Ketil Gutvik Skrap & Guitars på festivalen Blow Out i august 2017.(Foto: Kjetil Tangen)
NY JOBB: Ketil Gutvik i nyMusikk vil fange ungdommen og fortsette kampen for det han tror på
– Pandemien har vist en gang for alle hvor kunst og kultur står på rangstigen i det norske samfunnet. Denne ferske erfaringen forteller oss at vi aldri må slutte å jobbe hardt og kjempe for det vi bryr oss om og tror på, sier den nye lederen av nyMusikk.
Ketil Gutvik har 15 år bak seg som produsent i nyMusikk. Nå som han har rykket opp til lederstillingen vil han ta med seg kunnskap, erfaringer og nettverk inn i det strategiske utviklingsarbeidet, og jobbe for at ungdommen oppdager og opplever samtidsmusikken som noe annet enn voksenmusikk.
– Hvorfor ville du bli daglig leder i nyMusikk? Har du en visjon (eller misjon!) for arbeidet ditt de neste fire år?
– Etter å ha jobbet som produsent i nyMusikk i snart 15 år er jeg klar for nye oppgaver, en mulighet til å få brukt andre evner, og bygge videre på tidligere erfaringer som ligger utenfor det å produsere konserter, festivaler og lydinstallasjoner.
Jeg plages av at samtidsmusikk i så stor grad er voksenmusikk.
– Fra 1999-2002 var jeg styreleder i Østnorsk Jazzsenter. Dette var svært inspirerende arbeid, både den strategiske og den idealistiske biten av det. Selv om produsentjobben i nyMusikk har vært som hånd i hanske for en gitarist som alltid har booket turnéen for bandet, eller startet sine egne konsertserier, har jeg savnet å være mer involvert i de strategiske prosessene i nyMusikk. Mens vi i staben har konsentrert oss om kommende produksjoner har de «voksne» jobbet med dette oppe på «loftet». Nå er tiden inne for å ta del i dette arbeidet og Bjørnar (kunstnerisk leder) og Tine (nåværende daglig leder) har allerede satt i gang mange spennende utviklingsplaner. Dette handler om å utvikle solide og langsiktige europeiske samarbeider, styrke nettverket vårt av lokale arrangører (nyMusikks lokalavdelinger), men også å bidra til å styrke hele det frie feltet innen sjangeren. Om fire år håper jeg vi kan se endringer på alle disse områdene.
Ketil Gutvik er ny daglig leder i nyMusikk etter 15 år som produsent i organisasjonen. (Foto: nyMusikk)
– Viktig å nevne at alle disse planene følger det faktum at Norge har utøvere og komponister på et ekstremt høyt internasjonalt nivå, som høster stor anseelse i utlandet. Pandemien har vist oss at Norge må få flere arenaer for visning av dette toppsjiktet for publikum her hjemme, samtidig må vi også være med på å tilrettelegge for disse kunstnerne ute i verden.
– Nevnte jeg ungdommen? Vi må fange ungdommen. Jeg plages av at samtidsmusikk i så stor grad er voksenmusikk. Både på publikums- og utøversiden begynner de fleste å interessere seg for denne sjangeren altfor sent i livet. Ser vi litt til siden så er det gledelig å registrere at flere og flere yngre folk begynner å interessere seg for jazz, selv om mye jazz også oppfattes som sært av mange. Jeg tror samtidsmusikk har samme potensial, men det krever godt og planmessig arbeid.
Hun krøp langs gulvet, luktet på det, laget lyder, reiste seg opp, begynte å synge.
– Fortell om tre høydepunkter fra jobben din som produsent i nyMusikk!
– Ah.. vanskelig.. kan jeg fortelle om tretti?
– Jeg må trekke fram Ellen Fullman og hennes Long String Instrument. 33 strenger med en lengde på 16 til 30 meter. Et fantastisk instrument hvor utøveren får strengene til å vibrere på langs, istedenfor på tvers (som for andre strengeinstrumenter). Dette i kombinasjon med at lengden på strengene frambringer helt utrolige overtonerekker og en helt unik lyd av instrumentet.
– Dette var en stor produksjon og den kom tidlig i jobben min i nyMusikk, i august 2008. Den store utfordringen var å finne lange nok lokaler med god akustikk, og instrumentet måtte bygges på hvert nye sted. Det ble konserter i ølhallene på Tou Scene i Stavanger, Trefoldighetskirken i Oslo og Ishavskatedralen i Tromsø. Lene Grenager spilte med Ellen i Oslo, Nils Henrik Asheim i Stavanger og Geir Davidsen i Tromsø. Kan snakke i timevis om disse fire ukene med bygging og utøvende produksjon. Snorre Hvamen var uerstattelig som medprodusent. Også fantastisk å jobbe tett med én kunstner over så lang tid.
– På en av dagene i Tromsø tok Ellen og jeg fjellheisen opp til Fjellstua i Tromsø og på toppen stod det en tradisjonell samisk lavvo. «Wow, it’s a tipi» sa Ellen. «No, it’s a lavvo» sa jeg, «yes, but it looks just like a tipi» sa Ellen, «yes, but it’s a lavvo» sa jeg. Vi ble invitert inn. Ellen fikk tørket reinsdyrkjøtt på en pinne. Hun stekte det på bålet, spiste og vertene joiket. Det lå en kassegitar der, så Ellen ba meg spille slik at hun kunne synge en blues tilbake til vertskapet. Det var magisk! Dagen etter gikk Ellen til en lokal platesjappe og kjøpte fem CDer med tradisjonell joik. Det var kunstnerisk leder Lars Petter Hagen som fikk Ellen Fullman til Norge i 2008.
