Digitale festivaler: – Noe mangler

Antallet publikummere var betydelig lavere enn normalt, og publikum var blandet i sin mottakelse av tilbudet, viser studien også. I rapporten skriver Puijk og de to andre forskerne om hvordan flere ser på strømmearrangementene som en erstatning – det var tross alt bedre å produsere noe, enn å avlyse helt. En publikummer beskriver det typisk slik:
– Når det skjer digitalt, er det et element som mangler, men det fungerer. Det er også en opplevelse som er positiv for meg, selv om det er i en annen form.

Både filmfestivalen Amandusfestivalen og Digitale festspel (Dei nynorske festspela), ble gjort heldigitale. Peer Gynt-stemnet i Gudbrandsdalen og Litteraturdagane i Vinje kombinerte fysisk oppmøte med digital formidling. Forskerne sendte ut en spørreundersøkelse til deltakerne på Litteraturdagane i Vinje og Digitale festspel og gjorde intervjuer av et mindre utvalg. Festivalene beholdt i varierende grad sitt planlagte program. De valgte ulike løsninger blant annet etter hva som var deres kjernepublikum.

En av informantene sier for eksempel dette i rapporten:
(…) jeg synes at vi løftet det ganske mye med at det var faktisk publikum i salen. Jeg har jo sett noen sendinger hvor det ikke har vært publikum i salen. Da føles det mye flatere og spenningen er borte på en måte. (Festivalleder, intervjua i «Festivalproduksjon og -opplevelse under Covid-19-pandemien».) Informantene problematiserer også hva som skulle vektlegges i de digitale versjonene av arrangementene, om og hvor mye betalt man skulle ta, forholdet mellom TV-produksjon og gjennomført konsert, med mer. Noen beskriver at noen arrangement ble hverken-eller av å strømmes, og at erfaringa styrker dem i å velge det ene eller det andre: Påkosta filmproduksjon i et format for strømming, eller kun fysisk arrangement.

Video-overføringene fra festivalene la vekt på å vise fram utøvere og deres budskap uten mange visuelle virkemidler.
– Overføringene beholdt mye av karakteren til en sceneopptreden, med lange tagninger og forsiktige kameravekslinger, sier Puijk.

I tillegg til videooverføringer prisgitt scenerammer, oppga publikum, ikke overraskende, at de savna det sosiale ved å være på festival.

De aller fleste deltok på tross av at festivalen var gjort digital, og ikke på grunn av. De oppfatter det digitale formatet som et alternativ til det fysiske i en spesiell tid, ikke som noe som kan erstatte festivalene slik vi kjenner dem, og savnet det sosiale og «festivalfølelsen».

Publikum sier at de var på ett enkeltarrangement mer enn at de var på en festival med mange arrangementer. Alt i alt indikerer funnene at publikum mener at de digitale festivalerneikke kan sammenlignes med en fysisk festival.
– Som seer hjemme går man glipp av alle opplevelser rundt framføringene. Under en festival er man vanligvis på flere arrangementer, kanskje oppholdet inkluderer overnatting, og man er gjerne sammen med venner og kjente både under forestillingen og i pausene, sier Roel Puijk.

Videre læring
Den korte rapporten på rundt 70 sider er en forstudie, og Puijk sier til Ballade.no at de vil se etter veier å gå videre med stoffet på:
– Vi er i gang med en oppfølging, der vi blant annet går videre på VR-muligheter og ser på formater med preg av sakte-TV. Det ligger også muligheter for læring til etter pandemien, og det hadde vært spennende å se på små overføringer som styrker festivalene i gitte lokale publikum, eller å tenke på publikum som ikke kan komme til festivalen. Det siste har blitt gjort i enda større grad i løpet av det siste året av arrangører som har overført til helsehus og aldersheimer av forskjellig slag.

– Lokal identitet kan være vanskelig å få til på nett, men her er det kanskje noen viktige perspektiv, sier forskeren.