© Oda Hveem

Musikerhelse inn i utdanningene!

Vi snakker om musikerhelse som et offentlig ansvar. Men de offentlige musikkutdanningsinstitusjonene bør ha tilbud som kan gjøre musikerhelse til den enkelte musikers ansvar, skriver Miriam Hlavaty.

Kalender

Førsteamanuensis i samfunnsmedisin Jonas Vaags rapport om musikerhelse har satt søkelyset på flere belastende sider ved musikertilværelsen. Elementer som trekkes frem er hvordan eksterne stressfaktorer som ugunstig arbeidstid, manglende eller varierende rutiner, prestasjonspress, sceneskrekk og uforutsigbar arbeids- og lønnssituasjon påvirker den mentale helsen, bl.a. i form av søvnproblemer. Dette er medvirkende til at musikere scorer høyere, noen ganger dobbelt så høyt, som andre yrkesgrupper når det kommer til angst og depresjonslidelser.

De mentale stressfaktorene yrket fører med seg er imidlertid bare en del av belastningsbildet mange musikere sliter med. I tillegg kommer det omfattende feltet spillerelaterte belastningsskader. En undersøkelse blant danske orkestermusikere i 2011 viste at 83 % av mennene og 97 % av kvinnene rapporterte forekomster av muskel og skjelettplager, spesielt i nakke, rygg og øvre ekstremiteter. Når man sammenlignet med andre yrkesgrupper opptrådte symptomene hyppigere og varte lengre hos musikerne enn hos andre.

Fysiske problemer kan bli mentale
Det er gjerne en tendens til å dele disse problemene i to båser akkurat som de er omtalt i to avsnitt ovenfor. Det er tross alt få ting som er mer «fysisk» enn belastningsskader. Allikevel kan nettopp langvarige belastningsskader være et godt eksempel på hvordan et fysisk problem får mentale konsekvenser. Å gå med kroniske, langvarige smerter påvirker kroppens hormonelle balanse, blant annet gjennom økt produksjon av stresshormoner. Dette kan føre til depresjon, stress og engstelse som så påvirker kroppens evne til selvhelbredelse. Andre eksempler er den sterke koblingen man har funnet mellom hypermobilitet (over-bevegelige ledd) og angstlidelser;  Noen ganger er det psykiske fysisk, og dermed blir ikke samtaleterapi nødvendigvis alltid den beste løsningen.

For musikere er imidlertid engstelsen knyttet til dét å ha spillerelaterte smerter svært reell. «Musiker» er et yrke hvor innsatsen, i form av studietid, fysisk opptrening og ikke minst faglig lidenskap, er svært høy. Ingen blir musiker for å ha en trygg og forutsigbar 9-16 jobb. Det er spillegleden og kontakten med musikken som driver oss. Et tvunget yrkesskifte på grunn av belastningsskade kan dermed oppleves å gå på identitetsfølelsen, og til og med livsgleden, løs. Risikoen oppleves svært belastende.

Tilrettelagt helsetilbud for musikere
Med Vaags forskning som nav har temaet musikerhelse blitt omtalt i en rekke publikasjoner. I artikkelen «Livet som musiker går på helsa løs» tar Hans Ole Rian i Musikernes fellesorganisasjon opp mulighetene for å utvikle et eget helsetilbud for musikere i Norge.

Et slikt tilbud foreligger allerede i flere land. Odense universitetshospital i Danmark var det første i Norden til å tilby en egen klinikk for musikerhelse hvor behandlingen som tilbys baserer seg på det medisinske studiet Performing Arts Medicine. Studiet er utviklet ved University College London og retter seg mot behandlere som ønsker å jobbe spesifikt med utøvere innen musikk og dans.

Gjennom bruk av et objektivt og konkret språk er Timani ment å fylle et behov om grunnleggende anatomisk og nevrologisk kunnskap og bevegelseslære knyttet spesifikt til utøvelsen av musikk.

Hjelp på behandlingsrommet, alene på øverommet
I Norge er den enkelte musiker/musikkstudent overlatt mye til seg selv når det kommer til å navigere seg gjennom jungelen av behandlingstilbud. Dette kan raskt bli en heltidsjobb og, ikke minst, kreve god økonomi, spesielt for dem som opplever at de vanligste statlig-dekkede behandlingsalternativene (medikamenter, fysioterapi og styrketrening) ikke er nok. Dermed går turen videre til andre behandlingsformer som osteopati, naprapati, sjokkbølgebehandling, akupunktur, kiropraktikk, psykomotorisk fysioterapi, yoga, eller, for undertegnedes vedkommende, alle de ovennevnte i tur og orden.

