Rune Kristoffersen – Ettertraktet, lite folkelig

Avstanden mellom Jan Eggum og progressiv jazz er omtrent ti meter. En av Norges mest folkelige og minst lytterkrevende artister henger med et skremmende tett utsnitt på veggen der bak og stirrer Rune Kristoffersen i nakken.

Kristoffersen, som utgjør Rune-delen av Rune Grammofon, deler kontor med Eggums plateselskap Grappa, hvis bakmann Helge Westbye som medeider på sitt vis utgjør Grammofon-delen.

Men det er liten tvil om at Kristoffersen er Rune Grammofon, dette plateselskapet som nå feirer tyve år med jazz/prog/frimusikk/støy/eksperimentell electronica, og som sjelden har snust på kommersielle hitlister. Og det er selvfølgelig helt greit, Rune Grammofon skal ikke være som Eggum:

– Folkelig rimer dårlig med Rune Grammofon, sier Rune.

– Ikke at jeg prinisppmessig er imot det, men det kan bare ikke bli en del av profilen til selskapet. Men jeg har tenkt på dette med en norsksyngende vise- eller popaktig artist med virkelig gode norske tekster. Jeg ville aldri si bastant nei til noen fordi de har norske tekster, selv om det meste av markedet mitt er utenlands.

– Om jeg snubler over noe som nesten er revolusjonerende godt, så kan jeg tenke å kaste meg over det.

– Spesielt et ungt talent?

– Spesielt. Om det kommer opp en ung poet med krutt, er jeg vært veldig åpen for det. Og det har jeg tenkt på flere ganger, hvor er de unge kraftfulle poetene? De finnes kanskje, men de har aldri sendt noe til meg … kanskje av naturlige grunner.

– Blir de skremt av for mye “fusion”?

– Å nei, ikke si det ordet. Jeg hater fusion.

– Det er et kjemperart ord. En av disse kategoriene som spesielt strømmeselskapene bruker for å lempe mest mulig som ikke er pop inn i.

– Ja, det er helt forferdelig. Phonofile har grusomt utdaterte sjangervarianter, hvor jeg nesten aldri finner det riktige for mine utgivelser. Fusion er omtrent den eneste begrepet hvor typ jazz og rock er blandet. ‘Jazzrock’ synes jeg også er ille.

Les også: Intim fantasmagori da Motorpsycho og Maja Ratkje jubilerte for Rune Grammofon

I et nylig intervju med Klassekampen har Kristoffersen listet opp noen sjangerkategorier han heller ville brukt, deriblant “organisk elektronica”, “kosmisk amerikana” og “progressiv jazz”.

– Phonofile tenker vel det, spesielt nå som de er kjøpt opp av The Orchard, at det bare er Rune Grammofon som driver med disse sjangerene. Men det er jo bare latskap fra deres side.

– Men i det jungelen der ute i den digitale verdenen hadde det vært fint med litt mer nyanser. Spesielt i “du har hørt på dette, da vil du kanskje like dette” så er det de snodigste tingene som dukker opp, fordi parameterne er for dårlige.

– I en strømmeverden hvor inngangsportalen er veldig konform, for eksempel “New Music Friday” spillelistene til Spotify, Apple Music osv…

– Jeg har ikke så god erfaring med det, men jeg tror deg når du sier det, og det er det inntrykket jeg har fått fra folk også.

– …da blir det vanskeligere å nå ut til folk med musikk som ikke er kommersielt rettet.

– Og det skulle det i teorien ikke bli; det skulle bli bedre. Du skulle hatt en fantastisk utvalg for enhver smak, og det skulle være enkelt å finne det. Ting går utrolig fort, men vi må fortsatt regne med at det er på et tidlig stadie.

Rune Grammofon-gründer Rune Kristoffersen,
Foto: Terje Mosnes (Foto: )

***

– Hva er det som driver deg?

– Musikkglede og entusiasme, rett og slett. Jeg har vært hekta siden jeg hørte Jimi Hendrix som 13-åring, og jeg har vært musiker sjøl. Etter det var det naturlig å gå inn på “den andre siden” med plateselskap, først som label manager for tyske ECM her hos Grappa. Men der jobbet jeg med ferdige produkter – jeg ville være med i hele prosessen.

– Da jeg holdt på som musiker var jeg den organisatoriske, den som fulgte opp alle tingene, og som foreslo at vi skulle lage plate. Da husker jeg de andre sa “hæ”. Men det ble jo både plate og flere plater. Men måten jeg driver på nå er gleden og entursiamen, ønsket om å finne musikk som jeg er begeistret for og dele det med andre.

– Er det et etos som du overfører til artistene?

– Ja, det tror jeg. Det har vært naturlig for meg å jobbe med artister som jeg føler at jeg har et fellesskap med, det er ganske naturlig når man opererer i et indiesegment.
Det er for eksempel de færreste som driver med jazz fordi de mener det kan være en gullgruve. Derfor er jeg bevisst på å ikke jobbe med artister som tenker at dette kan være kortvarig, at ‘om det ikke lønner seg så skygger jeg unna’.

– Jeg har hatt artister som har kommet til meg og sagt at hvis de ikke får gitt ut på Rune Grammofon, så gidder de ikke. Det synes jeg blir feil instilling. Hvis du vil gi ut musikken, finner du alltid en vei. Jeg må også si nei til veldig mange ting jeg liker fordi jeg ikke har kapasitet. Men da kan jeg være litt mer kresen også, og da er kriteriet artistene føler at musikken er noe de MÅ drive med.

– Er det noen artister du synes det er synd å ha gått glipp av?

– Møster. Og det var fordi på det tidspunktet hadde det hopet seg opp så mye at jeg ikke hadde mulighet. Det syntes jeg var synd.
På et veldig tidlig tidspunkt skulle han gjerne jobbet med Jaga Jazzist. Men de hadde plateselskap og Rune er ikke en sånn som prøver å stjele folk fra andre selskaper.

– Motorpsycho var også tidlig et band jeg ønsket å få jobbe med. Men de kom til meg, som var en veldig fin og positiv overraskelse.

– Men jeg har ikke noe apparat, det er bare meg. Da begrenser det seg litt. De som er over i popsegmentet krever noe annet enn det jeg kan gi, og det lever jeg godt med. Jeg har ingen ambisjon om å drive med pop som selger massevis.

– Anneli Drecker er litt i den retningen?

– Jo, det er sant. Hun solgte masse plater. Men nå synger hun bedre enn noensinne, mens musikken er annerledes enn det hun har gjort før. Det var det jeg tente på.

– I utgangspunktet tenkte jeg at ‘nei, jeg kan ikke gå inn på dette. Det er en major selskap greie’, men det var før jeg hadde hørt musikken. Men så fort jeg hørte musikken tenkte jeg at dette ville passe inn, og at ingen major selskaper ville ta det inn. Det var altfor kunstnerisk for det. Altfor fint.

***

“Vi fant opp en egen måte å komme fra et sted til et annet” sa Dizzy Gillespie om seg selv og musikerne som var med på å forme bebop – et retning som har fostret utallige avgreninger innenfor eksperimentell jazz og improvisasjon, som la grunnlaget for mange av stilartene Rune Grammofon har i sitt repertoir.

– Er det et sitat du kjenner deg igjen i?

– Det er jo et veldig ambisiøst utsagn, men i de store linjene kanskje. Siden 1997-1998 har det skjedd mye norsk musikk som har vært fremoverrettet, også på verdensbasis. Fra det spennende som ble gjort med Bugge [Wesseltoft], Nils Petter [Molvær], Supersilent, Jaga Jazzist, Rune Grammofon, Smalltown Supersound, Blå. Det var et eller annet som skjedde rundt den tiden der.

– Jeg trodde at det bare var en bølge som skulle gi seg. Men det har bare utviklet seg, Først var det mye jazz og electronica, nå har det kommet mer fri rock, noe er et sted mellom jazz og rock. Jeg har prøvd å gjøre et poeng ut av at Hedvig [Mollestad Trio] blir like godt mottatt på en jazzscene som på en rockescene. Og det er ikke så forbasket lenge siden det var uhørt. Terje Rypdal var tidlig inne på noe av det samme, og inkluderte samtidsmusikken. Noe som ikke alltid var like populært rundt omkring.

– Samtidsmusikken var tidlig inne i det. Spunk startet i 1995 og ga ut den første skiva hos meg i ’98. Maja [Ratkje]. Støy, samtidsmusikk, jazz, impro… Samtidig har mitt hjerte vært i tidlig 70-talls prog. Det har jeg aldri lagt skjul på. Da jeg startet var det ikke så mange band som drev med dette i Norge, og da var det naturlig for meg å ta tak i dette da det dukket opp noen år seinere. Det første var vel Scorch Trio, så kom etterhver Elephant9, Bushman’s Revenge, Hedvig, Motorpsycho, Krokofant. Det er egentlig bare tilfeldigheter.

– Et tema som går igjen er at du driver med musikk som er viktig for deg. Tidlig Fra Lippo Lippi, for eksempel In Silence, har et sterkt postpunk-preg med en repeterende pulserende drive, noe som man finner igjen i for eksempel Fire! Orchestra. Er det bevisst?

