Mic om populærmusikk-utredningen
Musikkinformasjonssenteret gir her sitt syn på Norsk kulturråds utredning om populærmusikken. Direktør Morten Walderhaug i MIC påpeker bl.a. viktigheten av å etablere et arkiv- og dokumentasjonssenter for norsk musikkliv som helhet , og foreslår videre at administreringen av innkjøpsordningen for fonogrammer på ny overføres i sin helhet til Musikkinformasjonssenteret, slik praksis har vært siden ordningen ble innført i 1985.
Av Morten walderhaug, direktør, Musikkinformasjonssenteret (MiC)
Høringsuttalelse fra Musikkinformasjonssenteret (tidl. Norsk musikkinformasjon)
Vi viser til Norsk kulturråds brev av 18.9.2002 og til rapporten Populærmusikken i Kulturpolitikken.
Innledningsvis ønsker Musikkinformasjonssenteret å gratulere Norsk kulturråd, redaktør Jostein Gripsrud og hans forskergruppe med en bredt anlagt og god utredning som både beskriver og peker på sentrale utfordringer knyttet til populærmusikken som musikksjanger og dens stilling og rolle i landets kulturpolitikk. Våre kommentarer til utredningen er knyttet til de forhold som berører Musikkinformasjonssenterets virksomhet direkte eller indirekte.
Musikkinformasjonssenteret (MIC) arbeider med alle genrer i norsk musikkliv uavhengig av kunstnerisk/estetisk ståsted. Gjennom aktivt informasjonsarbeid og profilering skal MIC synliggjøre kvalitetene hos landets profesjonelle komponister, musikere og andre aktører i bransjen, og slik bidra til økt bruk av norsk musikk i inn- og utland. I tillegg er MIC et kompetansesenter såvell som et arkiv- og dokumentasjonssenter. MIC er samlokalisert og samarbeider med Vise- og Jazzarkivet der dette er naturlig.
1. MIC som arkiv og dokumentasjonssenter for norsk musikkliv som helhet:
I kapittelet: Populærmusikken, kulturarven og forskningen (side 102), påpekes med rette at arkivering, dokumentasjon, formidling og forskning omkring populærmusikkens norske kulturhistorie ikke er ivaretatt i Norge. Utredningen viser i denne sammenheng til arbeidet for å etablere et institutt for populærmusikk i Norge (rocke-arkiv).
MIC understreker behovet for at det avsettes tilstrekkelig med midler til dette viktige arbeidet, og støtter utredningens anbefaling om at man løser denne utfordringen ved å integrere ny virksomhet i allerede eksisterende arkiv- og dokumentasjonssentra.
Vi er overbevist om at et arkiv- og dokumentasjonssenter som bygges opp for å ivareta både norsk populærmusikk, viser, jazz, folkemusikk og klassisk/samtidsmusikk har mye å vinne på å utnytte eksisterende kompetanse, fremtidige økonomiske ressurser og felles styrke i en samlet formidlingsoppgave.
MIC stiller seg derfor uforbeholdent positiv til en prosess for å få etablert et arkiv- og dokumentasjonssenter for norsk musikkliv som helhet.
2. Populærmusikk og kunnskapsproduksjon:
Informasjons- og profileringsarbeidet som MIC bedriver forutsetter en musikkfaglig kompetanse og grundighet som ofte mangler når dagens populærmusikk beskrives eller omtales. Behovet for analytisk kommentarstoff, saklige biografier, annet journalistisk basisarbeid, samt dyperegående musikologiske undersøkelser er særlig påtrengende innen populærmusikken.
MIC ser nødvendigheten av at slikt materiale produseres og gjøres tilgjengelig for presse og media i inn- og utland, til produksjon av CD-hefter, stilles til disposisjon for forskning, og ikke minst til bruk i MICs eget informasjonsarbeid og formidling gjennom MICs nettsted på norsk og engelsk, og øvrige tiltak og aktiviteter.
Ledige stillinger
Det er hevet over tvil at en kvalitetsheving på hvordan populærmusikken kommuniserer med omverden, også vil bidra til å styrke sjangerens posisjon som kulturbærer innen musikkfeltet.
MIC vil anbefale at produksjon og formidling av slikt materiale ses i sammenheng med etableringen av et dokumentasjonssenter for hele norsk musikkliv, men forutsetter at tilstrekkelige ressurser stilles til disposisjon for arbeidet.
3. Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer:
Utredningen peker på det store misforholdet mellom statens innkjøpsordning for litteratur og innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer. Musikkens plass i det norske samfunn tatt i betraktning, er det påfallende at litteraturen og musikken behandles så grunnleggende forskjellig i prinsipielt sammenlignbare kulturpolitiske ordninger.
Det er hevet over tvil at en utvidelse av fonogramordningens innkjøpsrammer, og en økning av antallet eksemplarer av de innkjøpte titlene, vil ha stor betydning for norsk musikk i sin helhet og populærmusikken i særdeleshet. Utover det faktum at landets biblioteker, skoler, utenlandske beslutningstakere og media vil kunne motta flere av de sentrale norske plateutgivelsene, vil en styrket ordning også kunne føre til en bedret situasjon for norske plateselskap.
For norsk musikkliv er det av avgjørende betydning at et tilstrekkelig antall plateselskap har norske eiere. Norske plateselskap har oftest en naturlig nærhet til, og viser derfor ofte en vilje til å satse på norske artister, band og norsk repertoar sammenlignet med de fleste internasjonale selskap. En økning av innkjøpsordningens rammer vil videre bidra til at det kan produseres flere forretningsmessige usikre utgivelser, slik at unge talenter og smalere nisjeprodukter også kan finne sin vei til publikum. Det er viktig at en utvidet innkjøpsordning legger føringer som sikrer at verdiene i ordningen like mye når fram til plateselskap som norske musikere og komponister. Ordningen praktiseres i dag slik at norske musikere og komponister på ikke-norske plateselskap faller utenfor innkjøpsordningen. Dette har ført til at en rekke sentrale innspillinger har vært ekskludert fra innkjøp. En styrking av innkjøpsordningen bør rette på dette forholdet.
Etter at Norsk kulturråd overtok administreringen av ordningen fra 1. august 2002, er MICs rolle i ordningen distribusjon og profilering av de innkjøpte fonogrammer til utenlandske beslutningstakere, media, forskningsmiljøer, ambassader, etc. MIC anmoder om at en styrking av ordningen også vil muliggjøre at de innkjøpte titlene kan kjøpes inn i større volumer til dette formålet. Dette kan få betydning for norske fonogrammers distribusjon og eksportmuligheter i utenlandske markeder.
Så lenge innkjøpsordningen praktiserer en streng utvelgelse av norske fonogrammer (ca. 20% av totalt antall titler kjøpes inn), mener Musikkinformasjonssenteret at Kulturrådet kommer i en problematisk dobbeltrolle all den tid Norsk kulturråd også er landets viktigste finansieringskilde for produksjonsmidler til selve innspillingene, ensemble-finansiering og annen prosjektstøtte. For å unngå en slik dobbeltrolle foreslår vi at administreringen av innkjøpsordningen i sin helhet overføres til Musikkinformasjons-senteret, slik praksis har vært siden ordningen ble innført i 1985.
Med vennlig hilsen,
Musikkinformasjonssenteret
Morten Walderhaug, direktør