Mange av behandlingene ender imidlertid opp med å handle mer om å holde symptomer i sjakk enn å fjerne eller helbrede selve problemet. Stivnede skuldre og låste muskler kan løses opp, betennelser dempes og bevegelighet og sirkulasjon økes. Problemene har imidlertid en tendens til å komme igjen, ikke fordi det som skjer på behandlingsrommet ikke har effekt men på grunn av det som skjer i alle de timene man ikke er på behandlingsrommet. Svært mange av disse timene tilbringes på øverommet, og det er i den fysiske utøvelsen på instrumentet, at grunnlaget for svært mange belastningskader skapes og opprettholdes.

«Kunsten» å spille et instrument -behovet for solid flerfaglig forankring
Å synge eller spille et instrument på profesjonelt nivå er en aktivitet som ikke ligner på noe annet. En kombinasjonen mellom stabilitet, utholdenhet, fleksibilitet og rapiditet skal koordineres samtidig og i varierende og nøye tilpasset grad i ulike deler av kroppen. Det er forskjell på å løfte en håndvekt 10×30 repetisjoner og å løfte, holde og spille på en fiolin 8 timer per dag. Forskjellene ligger nettopp i graden av koordinasjon og spesifisering. Å spille et instrument er en uhyre kompleks nevrologisk aktivitet.

Et av de mest presserende kravene til et framtidig musikerhelsetilbud er derfor behovet for faglig forankring, ikke kun i de medisinske fagmiljøene men i de musikalske. Det trengs kompetanse som kan kombinere medisinsk og anatomisk fagkunnskap med grunnleggende kunnskap om de unike fysiologiske, ergonomiske, nevrologiske og biomekaniske utfordringene dét å spille et instrument fører med seg.

Musikerhelse inn i utdanningene!
En egen klinikk for musikerhelse med denne kombinerte kompetansen vil forhåpentligvis kunne sikre musikere behandlere med relevant faglig kunnskap og forståelse når skaden først har skjedd, men hva med å gå lenger tilbake i årsakskjeden: og sikre alle musikere grunnleggende kunnskap som kan virke preventivt for mange av de belastningslidelsene som yrket er sårbart for? Kunnskap som kan gis allerede under utdanningen. Kunnskap som allerede er tilgjengelig.

hva med å gå lenger tilbake i årsakskjeden: og sikre alle musikere grunnleggende kunnskap som kan virke preventivt for mange av de belastningslidelsene som yrket er sårbart for, spør Miriam Hlavalty.

Timani – ressurser og kunnskap til bruk på øverommet
Her er Timani et veletablert og, foreløpig, ganske unikt tilbud. Metoden utgjør et supplement til tradisjonell musikkundervisning og tar utgangspunkt i oppdaterte vitenskapelige funn med direkte relevans for musikere. Gjennom bruk av et objektivt og konkret språk er Timani ment å fylle et behov om grunnleggende anatomisk og nevrologisk kunnskap og bevegelseslære knyttet spesifikt til utøvelsen av musikk. Den gir eleven selv et utgangspunkt for å forstå kroppens direkte relevans til utøvelsen av instrumentet, som så kan tas med tilbake til øverommet. Gjennom fysiske øvelser og bevegelsesanalyse gir også metoden eleven flere innfallsvinkler til å jobbe med tilsynelatende mentale problemer som blant annet sceneskrekk.

Metoden undervises allerede ved flere musikkinstitusjoner både nasjonalt og internasjonalt, bl.a. Operahøgskolen, ved Jazzlinjen i NTNU og ved UiT -Musikkonservatoriet i Tromsø, så vel som ved Focusyear-studiet ved Musikakademi Basel i Sveits. I tillegg undervises den også som kurs, workshops, valgfag og foredrag i inn- og utland, senest i oktober 2016 ved Performers´ Present Symposium ved YSTCM i Singapore.

Imidlertid varierer det sterkt hvor mye ressurser, i form av undervisningstimer i faget, som settes av og som studentene får tilbud om og om dette tilbudet gis i form av valgfag eller kurs som kun forbeholdes enkelte studier/studenter.

Så sent som i 2016 luftet Norges musikkhøgskoles rektor Peter Tornquist spørsmålet om musikerhelsens plass i utdanningen på sine offentlige facebooksider og fikk et vell av positive svar og innspill. Spørsmålet er knapt om musikerhelse har en plass i utdanningen men om når den får en obligatorisk plass og ikke kun som valgfag.

I NRKs artikkel påpeker Rian det offentliges interesse av å ha musikere som kan stå lenge i yrkeslivet og slik fortsette å utgjøre en viktig del av norsk kulturliv. Hvis musikeres helse skal bli det offentliges ansvar, bør ikke det offentliges ansvar også ligge i å sikre at offentlige musikkutdanningsinstitusjoner har tilbud som muliggjør at dette blir den enkelte musikers ansvar?

Miriam Hlavaty er foreleser, timanilærer, pianist og lytteguide. Se også timani.no

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo