Skrekk & Guro: Hardingfele med dobbel basspedal

Platecoveret til Skrekk & Guros Kjepphest, som ble gitt ut på Taragot Sounds i mars i år.  (Foto: Privat foto / Taragot Sounds)

Skrekk!
Guro i Skrekk & Guro er samme Guro som Guro fra GKN5, nemlig Guro Kvifte Nesheim, en hardingfeleprofil, og en godt etablert sådan. Basstromma i Skrekk & Guro er lillebroren til Guro (kan gjerne være storebror, men Guro føles liksom større, vet ikke hvorfor), Knut KN, som av etnisitet er en jazzperkusjonist, men fikk visst lyst til å rocke litt.

Resten av Skrekk i Skrekk & Guro, Åsmund Solberg og Erik Kalmann på el-gitar og kontrabass, er visst også nære familievenner fra gammelt av, og sammen gir de inntrykk av å kose seg, og av å være et ekte band, til tross for at de er skolerte musikere. Skolerte musikere glir noen ganger over i innøvd briljering og musikken blir litt utilgjengelig for vanlige mennesker, og når profesjonelle møtes til plateproduksjon, så kan resultatet føles litt oppkonstruert. Jeg synes at Skrekk & Guro har klart å skape en inkluderende troverdighet, som gjør det lett for lyttere uten musikkforkunnskaper å henge med og groove.

Skrekk & Guro i konsertopptak fra Osafestivalen høsten 2019. Her spiller de «Bestlanden» fra debutalbumet, Folkemusikk 2.0.

Harley musikk
Skrekk & Guro kom godt i gang i 2019, med blant annet debutplata Folkemusikk 2.0 og konsert på Riksscenen, og det med gode anmeldelser, en absolutt god start.

Pressebildet til bandet er Guro med hardingfele sittende på en Harley Davidson (klyp meg før jeg sier Harley-fele), og tre skrekkelige karer i bunad, alle i et åkerlandskap i skumringen. Det er humoristisk og lekent med en litt ironisk distanse, og jeg liker at det føles upretensiøst.

Så kom korona, og livemusikk med masse energi ble satt på vent. De har likevel ikke lagt seg helt i dvale, men brukt tida i studio på ny plate: Kjepphest ble sluppet i mars i år.

Kjepphest

Play!

Spor 1 er en seig tradisjonell springar med uskjemmet sint fele i driven, veldig tung kontrabass, vrengt gitar og deilig kraftig basstromme. Tung progrock. Første høring, digger det. Kanskje ikke for alle, men dette er noe jeg har ønsket meg i mange år.

Låta bæres fortsatt mer av hardingfele enn av tungrocken, men at den progressive følelsen kommer naturlig som en konsekvens av den ujevne springar-grooven, heller enn å ha blitt presset på, hvis du skjønner.

Godt gjort! Minner om Hoven Droven fra sin storhetstid på 90-tallet, men med mer vekt på hardingfele og akustisk dobbelbass, mens Hoven Droven hadde el-bass og saksofon. Så, mer akustisk, men likevel enda tyngre groove.

Spor 2 bekrefter springaren, en pols, som i bunn og grunn er en svensk springar, fortsatt bra.

Mer Hoven Droven enn Valkyrien Allstars
Jeg var litt redd for at spor 3 er enda en variant av spor 1 og 2, for det heter i dramalære at det er her du må bryte forventingene, men heldigvis passet produsenten på det. En stoner rock-groove, mer gitar, mindre fele, og det synges. Ingen utpreget vokalmelodi, og virker egentlig kjent, men jeg klarte ikke å huske fra hvor.

Men så er vokalen for så vidt ikke sint nok for å følge opp forventingen helt, kunne vært røffere. Rett før dette tenkte jeg at de må passe seg for ikke å bli Valkyrien, for det har vi fra før i norsk folkrock, og Skrekk er godt forskjellig fra Valkyrien, men akkurat her skulle en mer kompromissløs vokal med lyrisk budskap à la Tuva gjort seg.

