Uforlignelig lyddrama. Tanker om Jacobsens seljefløyte, teknologisk mimesis, en ukrainsk naturfilosof og den frigjørende musikken.

Av Glenn Erik Haugland, komponist og festivalsjef TronTalks

Sceneteppet trekkes langsomt til side. Skogens sus og en jungel av troster, løvsangere, meiser og finker fyller lydbildet. Så bryter solisten inn og dekker lerretet med et sinnrikt spill gjennom et hult stykke selje. Det er intenst og stofflig. Et lyddrama som løper av gårde som om det var selveste Pan som hadde fortryllet Hans Fredrik Jacobsens seljefløyte.

Skulle ikke dette være et soloprosjekt? En innadvendt monolog på en fløyte med et klaustrofobisk begrenset antall toner?

Flerstemmige soloverk er noe av det mest mind-blowing som finnes. Selv blir jeg aldri ferdig med cellosonatene til J.S. Bach, som er radikalt komplekse med selvstendige linjer på tvers av flere sjikt, vevd sammen til å utøves på ett enkeltstående instrument. Musikk som mer enn noe annet viser hvor sammensatte vi er, og hvordan vi alle bærer på et bunnløst arkiv av erfaringer, tanker og mønstre. Hans Fredrik Jacobsen spiller seg inn i arven etter Bach med sin nyeste utgivelse, Svadilja.

Hans Fredrik Jacobsen slipper albumet Svadilja 27. mai. Fløytisten har truffet en nerve som klinger med i tiden vi lever i, skriver komponist Glenn Erik Haugland i dette miniessayet der han reflekterer over natur, musikk, krig og krise. (Foto: Audun Strype)

Med Svadilja har Hans Fredrik Jacobsen utvilsomt truffet en nerve som klinger med i tiden vi lever i. Gjennom historien har folk søkt seg til naturen for enten å gå seg en tur, feriere eller bo. Tilbake til naturen, vil noen si. Kanskje for å bli påmint om hvor vi kommer fra? De siste årene har pandemi og andre kriser ført til at flere har flyttet ut av byene eller oppsøkt skogen for å slippe unna overfylte trikker.

Jacobsens prosjekt handler imidlertid ikke om en tilbaketrekning til naturen. Seljefløyta og de mange nivåene som spiller med på denne utgivelsen er natur. Et naturspill bestående av pust, tunge, slag, fot, overtoner og fugler sammen og samtidig. Her høres liv, spor av liv og en lydløs undertekst – alt levende skal dø. Fløyta som lever i symbiose med årstidene skal bli til kompost som alt annet sevjen renner gjennom om våren. Den er smidd for å dø.

Lydkunstneren Audun Strype har med sitt evige nærvær gjort Svadilja til en højdare av en lytteropplevelse. Opptakene som er gjort på hytta til Strype i Krokskogen er intense, detaljrike og suggererende. Lydbildet er i konstant bevegelse, der lytteren trekkes inn og ut av skogen, inn og ut av fløyta.

Jeg blir dratt inn i et spill, nærmest et drama. Seljefløyta er altoverskyggende dominerende og fugler må vike mens Jacobsen leverer slåtter, salmer, sanger, improvisasjoner og egne komposisjoner. Men 21 ulike fuglearter synger med. Et utall solister som insisterer på å bli hørt, blander seg, skaper rytmiske og tonale kontrapunkt. Rett som det er trer fuglene inn i søkelyset og leverer låt som selv jeg som bor midt i skogen, aldri har hørt før. Som for eksempel i Kyrja – et sansespill av en låt der fløyta må finne seg i å spille andrefiolin som tilrettelegger for summende bier og påtrengende kvitter.

«Naturen imiterer oss ikke. Den er sin egen hensikt.» Det skriver Lena Lindgren i det filosofiske hjørnesteinsverket Ekko. Lindgren skriver om hvordan sanseapparatet vårt blir invadert av kunstig intelligens og manipulasjon gjennom blant annet sosiale medier.