Ellen Fullman på Hallo Festspiele i Hamburg. (Foto: Daniel Wolcke)
– Ja… Diamanda Galas i Emanuel Vigeland Museum. I 2012 skulle Diamanda spille med KORK på Ultima. Vår nye kunstneriske leder, Anne Hilde Neset, kjente Diamanda fra tidligere og fikk i stand denne koblingen mellom Ultima, KORK og oss. På befaring i Oslo tidligere samme år hadde Diamanda sagt at hun MÅTTE se og oppleve mausoleet som hun bare hadde hørt om. Vi gikk inn sammen, bøyd under den lave døren og i det vi kom inn begynte Diamanda å oppføre seg helt annerledes. Hun krøp langs gulvet, luktet på det, laget lyder, reiste seg opp, begynte å synge. «Ok, hun må få være alene» ble blikkvekslingen mellom kunstnerisk leder og meg i det dunkle rommet. Vi gikk ut, og Diamanda sang der inne i kanskje 20 minutter. Da hun kom ut var hun fast bestemt på at her skulle hun gjøre solo noen dager etter konserten med KORK. Slik ble det.
Diamanda Galas. (Foto: Austin Young)
– Nesten ingen teknikk, akustisk, notestativ, notelys, men alt skal stemme, slik at kunstneren yter sitt beste. Å være produsent er så mye mer enn bare å administrerende ridere, sette ut notestativer, kveile kabler osv. Dette er eneste gang, så lenge jeg har jobbet i nyMusikk, at folk har overnattet på trappa utenfor kontoret vårt for å sikre seg billett.
Ledige stillinger
– The Skaters på Grønland Kammermusikkfestival i 2010 var noe helt for seg selv. Denne amerikanske kunstnerduoen ble invitert til Grønland Kammermusikkfestival (forløperen til Only Connect) av daværende kunstnerisk leder Øyvind Torvund. De to ville bygge en treroms leilighet inne kontorlokalene våre i Platousgate 18. Vi tok ut en varebil fra Bilkollektivet, kjøpte materialer til reisverk, store papp-plater til å kle veggene med, og med hjelp av en dedikert PC og ubegrenset tilgang til kopimaskinen blåste de opp sin visuelle kollasjkunst til enorme «tapeter» som kledde veggene i alle tre rom.
– Resultatet ble en helt utrolig visuell verden og forvandling av kontorene våre til noe de aldri før hadde vært. The Skaters var James Ferraro og Spencer Clark, og underveis i festivalen hadde de flere unike konserter inne i «leiligheten». Denne produksjonen var en festival i seg selv, men egentlig bare en flik av hele fine og innholdsrike Grønland Kammermusikkfestival, i sin første av i alt fire utgaver i årene 2010 og 2011. Nok en gang kom jeg tett på kunstnerne over lengre tid, og en tydelig påminner om at du ikke alltid kan forutse hva produsentrollen innebærer.
The Skaters på Grønland Kammermusikkfestival 2010. (Foto: nyMusikk)
– Hvilke utfordringer ser du for musikklivet og -bransjen generelt nå, per februar 2022, og på deres musikkfelt spesielt?
– Pandemien har vist en gang for alle hvor kunst og kultur står på rangstigen i det norske samfunnet. Denne ferske erfaringen forteller oss at vi aldri må slutte å jobbe hardt og kjempe for det vi bryr oss om og tror på.
– Det er utfordrende for et stort felt å bli behandlet på denne måten gjennom to lange år, men vi må bruke denne erfaringen til vår fordel. Jeg tror ikke vi ser rekkevidden av frafall fra feltet ennå, men samtidig tenker jeg på samtidsmusikken som seiglivet og marginalisert i utgangspunktet. Vi kan tro og håpe at dette gjøre det lettere for oss å reise oss og bygge videre. Man kan jo også håpe at det oppstår en tørst etter smal kunst etter en slik krise, men vi kan ikke vente og se, det er bare å jobbe på.
Her er det ikke snakk om å revolusjonere en arbeidskultur, men å videreføre den tryggheten tidligere ledere har gitt oss.
– Hva gleder du deg mest til i den nye jobben?
– Å bli kjent med nye kollegaer! Nei, det var selvsagt fleip.. kanskje nettopp det motsatte – å bygge videre på alt vi har lært og bygd opp sammen gjennom alle årene jeg har jobbet i nyMusikk. Selvsagt også det jeg har nevnt tidligere, å få bruke flere sider av meg selv.
– Hva slags råd vil du gi den som tar over produsentjobben i nyMusikk?
– Jobb hardt og pust med magen. Jeg får glede og energi av å produsere. Da kan man jobbe 15-16 timer i døgnet en hel festivaluke og fortsatt ha overskudd til ungene sine på søndag etter festivalen. Kanskje det er det? Finn glede i alt du gjør, for da blir det ikke så slitsomt. Hvis noe er vanskelig er jeg veldig rask til å finne en eller annen positiv knagg. Man lærer for eksempel masse nytt av alt som gir motstand.
– Dere er jo en liten organisasjon, og du er vel den som har vært ansatt i nyMusikk lengst av dere som er der nå. Hva tenker du om å skulle lede kollegaene dine?
– Vi er en liten stab, kjenner hverandre godt og har klart definerte arbeidsoppgaver som alle håndterer med stor grad av selvstendighet. Her er det ikke snakk om å revolusjonere en arbeidskultur, men å videreføre den tryggheten tidligere ledere har gitt oss. Jeg føler meg trygg på at jeg skal klare dette på en god måte.
