Pluss: Les en unik hyllest fra Motorpsycho

Maja Ratkje under Rune Grammofon jubileumskonsert på Victoria Foto: Julia Marie Naglestad

Her er noen tall: 20. 2. 1076. 5,43.11,67.

Vi starter med 20.

20.
Rune Grammofon er tyve år. Det er grunnen til at de er samlet her, på Victoria Jazzscene, en stabel av det som vel kan kalles fans og utøvere av norsk flinkismusikk. De som i tillegg til å utøve særdeles varierte former for musikalske uttrykk; kunst, samtid, jazz, prog etc, også er veldig, veldig flinke til å telle. Kanskje spesielt trommisene.

Les også: Rune Kristoffersen – Ettertraktet, lite folkelig

Uansett, Rune G feirer bursdag, og selskapets desidert mest populære band får headline den første av to feiringsdager. Naturlig nok er det derfor også en god andel psychonauts til stede, som utrolig nok synger med på hver strofe, danser, kan (nesten) hvert eneste riff utenat. Og dette uten at Motorpsycho spiller noen av poplåtene sine.

Rune Grammofons jubileumskonsert på Victoria Foto: Julia Marie Naglestad

Men det har vi nesten blitt vant til. Det er tross alt en stund siden sist de spilte poplåter. Plateselskapsjef Rune Kristoffersen vet i hvert fall bedre enn å ønske seg noe fra gamle dager. Som han sa noen dager før konserten, da han ble spurt om han i all hemmelighet håpet at de spilte noe fra Blissard:

– Haha, nei. Jeg håper de gjør et sett som er ganske fritt. Jeg har ikke gitt dem noen ønsker. Jeg tipper at om jeg hadde jeg gitt noen ønsker så hadde de gjort det stikk motsatte.

Og:

– Det er enkelte artister man ikke legger føringer på. Motorpsycho gjør det de gjør.

Mer om hva Motorpsycho faktisk gjør når de gjør det de gjør, om litt.

2.
Det er to aktører i kveld. Maja Ratkje har blitt invitert til å åpne jubileet.

Pionér? Kanskje. Emosjonelt? Absolutt. Prøvende? Definitivt. For selv om man kommer forberedt til en opptreden fra Norges mest anerkjente vokalkunstner, kan man ikke riktig forberede seg på hvordan opptredenen vil utarte seg, på akkurat denne siste, nitriste høstdagen, på en varm scene så vidt adskilt fra en midlertidig dobbel handlegate med røkte pølser og strikk. Vet disse folkene utenfor, de som skrår oppover Lille Grensen, eller baner seg frem forbi Spikersuppa mellom våt asfalt og våtere hettejakker, hva stemmen egentlig kan gjøre?

Maja Ratkje. Rune Grammofons jubileumskonsert på Victoria Foto: Julia Marie Naglestad

Ratkje utfordrer oss. Hun har gjort det siden årtusenskiftet, og hennes verk beskrives gjerne med de største metaforer. Lys, mørke. En kamp. Dualisme. “Komposisjoner som tøyer båndet, et mørke bestemt på å slite seg løs fra tøylene og slippe seg løs blant oss”, som The Quietus skrev om orkesterstykket Crepuscular Hour.

Og det er mørke i kveld også. Dog tilsynelatende et mer animalsk mørke; det visler i høyttalere, det er slanger her! Stemmene bygger seg opp, til et leven av theremin og tøylesesløs, tidvis stakkato vokal. Og det føles befriende, løvebrøl og apebrøl, før det bikker over. Hele solosettet er improvisert, og en gjeng dresskledde karer i baren rocker ironisk med på en imaginær 4/4. Det går over i fantasmagori. Et objekt har eksplodert i verdensrommet og raser mot både intet og tilintetgjørelse. Ratkje vrenger febrilsk en plastbit foran mikrofonen mens hun skriker og laserkanoner skyter fra alle sider. Ved baren står et par og kliner.

Det manes frem demoner fra alle av Dantes kretser, i lag på lag med vrengte stemmer. Og plutselig er det slutt, med det som kun kan beskrives som vanlig sang.

Applaus.

Snah. Motorpsycho. Rune Grammofons jubileumskonsert på Victoria Foto: Julia Marie Naglestad

1076 & 5,43.
Motorpsycho så. Hvordan er det igjen? “Å skrive om Motorpsycho er som å danse om Motorpsycho”?

Hvorfor ikke da gjøre dette til et eksperiment? Glemme tiden før de gikk over til Rune Grammofon i 2008, eller nei, like så greit glemme hele den trettiårige karrieren til bandet, glem 1076 minutter med studioutgitt musikk, glemme gjennomsnittslåtlengde på 5,43 minutter, og ta det vi får servert med et slags nyblankt sinn.

For det kunne vært enkelt å dele inn Motorpsychos karriere inn i to deler: Tiden før og etter første trommis Håkon Gebhardt. Før var det skranglete gitardrevet sjangerblanding med hang mot psykedelisk rock og noen låter som til og med ble spilt på radio. Etter var det ikke noe særlig radio.

Men det blir for enkelt. Eller?

