En annen dem: En beretning om skeive artisters liveuttrykk i 2023

Fra 14. juni til 17. juni kunne Bergen på ny invitere publikum fra landet (og kontinentet) til Bergenhus Festning for årets utgave av musikkfestivalen Bergenfest. I år gikk Ballade inn med et par ekstra øyne og ører for et utvalg skeive artister på festivalscener – artister som på mange måter er blitt rollemodeller for mange unge, som oftere er synlige i sine uttrykk, og som bevisst eller ubevisst blir fanebærere for hvor viktig aksept av annerledeshet er. 

Det er heller ikke noe krav om at disse artistene må være åpne om sine kjønnsidentiteter eller legninger. Artistene vi har tatt for oss her er åpne om det, og benytter seg av uttrykket live på scenen. Det er en interessant historieformidlingsteknikk som vi ønsket å dykke dypere i.

Oppe til himmels fra landet “down under”
I gyllen Bergenssol entrer australske Tash Sultana konsertområdet Plenen på den første dagen av årets Bergenfest. Tash Sultana har flytende kjønnsidentitet, og benytter seg av de/dem-pronomen. Artistens rykte som en formidabel multiinstrumentalist og live sequencer er godt bevart når de hopper seg inn i første låta, «Big Smoke», før en tung basslinje innleder loopen til “Mystik”. 

Australske Tash Sultana på Bergenfest 2023. «We’re feeling good today». Det tror vi på. (Foto: George Ofori)

Selv om synthen og teknikken svikter i loopingen holder de koken med et smittende engasjement som vekker publikums interesse – og holder den. De avslutter låtene med å spille de live-komponerte låtene i revers, og ivaretar en stemning av mystikk. 

Noen av vokal- og sample-overgangene er litt for brå, som delvis bekrefter mistanken om at noe av det tekniske svikter denne ettermiddagen i Bergen. Merkverdig, men det så ikke ut til å påvirke Tash Sultana i det hele tatt. De durer på med uhemmet mot, kanskje det samme motet som propeller dem som har følt seg annerledes til global stjernestatus.

Det vi ser foran oss er Tash, alene i deres egen verden, som vi får muligheten til å få innblikk i. «Pretty Lady» er en av låtene publikum drar kjensel på, og lik de foregående bygges også denne opp fra grunnen, lag for lag, et plettfritt instrument etter et annet. 

Et anerkjennende smil etter låta åpner for backingbandet, som blir med dem på scenen. «We’re feeling good today» er Tash’ første kommentar til et jublende publikum, og det er litt vanskelig å ikke tenke at med bandet og mindre fokus på loopingen, så virker de mer komfortable med kassegitaren og deres fremragende stemme. De føler seg bra, og det tror vi på.

Tash Sultana er kjent som en formidabel multiinstrumentalist og live sequencer, skriver George Ofori. (Foto: George Ofori)

Med deres entusiastiske slidegitar og påfølgende gitarsolo virker de å ha vunnet flere nye fans i Bergenssolen, unge som eldre. R&B-/soul-sangen «Greed» viser Tash fra deres sløyeste og beste. Det er ngen tvil om at Tash Sultana koser seg på scenen, og publikum må bare svaie med. Hiten «Jungle» runder av ballet for dagen, og Tash Sultana har fått uttrykt energien, gleden og innovasjonen som de garantert ville fra starten av. De har ved en tidligere konsert på Sentrum Scene i 2022 uttalt at energien i livemusikken er deres drivkraft – heldigvis for oss i Bergen i dag er vi ingen unntak.

17. mai, på 16. juni
Der Tash Sultana hadde smykket scenen med et imponerende register av instrumenter, pedaler og monitorer nærmest for eget bruk, stiller Ramón med et annet uttrykk. Det unge stjerneskuddet og hans smakfullt denim-kledde band starter ballet på den fullsatte Bastionen. Og for en scene vi får se. 

Festivalens andre store scene er utstyrt med papp cut-outs av blomster, skyer og hus som en del av scenografien – noe som vitner om en artist som vil invitere Bergenfesten “hjem” til seg. På første rad er den lojale, unge og kvinnelige fanskaren på plass, ventende på deres stjerne. På slaget løper Ramón inn på scenen, ikledd en hvit skjorte og svarte svært komplekse bukser, og ekstasen brer seg fra første rad og utover. 

Ramón har en fantastisk stemme, og hans utrolig behagelige personlighet skaper rammene for et særs imponerende publikumstekke. Første låt som spilles er “17. mai”, en låt som naturligvis dominerte streaminglistene på nasjonaldagen. 

Ramón fremfører låtene sine med en menneskelighet, inderlighet og samtidig bravado som befester hans posisjon i pop-landskapet. Han vant Spellemann i klassen Årets musikkvideo for låta «Så klart det gjør vondt» og var nominert i kategorien Årets låt med «Ok jeg lover». (Foto: George Ofori)

“Sint, Såra & Sykt Sjalu” og “Jeg Vil Bare Danse Igjen” er to låter som fremføres med en menneskelighet, inderlighet og samtidig bravado som rett og slett befester Ramóns posisjon som hersker på Bastionen.

