men hva musikk gjørr me dæ! Publikum kommer for å get loose. Åpenbart trøblete nå om dan, nærmest fniser Valberg, men beskriver alvoret som traff denne sida av rocken i pandemiens kjølvann.

– Den konserten vi faktisk gjorde under korona var å spille en låt for femti stykk – én og én. Veldig god idé, men for et forbanna kjør. Akkurat så idiotisk som Honningbarna skal være.

Samtidig er de tilbøyelige til å kalle det «sutring» – når de sammenligner sin egen historie med dem som er søtten og skulle ha breaket, som de gjorde, sommeren 2020. Det er de uetablerte konsertnekten virkelig går ut over, mener vokalisten og gitaristen.

Vi trenger kaos
– Det dere holder på med representerer jo et viktig alternativ til veldig mye i våre moderne liv. Folk har behov for det fysiske og for kaoset.
– Absolutt, og det tror jeg korona har vist, hvilken rolle det uforutsigbare, det spontane, altså kaos, har å si for å gi oss spennende og givende liv. Når du fjerner det kaotiske får vi jævla kjipe liv! Orden har et eller annet livsfiendtlig i seg, og kan gå ut over kvaliteten, sier Edvard.

På den nye plata synger han om en lyd, en lyd som kommer under åpenbaringer. En lyd både til en ufødt sønn, og til Anders. Anders Askildsen Eikås er den avdøde trommeslageren, rivi vekk i en trafikkulykke i 2012. Samtidig som de beskriver at denne gang har de jakta lyden av en verden i stadig bevegelse:

Jeg hørte det i brødran mine
Jeg hører det når jeg vet jeg vet
Det var lyden av mitt første kyss
Jeg hørte det når Anders gikk

Min sønn skal høre det når han blir født

De har vært Honningbarna og skapt ønsket kaos i livene til fans siden de var søtten år sjøl, nå er de nesten 30.

Kropper i kaos på Honningbarna-konsert, Edvard med cello i hånd. (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles)

– Nå har dere hatt et brudd som varer i to år. Hva har det bruddet gjort med dere? Én ting er at man blir forvirra og deppa ... [hjertelig, bekreftende latter fra begge:] – Definitivt forvirra! smiler Christoffer.
– I hvertfall, da alt av turné røyk, ble vi sittende sånn: Hva faen gjør vi? Men vi begynte å skrive låter. Så ble de til her og der, opp igjennom …
– Rundt starten av korona hadde vi akkurat fått to nye medlemmer, óg akkurat starta å jobbe med ny produsent. Så da måtte vi bare eksperimentere med hva Honningbarna kunne være. Dét fikk vi i alle fall tid til, da, det var ikke så mye distraksjoner, ler Edvard.

Lyden på Animorphs lyder mer produsert, mer synther, mer skrudd.
– Plutselig var dere et studioband?
– Hehehe, ja! Eller begge deler. Men det var gøy å bruke tida på å bli kjent med hva vi kan være, og eksperimentere. Spesielt i Italia, der vi bodde vegg i vegg med studioet, beskriver Christoffer.

Tittelen har de henta fra fantasy, som en term for det å bli noe annet. Animorphs er navnet på en bokserie om «animal morphers» – heltene bruker sin evne til å gå over i en annen form for å kjempe mot en invaderende rase.
– Det å omfavne det foranderlige, det er liksom gjennomgående for alt vi har gjort på denne plata. Hva kan vi være musikalsk, og tematisk i tekstene, og ikke minst; i de uoversiktlige livene våre. Det å være i forandring konstant. Tidligere skreiv vi kanskje mer om saken, altså det tenkte, ideer, mens nå har vi fokus på det levde. Det som svarer mer direkte til de stemningene vi lever i nå.

Edvard beskriver hvordan man kan merke at «nå er jeg i en kjede av forandring». Ingen, ingenting, står alltid stille.
– Og som musikere er vi naturligvis opptatt av å finne lyden av dét! Hva høres verden vår ut som, kan man gjenskape lyden av overgangene? Dette er jo en eldgammel ambisjon hos musikere, å skildre tida vi lever i, kanskje til og med sette ting i gang?

Men så peker de på at tida som ligger foran oss ikke er «særlig sexy,» som i at utfordringene er så uoversiktlige.
– Det er ikke bare å «stick it to the man», som er en mye enklere idé å selge. Den enkle «gode mot de onde» skildrer ikke det maktbegrepet vi opplever og som vi lever rundt i dag. Det føles riktig, viktig, å ha ambisjonen om å lage musikk som er verdig tida man lever. Og med den ambisjonen vil alltid musikken forandre seg!
– Men hva fant dere? Fant dere lyden av overgangene?
– Pretty damn close, ja! smiler Christoffer.
– Hva med overgangene mellom liv og død, eller mellom det å ikke eksistere og bli til. Det er noe syklisk her …
– Absolutt, ikke minst når vi nevner min eventuelle framtidige sønn.
– Og i samme tekst synger du til Anders.
– Anders vil alltid være med oss, han har vært med og skapt oss som mennesker og som musikere – og slik preger han dette albumet og. Men vi skal ikke mystifisere ham, ikke romantisere ham … Det ville være disrespekt.
– Ikke overdrive?
– Nei, nettopp.

Animorphs kom fredag 14. januar, de skulle også spilt slippkonsert i hovedstaden, samme døgn som regjeringas pressekonferanse om videre smittevernregime.
– Nå har vi holdt oss i to år. Skulle vi røket nå? Tatt, si … 200 kroner for sittekonsert på Rockefeller på releasedag? HAHAHAHAHA! Begge skoggerler.

Honningbarna fra venstre; Johan Hansson Liljeberg, Tomas Berglund, Nils Nilsen, Edvard Valberg og Christoffer Trædal, i Italia i september. (Foto: privat)

Valberg kommer på den ene gode timinga med det hele:
– Jeg har fått skrevet ferdig masteren min i musikkvitenskap, da. Det var bra.