Oppmerksomhetskrisen vi lever i er et resultat av «…en økonomi som er basert på overvåkning, styring og salg av den menneskelige oppmerksomheten.» En makaber idé, skriver Lindgren. En forretningsmodell som uetisk utnytter filosof René Girards tanker om hvordan vi imiterer hverandre, og hvordan vårt begjær for det andre har, river felleskapet i stykker.

Å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten er den viktigste moralske og politiske kampen i vår tid, sier teknologi-filosofen James Williams. Girard peker på bibelske tekster som en vei ut av ekkokamre, mens Lindgren skriver om nødvendigheten av å løfte blikket til noe utenfor det sosiale, noe som er større enn oss. Hun peker på naturen.

Tanker som dette spiller med når jeg lytter på Svadilja. Når jeg hører hvordan Hans Fredrik Jacobsen bryter gjentagende fraser med finurlige melodiske finter og uventede ornamenteringer, slår det meg at kanskje også musikken kan virke frigjørende på oppmerksomheten og bidra til å gjøre oss til noe bedre enn «mimetiske maskiner».

Hans Fredrik Jacobsen under et av trærne som bidrar til at han skaper den musikken han gjør og instrumentene han trenger. (Foto: Audun Strype)

Utgivelsen til Jacobsen og Strype fremstår som unik og uforlignelig. Den inviterer til nærlytting og er rik på assosiasjoner for den som er villig til å la seg rive med. Dette er noen av denne utgivelsens fineste kvaliteter, at den aldri blir gjentagende og forutsigbar, at spenningen mellom det monofone og flertydige oppleves som frigjørende. Men ikke spar på volumet. «To Be Played At Maximum Volume» står det på Ziggy Stardust-lp’en min, det samme gjelder for Svadilja.

Jeg ville heller skrive en tanketekst som går i samtale med musikken til Jacobsen, fuglene og naturen, enn en ordinær anmeldelse. Det er ikke tilfeldig at det ble slik, fløytespillet til Jacobsen er mat for tankevandring. Vi kommer fra naturen, vi er natur. Vi er feilbare, dødelige, naturlig unike og samtidig del av et biologisk vev. Vi trenger kanskje å bli påminnet enkle kjensgjerninger som dette en gang i blant? En tur ut i skogen med tid til å sette seg ned under et tre for å lytte kan sortere tankene.

Den ukrainske filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–1794) satt seg gjerne under et tre for å tenke*. På Skovoroda-museet utenfor Kharkiv står et 700 år gammelt tenketre filosofen brukte flittig. Treet ble skadet under 2. verdenskrig, og er i skrivende stund igjen blitt angrepet, denne gangen av russerne. På graven til Skovoroda står det: «Verden grep meg, men fanget meg ikke».

Den 700 år gammel eika filosofen Skovoroda pleide å sitte under for å tenke ligger ved det lille vannet på museumsområdet som bærer navnet hans. Eika ble hardt skadet under 2. verdenskrig. Nå er den igjen, og ytterligere, skadet i rakettangrepet mot et av Ukrainas nasjonalmonumenter for bare noen dager siden. (Foto: Skovoroda-museet / www.skovorodamuseum.com.ua/)

Linjer som ikke lar seg fange er det rikelig av på Svadilja. De finnes i en løpsk låt som «Gull i munn» eller i de åpne og søkende intro’ene og outtro’ene. I disse små snuttene er det som om Jacobsen spiller ut i skogen i håp om å få svar. Men her er det ingen ekko å få. Skogen med sine mange tanketrær holder i stedet opp et speil der vi kan se oss selv og de selvpåførte krisene som rir oss som en mare. 

*Takk til Yngvild Sørbye som med sine daglige poster på Facebook gjorde meg oppmerksom på den ukrainske filosofen Skovoroda. Sørbyes Facebook-side er et skattkammer som dokumenterer kulturkrigen russerne fører mot Ukraina.