Under låta “tjueto” sitter han på scenekanten og får publikums armer med på litt veiving, mens han etterspør muligheten for å få opp stemningen med “Leilo Brenner”, en låt med en fraværende Victor Leksell (svensk sanger, red. mrk.). Konsertens morsomste (og derfor mest autentiske Ramón-øyeblikk) er når han i hans publikumskontakt blir kjent med en “Lene” som har fått hjertet knust av en “Ragnvald”. 

Litt vennlig harselas fra scenen med at navnet “Ragnvald” i seg selv er et rødt flagg (med ikke så subtile hint om at Ragnvald måtte være fra Rogaland og jobbe i finans) innleder låta “1 Minutt”, en R&B-låt som fremføres like stilfullt her som den høres ut på plate. Stemmen til Ramón bærer godt, han treffer alle tonene med en sjelfull inderlighet, og kanskje mest av alt virker det som om han er akkurat der han skal være – i varmen i Bergen, mens han gjør det han elsker mest.

Kommunikasjonen med Lene i publikum utvides til en call and response med alle, med avtale om å rope “egg og bacon” der det sømmer seg i låta med samme tittel. Dette er før nye “tivoli” serveres; en uptempo låt med et smertefullt historisk bakteppe om en farsfigur som ikke akkurat kan smykke seg som årets (eller livets) beste. Den utsøkte scenografien får en svanesang for dagen når Ramón og bandet leverer storhiten og gjennombruddslåten “ok, jeg lover”. Dette er det de fremmøtte venter på, og Ramón skuffer ikke på sitt magnum opus.

Tida Sondre Bare Var
Hittil har unge Ramón og mer erfarne Tash Sultana valgt å være åpne om hele spekteret av hvem de er, og blitt belønnet med et takknemlig publikum som responderer godt på deres musikalske fremføringer. Det er dermed knyttet store forventninger til et svært sceneteppe med ansiktet og overkroppen til Henningsværingen Sondre Justad trykt på. Nordlendingen avslutter festivalens nest siste dag, og stemningen er spent, forventningsfull og elektrisk. Et tilskudd til dramaturgien er en uthevet scene i midten, en catwalk, som strekker seg ut bakerst og fremst på publikumsområdene til konserten. Konsertgåere som har sett Justad live før har en god anelse om hvor dette bærer hen.

Spent, forventningsfull og elektrisk stemning mellom Sondre Justad og publikum på Bergenfest. (Foto: George Ofori)

Ved teppefall er bandet allerede i gang med å spille intro-notene til “Tida vi bare va”. Låten er en energisk og nostalgisk fortelling om en enklere tid i Sondres liv, en tid der store avgjørelser og merkelapper (som blant annet legning) ikke var ting som nødvendigvis måtte diktere en hverdag. Bandet starter å spille fra scenen, mens Justad selv står og vinker til publikum fra den lille scenen plassert bakerst på Plenen, før han raskt løper frem til front of house og fullfører låta.

Som han er, som han ønsker å være, som de to andre nevnt før i denne teksten – Sondre Justad virker også som en artist i kveld som har slått seg i ro med hva han vil uttrykke. “Æ har lyst til at dokker skal hengi dokkers hjerter her i kveld” ønsker han mellom første låt og rockete “Nu har du mæ”, med en lovnad om at han vil matche den samme hengivenheten han får fra publikum. Kveldens enkleste avtale, med andre ord. Denne låta tar han på sceneutstikkeren foran publikum på første rad, og utøver og publikum mater av hverandres grenseløse energi.

“Ikke som de andre”, hentet fra Justads 2018-album Ingenting i paradis har en magnetisk allsangfaktor som får hele publikum med, ikke bare de strategisk plasserte på første rad. “Hvis ikke æ e klar” er et nytt høydepunkt. Justads band, som har backet ham i over ni år, bidrar til at liveuttrykket – og livefenomenet Sondre Justad – virkelig får paljettskinne i kveld. Hendene svaies i solnedgangen, og en felles varme tennes i den stadig snikende kveldskulden i Bergen.

Sondre Justad og publikum mater av hverandres grenseløse energi under Bergenfest, skriver Ballades utsendte. (Foto: George Ofori)

“Fins det noen” starter på scenen, uten en Sondre Justad til stede. Protagonisten for kvelden har nemlig karret sin vei til midten av publikum denne gang, og svaier og klamrer seg fast til en stige, med den samme lengselen han synger om. Dette er også et element i liveopptredenen til Sondre Justad som man pleier å få med i inngangsbilletten, og det er visuelt like stilig hver gang. “Fontena på Youngstorget” får raskt i gang publikums røst igjen før et av de virkelige høydepunktene på kvelden inntreffer.

Kjærligheten og friheten – på og av scenen
“Befri mæ”, en duett Justad har skrevet med kjæresten Peder Snekvik, introduseres på scenen, og han inviterer partneren opp så de kan fremføre den sammen. Det er nettopp den type frihet i uttrykk som viser en artist som lar kjærligheten lede vei. Duetten er et vakkert innblikk i et forhold som virker å ha tålt alle utfordringer og hindringer, og får lov til å slå ut i full blomst foran oss her på Bergenfest. De forlater hverandre med en fin klem ved låtas slutt, til en varm og hjertesukkende runde av applaus.

Tempoet og stemningen skytes i været med synth-introen til “Pause fra mæ sjøl”, en ekte energidruser som løfter tempoet etter den emosjonelle seansen like før. Sondre Justad er headliner, og vel så det – men det er mye prat i publikum rundt dette tidspunktet. En litt sliten festivalgjeng som har latt alkoholen flyte og rekker småprating imellom Justads popmaskineri på scenen har begynt å trekke konsertopplevelsen litt ned, men det skal endre seg mot de siste par låtene vi serveres på Plenen i kveld.

“Sorry” kjøres i gang fra Justad og band, og kveldens mest gledelige overraskelse kommer når verset til Musti, rapperen som gjester låta på plate, fremføres live av kvinnen selv. Musti er selv et forbilde og en ledestjerne, som en ung, lesbisk og minoritetsetnisk profil i Norge. Hun flettes sømløst inn i Justads diskografi og scene, og Mustis fulle og hele identitet viser et fritt uttrykk og komfort fra scenen. Samarbeidet deres høres bra ut live, ikke bare på plata.

Sola har for lengst forsvunnet bak de syv fjell på Vestlandet, og det er dags for en siste, varm avslutning på kvelden. Vi minnes på avtalen om en hengivelse av hjertet, og det passer bra med “Riv i hjertet” for å runde av festivaldagen, hitlåta med herlig nordnorsk energi – ispedd et ønske om å leve et liv fullt ut, uansett hva det måtte bære med seg.

Metteson: En homo i åpen boks
Et halvt hav lenger sør, i oppfyllelsen av en drøm, står Sverre Breivik. Han har gjort kometkarriere i hjemlandet, men har ennå litt å gå på før mange danske fans møter opp for å høre Metteson synge «Under Your Shirt» (2021), «Never Let Me Go» (2022) eller en av de andre sangene mange nordmenn og noen briter har trykket til sitt bryst (under skjorta). Scenelyset er dramatisk, han lager en lenke med medbrakte dansere og gir et fokusert, sølvglinsende show. 

Dagen etter en etterlengtet scenedrøm møter Ballade.no ham i en liten campingvogn på Roskilde Festival. Hjemme i Oslo vaier Pride-fanene over paraden.

Metteson på Roskilde Festival nylig. – Metteson-prosjektet legger jeg ikke i en skeiv boks, sier Sverre Breivik til Ballade.  (Foto: Siri Narverud Moen/Ballade)

Sverre Breivik tenker ikke på Metteson som skeiv, der personaen Metteson står på scenen.
– Hvordan bruker du din skeive identitet i Metteson?
[Lukker øynene. Tenker. Festivalregnet trommer på campingtaket vi har over oss på det lille møteområdet her på festivalen.]
– Jeg vil nesten si at jeg virkelig aldri tenker på det. Jeg skrev jo «Never Let Me Go» og tenkte at den var perfekt å slippe for Pride, siden den er en kjærlighetshistorie. Og fra meg som identifiserer meg som homofil, er det en kjærlighetshistorie mellom to menn. Det var den første låta jeg ga ut som var nesten bare glad, dessuten. Det er gøy å feire den kjærligheten. Og personlig elsker jeg jo Pride, jeg elsker mote, teatralitet, dansing, men akkurat Metteson-prosjektet legger jeg ikke i en skeiv boks. Jeg har stor forståelse for at andre gjør det. Jeg er veldig stolt av det, og det gjør meg ingenting om det blir merka som det, men jeg trenger ikke noe mer enn å være fri i mitt uttrykk og kose meg med det.

– Jeg sammenlignes jo med Nils Bech og Perfume Genius enten jeg vil eller ikke – enten vi ligner eller ikke – og det er kult og fett, de er fete artister, men de er jo ikke nødvendigvis mine inspirasjoner for opptredener, utdyper Metteson. – Allikevel; jeg er jo ikke naiv i forhold til hvordan det framstilles. Men jeg har aldri tenkt «er det homo nok?» 

– Du tar ikke de bevisste valgene for hvordan det skal framstå?

– Ikke i det hele tatt.

For de tre artistene dekket på Bergenfest, og Metteson som vi møter på Roskilde, er det klart at åpenheten og innblikket i hvem de er, belønnes av takknemlige publikummere.

Hva koster denne åpenheten? Ingenting mer enn hele seg. Og det er hele seg som er magien i det artistene deler med oss.

Red. mrk.: Kort-intervjuet med Metteson i denne teksten er gjort av Ballade-journalist Siri Narverud Moen under Roskilde Festival i slutten av juni.