UFFA med omegn
Mens DumDumBoys skjøt som pistolkuler mot den norske stjernehimmelen, vokste en ny undergrunn seg sterk i hjemme i Trondheim. Etter at Kjøpmannsgata 28 brant, fikk alternativungdommen sitt Blitz, en gammel barnehage i Innherredsveien som i likhet med det forrige tilholdsstedet fikk navnet UFFA. I øvingsrommet i kjelleren øvde det band hele tiden. Men dette var ny generasjon pønkband som så på Liliedugg og Wannskrekk som «gamlingene».
Av Bår Stenvik og Stian Wallum
Nå var det anarko-pønk og hardcore som gjaldt, og tekstene var ikke på norsk, men engelsk. Det sistnevnte skjedde ikke bare fordi man ville distansere seg fra trønderrocken, men også fordi miljøet fikk et mer internasjonalt tilsnitt. Hus av Blitz/Uffa-typen spratt opp overalt i Europa, så vel som i Brasil og USA. Motkulturbevegelsen var stor og politisk bevisst. Man var ikke generelt sint, som 70tallspønkerne, man var engasjert i kvinne-, homse-, miljø- og dyrevernbevegelsen, og man skulle være vegetarianer og autonom.
Haugevis med band var aktive i denne perioden, noen av de mer kjente var Transsiberian Hijackers, Det glade Vanvidd (flere herfra skulle senere finne veien inn i det smått legendariske Albino Slug), Corporate Deathburger og Angor Wat. De sistnevnte spilte en form for hardcore som ennå ikke var helt stuerent, ikke i noen kretser faktisk. Bak trommesettet satt Jens Petter Wiig. Vel, trommesett og trommesett: den første tiden hadde han ikke hi-hat: Han måtte sette den unna hvis han spilte på lånt trommesett, som det fremmedelementet den utgjorde. Første sanganlegg, bassanlegg og gitar var hjemmelagde konstruksjoner og lydkvaliteten var så som så. I 1983 avholdt de en legendarisk konsert i Trondheim Kunstforening. Jens Petter forteller:
— Vi følte vi måtte gjøre noe spesielt, ettersom vi ble booket til et kunstmuseum. Konseptet kalte vi Organisert Terror. Vi lagde grafittimotiver på svære papirark og stjal 300 meter piggtråd fra jernbanen som vi dekorerte med. Eneste lyseffekt var en strobe. Pussig nok kom det masse folk og det hele ble en knallsuksess. Med den rå musikkstilen vår og strobe-effekten så ble det jo det reneste Mayhem der inne. Eneste jeg husker er en hoppende gal Harald Nissen som jeg så i blitslyset overalt i rommet. Det var skummelt.
I tillegg til Jens Petter bestod Angor Wat av Viggo Mastad og Erik Ingebrigtsen m.fl. En av Angor Wat-tekstene omhandlet den onde kongen Israelvis, og når bandet skulle skifte navn i 1988 tok de nettopp dette navnet. Bandet var bl.a. inspirert av Metallica og særlig plata Master of Puppets. Israelvis brakte på mange måter punkattituden over i metallverdenen uten å miste humor og vidd. «Telefonvokalen» og framtredende tunge gitarriff ble på mange måter varemerket: en slags lakonisk metal kanskje, så rart det nå enn kan høres ut. Dessuten viste bandet en fascinerende evne til å utarbeide sin egen mytos med opprettelsen av abstrakte størrelser som «The Church of Israelvis», tematiske cover og ofte intratekstuelle referanser.
Med Israelvis fikk UFFA-miljøet endelig høste fruktene av det harde grunnarbeidet som hadde blitt lagt ned i infrastruktur rundt punkscenen. Det ble organisert turneer og bandet spilte seg til et godt liverykte i den lille, men dedikerte alternativ-scenen som syntes å ha avleggere selv i de mest grisgrendte strøk. Selv Folldal fikk besøk av Israelvis tidlig på 90-tallet! Bandet hadde øvd på UFFA og tilhørigheten til huset gjorde det lettere å samarbeide med det gryende nettverket av autonome ungdomshus gjorde mulig for bandet å ekspandere ut over Norges grenser.
— Uffa hadde alt, sier Trude Midtgård, lydtekniker og Israelvis-medlem, – Stort nettverk, øvingsrom, studio, bokkafe, plateselskap og en veldig bra konsertscene: her spilte Jokke, DumDum og Seigmen, så vel som internasjonale størrelser som Neurosis, False prophet, Alice Donut, Fugazi, John Zorn og Nomeansno. Og fordi det fantes så store kontaktnett innenfor alternativbevegelsen var det aldri noe problem å legge opp turneer – det var i denne tida den såkalte Blitz-løypa i Europa oppsto.
Jens Petter supplerer: – Det var helt håpløst for oss å lykkes i Norge. Det var nok avgjørende for bandet at vi kom oss til Europa.
Israelvis var på seks turneer i Europa og mot slutten av karrieren spilte de også mye i Norge. Bandet ga ut seks album der We only live Twice (’92) og Albino Blue (’93) nok vil huskes lengst. Med Albino Blue ble de definitivt tatt opp i det gode selskap og fikk sekser i Dagbladet og femmer i VG. Plata Church of Israelvis som kom i ’95 blir nok best husket for at coveret ble forbudt i Tyskland. Elvis med jødestjerne i blod tegnet i panna ble for drøy kost. I stedet ble plata gitt ut med en Jesus-figur med et dollartegn i panna …
Like viktig som Israelvis og deres karriere, var Jens Petters Wiigs innsats i «platebransjen». På 80-tallet ga han ut flere punkband på lablen Knallsyndikatet. I 1991 slo labelen seg sammen med postordre-selskap «Den gode firkant» og de kalte seg Progress Records. Med seg hadde han Kjell Arne Sandvik og Geir Lyng, senere kom også Sverre Fossen, Therese Grønvold og Steffen Telstad med). Bakgrunnen var at norske band hadde selskap i utlandet, men ikke i Norge. Dette var tilfellet for f.eks. Life but how to live it, So Much Hate og Israelvis.
Ledige stillinger
— Det fantes noen få selskap i Oslo også, men vi ville ta et steg videre, både profesjonelt og kunstnerisk. Det viktigste var å få ut ting. Vi følte vi gjorde bra ting for musikkmiljøet. Motivasjonen var ofte at «dette er så bra musikk at dette må andre få høre», sier Jens Petter.
Salgstall er vanskelig å oppdrive, men Albino Blue solgte omlag 2500 i Norge og minst like mye på verdensbasis (den ble gitt ut av selskaper i bl.a. Polen og India(!) i tillegg til Norge og Tyskland).
Samme år som Albino Blue kom ut slo en annen trondheimsutgivelse ned som en bombe i Norge. Mer om det i neste avsnitt av Ballades store serie.