– Nei, det tror jeg ikke. Starten av Fra Lippo Lippi var preget av det jeg likte som musiker. Man blir farget av det. Og da vi kom til andre plata [Small Mercies red.anm] var jeg veldig bevisst på at vi måtte ut fra The Cure/Joy Division-tralten. Og det var litt tilfeldig. Vi hadde tilgang til et piano, og da ble det en greie. Å få inn piano var litt uvanlig.

– Vi prøvde å ha vår egen stil. Med det tredje albumet Songs, følte jeg at vi var der. Jeg husker at da vi kom til Shouldn’t Have to Be Like That, som var vår store hit på mange måter, så var vi veldig i tvil, ass. “Hva er dette, har vi blitt for kommerse, har vi gått for langt?”. Heldigvis ble den med, og så kalte vi albumet Songs bare for å bekrefte at vi var på vei bort fra det atmosfæriske, mer over i tradisjonell låttradisjon med vers, refreng og sånn.

– …og det er jo veldig streit pop..

– Ja, det er jo det. Veldig. Men gjort på en litt annen måte, med at piano er fremtredende. Originalutgaven av Songs, som ble spilt inn i Sverige og som vi ga ut selv, har ikke noe gitar i seg. Sånn sett skilte vi oss ut.

– Men jeg hørte på veldig eksperimentell musikk på den tiden. This Heat, The Residents. Likevel gjorde vi den popmusikken. All sånn utvikling man har som artist er naturlig, uten at man tenker over det. Men som lytter har jeg alltid hatt et bredt spekter av musikk jeg hører på. Den eksperimentelle proggen på tidlig 70-tall. Warp-technoen på begynnelsen av 90-tallet var jeg veldig inne i. Frijazzen etterhvert. Det er gjerne sånn når man ønsker å oppdage ting hele tiden.

– Jeg vet om noen som bare har én artist de orienterer seg rundt. Dylan for eksempel. Det synes jeg er så trist. Og hvis det utvikler seg er det gjerne Dylan-relaterte ting. Det hadde ikke jeg greid. Hvis man er som meg og mange av artistene mine, er man åpen for ting og nysgjerrig.

***

– Har du en god historie om Walter Becker? [Steely Dan-ikonet produserte Fra Lippo Lippis fjerde album Light and Shade i Los Angeles]

– Jeg husker en gang vi var ferdig i studio, Per Øystein [Sørensen] og jeg ventet på grønt lys, og så begynte bilen å bevege seg fremover. Da var det Becker som satt i bilen bak og bare dyttet oss. Det var hans form for humor.

– Men jeg vil heller si om Becker, som er viktigere, at han var en veldig ålreit fyr. Veldig mye humor, men som tok musikk veldig seriøst. Vi ble veldig overrasket over at han ville produsere oss. Per Øystein var veldig happy, jeg var mer skeptisk til at han skulle ødelegge soundet vårt. Og selv om det var noen kritikere i Norge som mente at soundet vårt var borte, synes jeg at vi var de som Becker satte minst preg på. Og det er jeg fornøyd med.

Becker hadde historier om Aja, som er Runes favorittplate av dem.

– Den er uten et dårlig sekund. Og hele det fascinerende aspektet med teknisk perfeksjonisme på den ene siden og mennesket som musiker på den andre. Der tror jeg at Becker og [Donald] Fagan hadde et ambivalent forhold. På mange måter var de usikre – det følte vi i innspillingen selv.

Han trekker frem at Steely Dan hadde en av de tidligste samplerne, som teknikeren hadde bygget selv, hvor de flyttet et basstrommeklikk frem og tilbake i det uendelige, for å finne det perfekte stedet det skulle ligge.

– De kunne bruke hele dagen for å finne en el-pianolyd som var helt strøken første gang, og som de kom tilbake til etter å styrt i timesvis. Dette knotet førte med seg at vi nesten måtte mikse hele plata siste natten. Fordi vi i mine ører hadde kastet bort tiden på tullball!

– Og da kommer vi til den usikkerheten med Becker og teknikeren. Vi hadde noen av verdens beste trommiser, blant annet Jeff Porcaro, som spilte på tre av låtene. Noen av verdens beste menneskelige trommiser, men likevel kunne de sitte der med den helvetes basstromma. Mens vi bare måtte forlate lokalet og spille bordtennis, som vi gjorde ganske ofte, fordi vi greide ikke sitte og høre på det.

– Men ingen kan ta dem på det. Aja er en suveren plate, det er ingen som kan si “hva faen er det dere holder på med?”

– Og nå er du i en tilværelse preget av støy, kakafoni?

– Jeg er veldig glad for å jobbe med, i tilfeller som Elephant9 og Hedvig, mennesker som står i studio og agerer mot hverandre. Det er ikke dermed sagt at alt er first takes, men interaksjonen er ikke perfekt. Det skal ikke være perfekt, det er hele poenget.