For Natasha Barrett er utviklingen av KI først og fremst interessant, snarere enn skremmende. Mer enn tretti år etter at møtet med ny musikkteknologi åpnet en verden av muligheter for henne, fortsetter Barrett å rette blikket mot nye muligheter teknologien kan skape.(Foto: Jan Erik Breimo)
– I don’t want to make something which next year can be thrown away and forgotten
Det sier komponisten, mediekunstneren og forskeren Natasha Barrett, som ser for seg at KI kan åpne dører til nye lyder og materiale mennesker ennå ikke har forestilt seg.
Ballade publiserer i disse dager seks intervjuer gjort og skrevet av studenter ved Institutt for musikkvitenskap (IMV), Universitetet i Oslo. Tekstene er blitt til i et samarbeid mellom IMV, Ultima og Ballade, der musikkskribentene og kritikerne Ola Nordal og Bodil Maroni Jensen har vært mentorer og sparringspartnere for studentene. Kunstnerne som er intervjuet er aktuelle i forbindelse med Ultimafestivalen 2026. Dette intervjuet er laget av spirende musikkskribent Tara Martine Andreassen.
Natasha Barrett er bosatt i Norge og internasjonalt anerkjent for sitt arbeid innen samtids- og elektroakustisk kunstmusikk.
Vi møtes over Zoom en sommerdag for å prate om utviklingen av kunstmusikkfeltet, kunstig intelligens og et liv viet utforsking av lyd.
I en kultur hvor musikk ofte behandles som ferskvare, er det forfriskende å høre Barrett snakke om verk som skal tåle tidens tann.
– Most composers are like this, I suppose, but I’m quite precious about not wanting to compose works that are disposable.
Hennes kunstnerskap favner et bredt spekter av uttrykk, fra akusmatisk musikk, live-elektroakustiske og audiovisuelle verk til lydinstallasjoner og eksperimenter med publikumsdeltakelse i interaktive teknologier. Natasha Barrett balanserer dessuten en hverdag med alt fra musikkforskning, komposisjon, undervisning og opptreden.
Natasha Barrett under konsert med ensemblet Electric Audio Unit på Sentralen i Oslo, mai 2026. (Foto: Jan Erik Breimo)
For tiden jobber hun med et stort verk for fullt symfoniorkester, der live prosessering av solister, forhåndskomponert lydmateriale og opptak fra andre lydverdener flettes sammen for å utvide rommet orkesteret og publikum kan eksistere i.
– One of the exciting aspects of working with electronics and instruments is that you can bring in other sounds and take people on a journey.
Komponisten og forskeren begynte å eksperimentere med lyd og teknologi på 1990-tallet, da hun studerte musikk i England. Ved siden av klassiske emner som musikkhistorie og harmonilære, ble hun introdusert for den nyeste musikkteknologien. Feltet befant seg på denne tiden i starten av mer utbredt bruk av digitale virkemidler. Dette skulle åpne dører av muligheter som hun siden aldri har lukket.
Opprinnelig hadde Barrett tenkt å bli utøver, med klassisk gitar som hovedinstrument. I stedet vokste interessen for å skape og komponere musikk.
Ledige stillinger
– I needed to find my expression. And I found this by expanding the sound using computer tools.
Her startet det for Barrett, gjennom en lidenskap for å utvide hva som er mulig med det akustiske instrumentet ved hjelp av nye virkemidler. Etter hvert begynte hun å eksperimentere med ikke-musikalske lyder.
– The bracketing out of the sound from its original context then allows you to focus on the qualities of the sound in abstract ways.
Samtidig var det viktig for henne å ikke løsrive lydene fra deres opprinnelige kontekst fullstendig.
– I wanted to work with a two-layered structure. One layer is the abstract – the spectral, rhythmic, textural content. The other layer is what the sound says outside of itself – the elements we recognize and connect to, often reminding us of an event, experience, narrative or place from the real-world.
Hun fikk inspirerende reaksjoner fra kollegaer, og erfarte som dem at denne nye lydverdenen endret måten å lytte til den virkelige verden på. I dag har Barrett vunnet priser i over trettifem internasjonale konkurranser, blant dem den prestisjefylte Nordisk Råds Musikkpris for verket «…fetters…» på albumet Kraftfelt i 2006.
I 2026 ser Natasha Barrett et langt mer mangfoldig kunstmusikalsk landskap enn da hun startet.
– It has diversified, not only in the tools and the genres, but also the creators and listeners. This diversification has exploded since computer tools and the Internet have become ubiquitous, which is amazing.
Publikums lyttepraksis har også forandret seg gjennom de siste to-tre tiårene, mener hun. For tjue år siden opplevde Barrett ofte at et vanlig publikum kunne bli forvirret når hun holdt artist-talks i forbindelse med konserter.
– They would be completely confused. What on earth is this person talking about? How can these sounds be turned into music?
I tidligere samtaler erfarte Barrett at hun måtte unngå et altfor teknisk språk. I dag er publikum vant til forskjellige slags musikalske og tekniske ord og uttrykk, og har derfor en utvidet forståelse av kunstmusikk og praksisen bak den.
– Now I don’t need to explain the basics, which is great, because you can take the conversation further, faster.
Også i egen hverdag og fritid har hun et åpent forhold til et bredt spekter av musikk.
– I listen to everything I find interesting, and that changes from day to day. If colleagues or friends have new pieces, that’s one of the first things I want to listen to.
Likevel finnes det én ting Barrett ikke velger å oppsøke:
– I find online streaming problematic because it has become generic, and this is worsening with AI.
Selv bruker hun kunstig intelligens primært som et verktøy.
– For me, the most interesting aspect of using AI isn’t for creating music, but rather for solving problems, and especially for coding.
Barrett presiserer likevel at synet på kunstig intelligens kan og vil endres, ettersom feltet utvikles i fascinerende raskt tempo.
Natasha Barrett samler lyder ved Soria Moria Sauna på Bandak ved Dalen Hotel i Telemark i 2023. (Foto: Gudrun Semons)
Som komponist jobber hun ofte med programmering og store datamengder for blant annet å lage musikalske strukturer. Hvor hun tidligere ville spurt venner eller kollegaer om hjelp dersom hun satt fast, kan hun nå spørre KI.
– Now I can do more on my own. I can be more independent.
Ifølge Barrett, som ofte lager sine egne lyder og slik sett også sine egne instrumenter, vil kunstig intelligens ikke kunne ta over komposisjonsprosessen.
– I don’t compose film nor pop music where the AI tools have already become entrenched. AI is currently pretty useless as a compositional assistant in the genres I compose in. That might change of course, but I’m unsure that it will do a great job of reading my mind – which is essentially what it would need to do to compose for me.
Barrett ser likevel for seg at KI i fremtiden kan åpne dører til nye lyder og materiale mennesker ennå ikke har forestilt seg.
– They haven’t yet. But might, ler hun.
For henne er utviklingen av KI først og fremst interessant, snarere enn skremmende. Mer enn tretti år etter at møtet med ny musikkteknologi åpnet en verden av muligheter for henne, fortsetter Barrett å rette blikket mot nye muligheter teknologien kan skape.
Natasha Barrett er aktuell med multimedia-verket Constructions of Collapse and Desire under årets Ultimafestival i Oslo. Les mer om verket og konserten på Ultimas nettsider.
