Denne uken presenterer vi en liten serie artikler om musikk og ytringsfrihet. Artikkelen er den andre av tre.
Politisk forfølgelse er ikke en vanlig risiko for norske musikere. Men det betyr ikke at sensuren ikke er til stede.
Eksemplene er mange. Så sent som til 1989 var det forbudt for samiske barn å joike på skolen, fordi samisk musikk var ansett som hedensk ”djevelmusikk”. Lenge var det meste av folkemusikk holdt utenfor kirkene, og i enkelte menigheter i Finnmark er det fortsatt forbudt med joik.
NRK har sensurert en hel del låter for folkets beste, blant dem Inger Lise Rypdals ”Fru Johnsen” (1968), Ole Paus’ ”Satan lever” (1978), Ole I’Doles ”Ayatollah” (1985) og Bare Egil Bands ”Brigg” (1996).
Kvinner, Bush og Palestina
I nyere tid har vi norsk-pakistanske Deeyah, kjent som artisten Deepika, som endte med å flytte fra Norge til Storbritannia som 17-åring på grunn av press fra det norsk-pakistanske miljøet: En ung kvinnelig muslim skulle ikke fremføre musikk.
I 2004 kom rapperne i Gatas Parlament i klammeri med amerikanske myndigheter da de opprettet nettsiden Killhim.nu som et del av sitt anti-Bush-budskap. Og i fjor måtte rockebandet Honningbarna utelate låten ”Fri Palestina” da de skulle slippe sitt debutalbum i Tyskland.
På den andre siden har Norge ikke vært helt ubetydelig i kampen for musikeres ytringsfrihet. I oktober 2012 ble konferansen ”All that is banned is desired” avholdt i Oslo, Bylarm i år holdt debatt om behovet for fristeder for forfulgte musikere, og i februar ble Harstad utropt til internasjonal friby for musikere, og skal kunne ta imot forfulgte musikere fra hele verden.
Den 3. mars er den internasjonale Music Freedom Day, og i Norge ble dagen blant annet markert med Kirkelig kulturverksteds festival Red Zone – Free The Arts i Kulturkirken Jakob. Daglig leder Erik Hillestad mener den kunstneriske ytringsfriheten har utfordringer over hele verden.
— KKV har jobbet i lang tid med ytringsfrihet og forskjellige typer menneskerettigheter i forbindelse med musikk og poesi. Siden vi ga ut ”Lullabies From The Axis of Evil” i 2004 har mange av våre plateprosjekter og utstillinger kommet til å dreie seg mye om det, sier Hillestad.
Festivalprogrammet presenterte et utvalg musikere og kunstnere fra hele verden, som på forskjellige måter opplever at kunsten deres sensureres og undertrykkes. Også noen norske kunstnere stod på plakaten.
— Vi har med noen norske kunstnere, for eksempel billedkunstneren Morten Viskum, performanceartisten Kate Pendry og dansekoreografen Hege Haagensen som selv kan føle seg begrenset her hjemme – men selvfølgelig av helt andre grunner. Det kan være at de ikke har kommersiell appell, eller faller utenfor media eller blir sensurert fordi det provoserer eller andre årsaker. De utsettes ikke for forfølgelse, men man kan kalle det usynliggjøring, eller marginalisering, sier Hillestad.
Hillestad mener at kunst og musikk som tar for seg de store sammenhengene ikke er så lette å uttrykke på enkle A4-måter i media, og dermed har lett for å bli oversett
— De dype sannhetene kommer ikke så lett til orde i kommersielle medier, og der har storsamfunnet, med mediene i spissen, et problem. Det er selvfølgelig umulig å sidestille det med politisk forfølgelse, men det handler om å være bevisst hva som blir hørt. Hva legger myndighetene til rette for, hvordan fungerer mediehusene, hva tjener man penger på og hva får man støtte til, spør Hillestad.
Skjulte maktstrukturer
Hilde Bjørkum, direktør for verdensmusikkfestivalen i Førde, er enig. Tema for festivalen i 2010 var nettopp ytringsfrihet, men ifølge Bjørkum følger temaet dem hvert år. Hun mener det handler om å gi plass til musikk som ikke får rom andre steder.
— Først og fremst er det veldig mye spennende musikk som man ikke hører så ofte. I festivalen er vi opptatt av å beholde kulturelt mangfold i verden. Når musikktyper neglisjeres og forbys, står de jo i fare for å dø ut. Der har vi i Norge også svin på skogen, for eksempel når det gjelder samisk musikk, sier hun.
— Men undertrykkelse og usynliggjøring skjer jo også på andre måter. Smale sjangre lider under at det er vanskelig å få medieoppmerksomhet, og der er det skjulte maktstrukturer som det er viktig å peke på. Hvem får komme til orde, hvem blir spilt på radio? Vi går uvegerlig mot en ensretting der den samme musikken spilles overalt, og det er ikke bra for mangfoldet, sier hun og legger til:
— Jeg mener ikke at det er journalistenes ansvar å gi lik mye spalteplass til alle, vi har alle en jobb å gjøre, men det er viktig å huske på at ikke alle musikkuttrykk har de samme kreftene bak seg som de mer kommersielle musikksjangrene.
Mindre makt i media
Anne Hilde Neset er formann i Ny Musikk, foreningen for samtidsmusikk, eksperimentell musikk og lydkunst – relativt smale sjangre i dagens musikkbransje. Hun mener det blir feil å si at eksperimentell musikk blir aktivt undertrykket i media.
— Nei, jeg tror ikke det finnes ikke noe aktivt program som systematisk undertrykker smal musikk i Norge. Før populærkulturen revolusjonerte musikkfeltet på seksti-tallet, skrev aviser spalte opp og spalte ned om samtidsmusikken. Sånn er det ikke nå. De store riksdekkende avisene skriver sjeldent om den smaleste musikken, men vi er heller ikke avhengige av dem. Vår digitale hverdag gjør all mulig slags musikk tilgjengelig hele tiden, mye mer tilgjengelig enn før, sier hun.
— Tenk da vi bare hadde NRK1. Da var det der de fleste av oss hentet informasjon. Men når vi nå har masse kanaler, internett, tv, radio, magasiner… Når man har så mye å velge mellom, har ikke hvert enkelt medium så mye makt lenger. Ingen musikk er avhengig av å få oppslag i riksdekkende media for å eksistere, sier hun.
— Kan norske medier i det hele tatt undertrykke smal musikk?
— Ikke i min verden. De har ikke makt til det. Finner jeg det ikke der, så går jeg andre steder. Men det er veldig synd for hele feltet hvis de velger det bort. Musikk og kritikk mener jeg har et symbiotisk forhold. Hvis man ikke har kritikere som kan tenke rundt kunsten, får man et kritisk vakuum. Kritikk og refleksjon driver kunsten fremover, og er tegn på et sunt samfunn. Medier bør være utdannende og ikke bare representere det som er presset frem i en kommersiell kontekst. De har et ansvar om å reflektere et mangfoldig samfunn, sier Neset.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
