© Ivar Orvedal

Festival som alibi

– Verden til Førde fire dagar i året, meir eller mindre fatalistiske statsrådar og morromenn minner oss på kor fleksible vi er, for resten av året å late klasebombene hagle over den same verden utan at noken foretrekker ei mine, skriv Ivar Orvedal frå festivalen som tematiserte kulturlivets potensial som mobiliserande samfunnskraft.

Kalender

Festivalar er samfunnet sitt overskotsfenomen, generøse sonar der alle er venner og likar alt og alle i nokre få døgn til endes. Tenk om vi kunne fordele slik glede og velvilje utover heile året. Gjerne i små intime sonar der vi får god tid til å bli kjend med kvarandre, med omgivnaden, og med dei genuine kunst- og kulturuttrykk vi inviterer frå «verden utanfor». I storbyane er den nye rørsla allereie igang, snart kjem den ut på landet, konsertar som vitjar heimane til folk. Slik kjem vi nærare kunstnarar som rommar røyndomen sin sanne storleik.

Men lenge ennå er det festivalane som vil dominere. Dei er finansalderen sitt kulturelle alibi. Fyrtårn som markerar oljemagnatar sine overdådige utsleppsløyver og lettar på dårleg samvit. Avhengig av godt vær og frivillige, langt meir enn av eit publikum som veit kva dei vil ha. Konferansar munnar aldri ut i konkrete tiltak. Tema kan vere omtrent kva det vil. Det er kvantum og higen etter matematisk overskot som styrer. Førdefestivalen 2013 til dømes, direktøren skriv i opningshelsinga: «Ein kompetent festivalstab og 350 frivillige gjer no alt som står i vår makt for å legge til rette (….) 300 musikarar frå 30 land som har brukt år av sitt liv på å perfeksjonere seg på sine instrument, står klare til å gje av seg sjølv; til deg, viss du er der når det skjer! (….) Kanskje opplever du å få den store gevinsten – å reisa heim med kjensla av å vere både rikare og klokare enn før?»

Ja, vi kan sjå at kunst- og kulturformidling har gått over til å bli gambling. Så kva klokskap er det Førdefestivalen vil tilføre oss? 300 musikarar frå 30 land, meir enn 100 konsertar med kunstnarar som «har brukt år av sitt liv». Så skal det heile serverast på 3,5 døgn! På godt og ilt, her vi er vitne til det vestlege overflodssamfunnet sitt fremste døme på galskap!

Klima for kroner
Festivalen sitt tema i år var «musikk og natur» samt «spørsmålet om kunst- og kulturlivet sitt potensiale som mobiliserande samfunnskraft». Emner som er interessant på mange vis. Førdianarane har lang erfaring med nedbygging av eigenarta natur og sentrering av urbane kjøpetilbod til takten av folklore. Stadig ser vi at det beste jordbrukslandet vert asfaltert sjølv om vi veit at det minkar fort på arealet som er igjen av åkerland til kvar munn som skal mettast på jorda. I dag er det allereie mindre enn ei fotballbane.

Interessant er det også at festivalpublikum flest brukar meir tid på å sjekke yr.no enn å dyrke interesse for noken av dei hundrevis av kulturinntrykk som til visse tider feiar over byen som ein kvervelstorm. Festivalfrukost på taket av kunstmuseumet saman med mollstemde Rustavi ensemble, som treng mykje vin for å komme i godt humør, og like intenst skrikande måkar som har rømd frå fisketomt hav til sentrum sine avfallsdungar, var eit festivalinnslag som i slik samanheng fortalde mykje og engasjerte på ulik vis.

Potensial for inntening
Blad- og nettfykar har eit særleg ansvar og noken av oss skulle gjerne nytta månader i førekant for å orientere om dei unike musikkuttrykka som kjem til Førde. «Perfeksjonistisk» har vore festivalen sitt mantra i alle år. Kor blir det av perfeksjonismen i vår eigen aktivitet? Toler vi ein like kritisk vurdering? Verden til Førde fire dagar i året, meir eller mindre fatalistiske statsrådar og morromenn minner oss på kor fleksible vi er, for resten av året å late klasebombene hagle over den same verden utan at noken foretrekker ei mine.


Publikum på Førdefestivalen. Foto: Ivar Orvedal

Etter det politiske valet til hausten vil det gå ennå litt raskare mot eit kulturklima i kuvøse. Samfunnsbygging og djupdykk i dei emne ein arbeidar med får stadig mindre midlar medan pengane går til prefeksjonistisk underhaldning med «innteningspotensiale» for livstrøytte sponsorer og tevlande mediabedrifter med loopvirus i systemet á la «naturleg musikalsk speleglede og kvalitetstonar glir inn som den mest naturlege ting i verda». Førdefestivalen har produksjonar også tilpassa dette føremålet. Eller som Andreas Ljones, ansvarleg for Majorstuen sitt tingingsverk, så forteljande seier det: » Å spele bra er ikkje lenger nok.»

Den blå urtonen
Sett og høyrd frå ei søkande og undrande side var festivalen sitt tydlegaste tema i år det eg gjerne kallar «den blå urtonen». Frå horrible tilhøve i Nord-Afrika der dei rett-truande kappar hendene av kunst- og kulturutøvarar – kjem Afel Bocoum & Alkibar, duoen Malick Pathé Sow & Bao Sissoko og tuareggruppa Tartit. Malick sit på geiteskinnet sitt i ei løe under fjellet Kvamshesten og har tårer i augene. Han opnar famnen og har rett og slett ikkje ord for gleda det er å få vere her og nyte freden og stilla.

Så syng han og spelar hoddu, og auser av ei medmenneskeleg overflodskjelde som allereie – under dei aller verste slavetilhøva – har gitt næring til verdensmusikken blues. Men undertrykkinga tek ikkje slutt, korkje i Afrika eller andre stader i verden. Blått vil det tone så lenge vi er til.

Etiopisk pionercore
Transatlantisk blått får vi også oppleve saman med Krar Collective. Etiopisk sang og dansetradisjon i rått format med trommer og elektriske lyrer. Naivistisk pionercore – umedvite i slekt med Bo Diddley og Talking Heads – og denne gangen med kraftfulle etiopiske fargar. For dei som venta på den funky variasjonen gav ungarske Besh o droM alt. Symfoniske stemningar med ekspressive utbrot av tyrkisk kemenche, var bakgrunn for Aysenur Kolivar sitt ærlege og gjennomgripande sanguttrykk som eg fekk lyst å lære meir om.


Malick Pathe ’Sow på Førdefestivalen. Foto: ivar Orvedal

Framleis hender det at kjenslene sprenger seg gjennom den teknisk perfekte overflata og blir liggande levande og sårbar utanpå. Flamencodanserinne María Pagés og qawwalisangarane i sufiensemblet til Meher & Sher Ali er eksempel på det. Og det hender at Førde får oppleve at musikkhistoria tek nye retningar. Nemde Krar Collective, finske Suo og norske Lux er mellom slike dristige framtoningar der ein ny konserten sjeldan liknar den forrige. Tradisjonen har gjort dei trygge nok til å løfte blikket og gje form til det som skjer der og då.

Frå nomade til flyktning
Lux er Unni Løvlid som syng våre lokale melismatiske urtonar saman med Amund Sjøli Sveen som spelar på glas og Håkon Thelin på kontrabass. Eit dirrande møte mellom tradisjon og nåtid. Samstundes var Tartit sett opp anna stad på programmet. Tartit tyder «foreining» og er ei gruppe tuareger, som frå å vere nomadar ved den afrikanske blå tonekjelda idag er flyktningar i ein verden som meir eller mindre medvite livnærer seg på aukande religionskrig.

Eg skulle så gjerne sett Tartit og Lux, desse vidareførarane av åndeleg urtradisjon få spele ved same konsert, kvar for seg og saman ein kveld til endes. Så kunne noken fortald oss om den religiøse folkemusikken i Indre Sogn og sambandet til arabiske toneartar, før det vart midnattskonsert med sufisang. Slik kunne vi sjølv skapt litt av den verden vi drøymer om og snakkar om.

Ved å velge Lux valde eg i det minste det som i skrivande stund er vårt tydelegaste norske svar i ein brokete toneverden. Håkon Thelin sitt overtonespel på kontrabass er berre det finaste, mest ekte, og det mest utfordrande, som har skjedd vår norske blå urtonemusikk på år og dag!

Ivar Orvedal er forfattar, kunstnar, musikkritikar og kulturarbeidar frå Sogn. Artikkelen sto på trykk i Ytre Sogn i juli og er gjengive med tillating frå forfattaren.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo