«Den dumme trudelutten» var en halling
Utdelingen av årets Spellemannpris har vakt stort engasjement i Ballades spalter, blant annet i form av et innlegg fra visesanger Girgitte Grimstad. I dette lett satiriske innlegget avslører Norsk Lur- og Bukkehornlags Jørn Simenstad opphavet til det Birgitte Grimstad kalte «en dum trudelutt med fullt rockekjør».
Av Jørn Simenstad, på vegne av Norsk Lur- og Bukkehornlag
Selv om det tydeligvis er mye å utsette på utdelingan av årets Spellemannpriser, var det dog også noen lyspunkter.
Birgitte Grimstad skrev i sitt innlegg at folkemusikken, «selve grunnfjellet for all norsk musikkvirksomhet», ikke fikk den plassen den fortjente i showet.
For å påpeke mangelen på balanse i programmet, skrev Grimstad at orkesteret mellom prisene spilte «den samme dumme trudelutten (uthevet av meg) om og om igjen – også med fullt rockekjør».
Trudelutten – den dumme – var for øvrig en halling fra Rendalen.
Og i slike sammenhenger (med og uten TV-dekning) kalles «trudeluttene» gjerne for vignetter.
Ellers kalles de gjerne for låtter når de fremføres på våre aller eldste folkemusikkinstrumenter: Bukkehornet og neverluren. Her kan det synes passende å sitere spelmannen:
Da han av en fin bydame ble spurt om han ikke kunne spille en liten trudelutt på hardingfela si, tenkte han seg lenge og vel om før han sa: «Eg trur mest ikkje eg kan nokon trudeluttar, eg».
Som den oppmerksomme lytter – med genuin interesse for folkemusikk – kanskje la merke til, var det flere – ikke mindre enn seks – ulike vignetter (eller trudelutter) under årets Spellmannpris-show. Samtlige var basert på norske lur- og bukkehornlåtter fra Østerdalen, Finnskogen og Valdres.
De var riktignok satt inn i moderne omgivelser («rockekjør»), så langt fra setervoll og kuskit som en kan komme, men de ble i hvert fall fremført på ekte bukkehorn og neverlur. Håndlagd – i en flere tusen år gammel tradisjon.
Ledige stillinger
Men hvem bryr seg?