Den forrige plata, Folkemusikk 2.0, fulgte samme modellen, der spor 3 ble en vokallåt etter to røffe instrumentaler, og det inviterer til å sammenligne de to platene nærmere med hverandre. De er ganske like i utrykket, på en god måte, det er tydelig at det er samme prosjekt, men i oppfølgeren er det mer fyldighet i bass og tromme, både i produksjon og groove.

Samtidsjazz og troll fra Voss
Spor 4 er en samtidsjazzstudie av ukoordinerte lyder fra tidligere nevnte instrumenter. Jeg ventet at låta skulle skli i en groove etter 45 sekunder. Det gjorde den ikke. Litt skuffet ble jeg, men så heter sporet «Nyttårspolska» og jeg velger å tenke at den var komponert i bakfylla av brutte nyttårsfortsett med hint om at i år ble ikke noe bedre enn i fjor, og samfunnskritikk i folkemusikk er alltid gøy.

Jeg googlet Grebbe Hangur, og fant at det var et fjelltroll fra Voss, som spor 6 er oppkalt etter, med enda en springar i ¾-takt. Skjønte ikke helt om den er originalkomponert eller en tradisjonell tone dedikert trollet.

Her lurte jeg på om jeg burde føle at det er litt mye av det samme, men jeg gjorde ikke det, til tross for at jeg ikke er veldig bevandret i alle springar-tradisjoner og variasjoner. En kjenner vil nok tåle enda mer av dette, men ikke noe helt nytt på plata, altså.

Spor 7 forvirret meg litt. Det virker som en god tanke, en vennlig vokal-rockenroll med skrapende fele istedenfor gitarriff, men sammenlignet med springarane som er på høyt nivå i sin sjanger så fremstår dette sporet som et ungdomsband som gjester Midt i smørøyet våren 1991, og som sådan morsom referanse til coveret, men ikke akkurat i stil med resten av musikken.

Kjepphesten fra Sirdal
Tittelsporet altså. Likte det faktisk godt, men ellers finner jeg den uanmeldelig. Ganske kaotisk, veldig fritt etter spelemannen og komponisten Lars Skjervheim.

Og til slutt er det en bruremarsj. Ganske rett fram arrangert, ikke noe overraskende, men treg stoner rock fra Sirdal med fele, bass, el, gitar og tung tromme, litt OL-94-feeling, men det er en tungrocka bruremasj, og jeg føler at jeg gjerne vil være i det bryllupet der forloveren har leid inn Skrekk og Guro til å skape stemning.

Jeg liker å vite at det finnes et slikt arrangement. En tradisjonell bruremarsj er liksom for tradisjonelle bryllypsgjester, og det er godt å ha et alternativ der man tross alt har valgt å invitere den delen av slekta som møter opp med synlige tatoveringer.

En familieforestilling
Kjepphest er en plate som henger godt sammen med debutplata Folkemusikk 2.0. En fortsettelse med hensyn til bedre produksjon og bedre samspill. Føles riktig, sånn sett.

Det morsomme er at jeg i løpet av høringa har blitt ganske glad i bandet, og føler at karakterene i historien (les musikerne) er likandes og lett å bli kjent med. Det er ikke alltid det skjer, og det virker veldig kult, jeg føler meg dratt inn i familieprosjektet, der coveret er bildet av «den gang vi var små».

Jeg syns grooven er super, musikerne er helproffe, og jeg unner alle som ikke er gift ennå til å booke disse greiene til bryllup, samma hva de gamle syns. Hvis det er noe jeg som hobbyprodusent kunne ønsket mer av, så er det faktisk at Skrekk & Guro verver en dreven heavy metal-vokalist, kanskje en som heter Guro, så kan de hete «Skrekk & Guro og Guro».

Fra basstrommen i mitt venstre hjertekammer, lykke til videre!