Fastlegen i Lom kommune, Astrid Sulheim, vant både klasse A for vanlig fele og kongepokalen under Landskappleiken på Rjukan i slutten av juni. (Foto: Knut Utler/Landskappleiken)
I ny og ne slår magi inn på kunstscener og idrettsarenaer. Utøvere tar av, kommer i flyt og forløp der forbløffende uttrykk og prestasjoner ingen ende har. Hva skjer? Ikke veit jeg. Alt fortumla utøvere kan si når de er vel nede på jorda igjen er: Alt stemte.
Spelkvinne Astrid Sulheim fra Lom i Gudbrandsdalen var der under Landskappleiken på Rjukan i Telemark siste lørdag i juni.
Som tredje siste startende i eliteklasse A, vanlig fele, satte hun instrumentet til kinnet og foredro hallingen «Fjelltite», komponert av Loms legendariske spelmann Sjugurd Garmo. Det ble en fest.
Astrid Sulheim vant igjen årets landskappleik i klassa for vanlig fele. Satt hun også sjøl med et ønske om at denne slåtten aldri skulle ta slutt, spør anmelder og artikkelforfatter Knut Selsjord. (Foto: Knut Utler/Landskappleiken)
Hele den konsentrerte og noe tilbaketrukne skikkelsen i blå kjole lå bak hvert eneste drag og krull og ga foredraget dynamikk og kraft. De mollstemte og ganske enkle melodilinjene fløyt mjukt ut i perfekt timing med en krisp snert, og helt uanfektet. Utøver og instrument var ett, som det heter. Du følte draget etter å få danse, danse og dikte. Satt hun også sjøl med et ønske om at denne slåtten aldri skulle ta slutt?
LES MER om Astrid Sulheim og gruppa Tufskrøkjun på Folkelarm 2021
Sulheim vant både klasse A for vanlig fele og den for anledningen oppsatte kongepokalen på Rjukan.
Arme dommere, sier jeg!
Etter to års koronapause ble Landskappleiken i år et storslagent arrangement. Til og med været under Hardangervidda var perfekt, blond, norsk sommer. Rjukan ligger i Tinn kommune, som er et av arnestedene for hardingfeletradisjonene i Norge. Fra 1907 etablerte Norsk Hydro et av Norgeshistoriens største industrieventyr her, og kappleiken foregikk i og blant de monumentale granittbygningene som en gang var verdens største kraftstasjoner, estetisk forma av et helt korps av arkitekter utdanna og begeistra i sin tids kunstneriske smak og mote. Når slutta egentlig norske industriforetak med arkitektonisk utsmykning av produksjonslokaler?
Sjøl har jeg av ulike grunner ikke vært på landskappleik på mange år. Flere av de som kom høyt opp på resultatlistene i år, løp rundt i kortbukser i hæla på foreldre og besteforeldre sist jeg var her.
Det kan ikke være tvil om at den norske tradisjonsmusikken har styrka seg enormt i denne tida. Jeg mener dette også kan leses av på det musikalske nivået under årets landskappleik. Jeg har hørt nokså semmert spill sjøl i A-klassene under tidligere kappleiker. Jeg mener bestemt å huske det. Forsiktig og pirkete strev etter å mestre alt det vanskelige med felebuene som blyanter mot nådeløse strenger. Sånt skjedde ikke nå. Alle jeg hørte var gjennomgående jævlig gode!
Så har vi alle diskusjonene, om godt og dårlig, en tradisjon opp mot en annen, ulike sjangre og landsdeler, hva er «ekte» og hva er ikke – noe kommer aldri til å forandre seg på landskappleik. Og arme dommere, sier jeg!
Felemusikken som i dag dyrkes på kappleiker var en gang den rådende popmusikken, dansemusikken på bygdene. Inntil trekkspillet kom med sitt høyere volum sammen med nye smaksimpulser fra bystroka utafor. I 125 år har tradisjonsmusikk likevel vært røkta i egne teiger i Norge, og en av utfordringene har hele veien vært å bevare musikkens opprinnelige dansepreg. Ganske enkelt fordi den i mindre grad enn tidligere ble dansa til. Vi har alle i stor grad sitti på stoler og hørt på felemusikk.
Ledige stillinger
Fornemma jeg på Rjukan at dansepreg er kommet litt tilbake? Var det ikke slik at spillet både i hardingfele og vanlig fele Klasse A i år gjennomgående hadde et mer drivende og svingende trøkk enn jeg kan huske fra noen år tilbake? Jeg tror jeg vil mene det.
I hardingfeletevlinga framførte Per Anders Buen Garnås fra Bø i Telemark «Fykeruden» og «Myllargutens siste slått». Dette er musikk som tradisjonens gudfedre, Myllarguten, Lars Fykerud og andre, på slutten av 1800-tallet og utover bygde ut kompositorisk og teknisk til kompliserte og imponerende byggverk.
Siden har mitt forhold til populariserte folkemusikkfusjoner variert fra likegyldig til temmelig iskaldt.
Du får trang til å sette deg ned i full konsentrasjon og virkelig lytte og forstå. Tradisjonsbyggernes motiver i bakkant av nasjonalromantikken var rimeligvis at musikken deres skulle verdiges og måle seg med den «fine» musikken i klassiske konsertsaler.
Per Anders Buen Garnås mestrer dette gamet og presterte etter alle kunstens regler. Likevel ble det ikke han som tok hjem sin femte landskappleikseier fra Rjukan i år. Alexander Aga Røynstrand fra Hardanger vant Klasse A hardingfele. Han spilte blant annet vestlandsrullen «Kristi Hovden» så lyrisk og suggererende at den kunne gått rett inn utpå morrasida i et bra disco.
Et svært interessant kapittel på landskappleiker de siste par tiåra har vært såkalt «Åpen klasse». Her har eventyrlystne sjeler kunnet stille opp med stoff utafor de tradisjonelle sjangerkategoriene, men som man likevel mener har en tradisjonell forankring. Slåtter på tamburtrommer lå inne også i år, her er alltid duka for fusjoner med moderne pop-elementer.
Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdals meritter på Club 7 i Oslo på 60-tallet er sjølsagt legendariske. Siden har mitt forhold til populariserte folkemusikkfusjoner variert fra likegyldig til temmelig iskaldt.
Kveding eller hardingfele på toppen av konvensjonelle pop-synth-elgitar-arrangementer har aldri fascinert meg. Fusjon er ikke noe aktverdig mål i seg sjøl, man må faktisk ha en god ide for at det skal bli fint.
Åpen klasse på landskappleik starta i 2002 med to deltakere. I det gamle Folkets Hus’ praktsal på Rjukan, med sine vakre funksjonalistiske detaljer, stilte 17 på scenen. Det ble faktisk riktig gøy og spennende! Trekkspill med tralling fra Kvikne, hittil helt uhørte vokal-harmonier fra trioen Rakkarpakk og trekkspill/torader/fele-trioen Gjevre, Odde & Vårdal. De siste var lyriske, smarte, superdynamiske og bød på nær symfoniske opplevelser.
Ottar Kåsa (hardingfele) og Mattis Kleppen (el-bass) fra Rauland vant den eksperimentelle Åpen klasse på årets landskappleik. (Foto: Knut Utler/Landskappleiken)
De proffe ringrevene Ottar Kåsa og Mattis Kleppen fra Rauland tok likevel prisen på hardingfele og el-bass. I Setesdal stiller de hardingfeler med såkalt gorrlaus (avsindig laus og djup) bass på en del slåtter. Ingen kan stille opp mer gorrlaust enn de gutta her, det var hypermodernetradisjonelt og kjempelekkert.
Årets landskappleik bekrefta at norsk folkemusikk modnes, sjølbevissthet og kreativitet vokser. En generasjon med ofte høyt musikkutdanna og proffe folk befolker nå kappleikscenene.
En annen faktor er at live-scenen for det folkemusikkorienterte her i landet aldri har vært mer vital.