Åpent sinn.

11,67.
Gjennomsnittlig sanglengde på livealbumene Roadwork vol. 1-5. For dette besudler det åpne sinnet: det kan bli en lang affære. Jammete. “Alle blir skuffet om det er kortere enn kjempelangt”, sier en fan.

For Motorpsycho gjør som nevnt, det de gjør. Og sådan er de sjelebrødre med Rune Grammofon; de går sin egen vei, til tider nesten obsternasig så. Som en trass tenåring med god musikksmak.

Til glede for den internasjonale fansen streames konserten via YouTube, og på Motorpsycho-forumet er det ost og vin og dataskjerm. På Victoria scene er det også et høflig publikum. Det er utsolgt, men fortsatt ganske romslig. Det er befriende lite snakking for å være midt i julebordshelvetet.

Klokken er 22.07, og jøss der kommer Lars Horntveth først ut på scenen. Interessant.

Nei, det blir vanskelig å ha et åpent sinn. Un chien d’espace fra 1997 spilles i 26 minutter.

For det blir tydelig i kveld at det spiller egentlig ikke SÅ stor rolle hva de spiller, Motorpsycho er i sitt ess når de kommer “i drivet” – gjengangsbegrepet over alle i denne vide, men samtidig veldig tydelige sjangeren. Drivet er den sakte ned- og oppbyggende improvisasjonen over et gitt tema, som endrer seg en del (dog for en nykommer til bandet, minimalt) for hver låt. Det kan gjøres forferdelig dårlig, minnet går tilbake til en motbydelig syrete konsert med Brant Björk på Garage en gang midt på 2000-tallet, eller det kan gjøres glimrende, som i kveld.

Bent Sæther. Rune Grammofons jubileumskonsert på Victoria Foto: Julia Marie Naglestad

Det mest fascinerende, selv om det er spennende å følge både Snah sine eklektiske gitarsoloer og Tomas Järmyrs elegante overganger (og for anledningen Horntveths vanvittige multiinstrumentalitet), er Bent Sæthers karisma. Den er helt unik, og den mest iøynefallende. Små nikk til Järmyr for å sette i gang skarptromma etter ti minutter med pludring (eller “drive”, avhengig av hvor stor fan du er), og det gjennomsveisede samspillet med Snah – inkludert glimrende call-and-response segmenter på Ship of Fools – er et engasjerende skue.

Det kan bli repteterende. I det minste i teorien. Til tider kan man tenke at dette er den perfekte musikken å spille hurtigsjakk til; suggerende rytme som sakte flyter mellom bass- og gitarsoloer, for så å bygge seg opp til et klimaks. Men i et såpass intimt lokale er det ikke et kjedelig øyeblikk. Horntveths tverrfløytesolo på Starbanger får kveldens kanskje største soloapplaus, og det er en morsom overraskelse for mange at de avslutter hovedsettet med Taifun, fra 1998-albumet Trust Us.

Bandet er takknemlige for publikummet, og enda mer for Rune Grammofon. På forespørsel sendte de til Ballade tidligere denne uken følgende takketale til plateselskapet de får utfolde seg fritt på, som vi lar avslutte, selv om bandet selv gjorde en solid jobb med ekstranummeret The Tower:

Da MP i 2006 innså at Sony Records var mer opptatt av å selge Idol-‘artister’ og lettvint samlebåndspop enn av å hjelpe oss å utvikle det vi driver med, var det ikke så veldig vanskelig for oss å se hvor vi kanskje hørte aller mest hjemme i den norske musikkbransjen.

Vår logikk var følgende: «I den grad vi fremdeles selger plater, er det ikke kulere å la det overskuddet det eventuelt skaper være med på å dyrke frem og gi ut god ny, hovedsaklig norsk, musikk enn å la det bidra til at aksjonærer i Sony International blir enda rikere?». Enkelt regnestykke, og det var egentlig – i hvert fall på den tiden, andre har kommet til senere – ganske innlysende hvor vi med slike tanker burde gå med våre romantiske anti-kapitalisiske idealer og kunstnersinn. Det var, og er en ære å få være med på Rune Grammofons eventyr i platebransjen, og vi føler oss fremdeles mer hjemme hos ham enn noe annet sted.

Etter 30 år i bransjen, vet vi hva vi vil og hvordan vi vil gjøre det, og jeg tror ikke det finnes andre kapasiteter noe annet sted som kunne ha forstått og etterkommet våre ønsker og krav på den måten Rune har. Mer enn som et plateselskap, fungerer han som en sponsor eller en god gammeldags ‘patron’ (som det heter på nynorsk), og han har i den kapasiteten hjulpet oss å få gjennomført noen av de mest sinnsyke prosjektene vi noensinne har prøvd på … og faktisk også klart å tjene inn sine utlegg på dem. Ikke værst!

Gratulerer med 20 år, Rune – måtte det blir minst 20 til!

Bent / MP

Og sånn for ordens skyld: Kveldens ni låter utgjør to timer og femten minutter, dermed en gjennomsnittslengde på 15 minutter per låt.

Publisert:

Del: