Hofseths frykt: – Et selskap, fire genre, fire artister

Warner Music Groups beslutning om «å utnytte synergier» mellom plateselskapet Warner Music og musikkforlaget Warner/Chappell møter sterk motbør i det norske musikklivet. Bendik Hofseth, som er styreleder i foreningen for norske komponister og tekstforfattere (NOPA), er – i likhet med Gramarts daglige leder Jan Erik Haglund – sterkt skeptisk til de multinasjonale selskapenes ønske om å kontrollere den hele og fulle næringskjeden i musikkbransjen.

Det var i slutten av juni at Gero Caccia – den London-baserte nestsjefen i Warner Music Europa, som har det operative ansvaret for selskapets skandinaviske avdelinger etter at Mats Nilsson, Finn Work og Sanji Tandan forlot sine poster – fortalte at man nå ønsker å utnytte synergier mellom plateselskaps- og musikkforlagsdelen. Slik at Warner skal bli sterkere på både musikk og økonomi. De fleste sjefene for Warner/Chappell verden over rapporterer nå både til sin egen sjef, Les Bider i Los Angeles, og de respektive plateselskapssjefene. Mest for at plateselskapene kan delta mer i den boomen som musikkforlagene opplever.

NOPAs styreleder Bendik Hofseth har førsteklasses innsikt i hvordan Warner-systemet fungerer. – Vi var hos EU-kommisjonen i Brüssel og var med på å stoppe fusjonen mellom Warner og EMI på dette med vertikal integrasjon av repertoartilgang og utgivelser. I Finland, for eksempel, ble Fazer-katalogen kjøpt av Warner/Chappell og lagt i den nederste skuffen, slik at de istedet kunne konsentrere seg om sitt eget internasjonale repertoar. Når man jobber i multinasjonale strukturer blir det veldig lett at man sitter på mange rettigheter, og man får ikke den aggressive motoren til å jobbe med det lokale repertoaret.

— Disse selskapene trenerer tilgangen på musikk med den ene hånda og kjøper seg rettigheter med den andre, sier han. – Norge har hittil vært veldig forskånet for rovdrift av dette slaget. Men man skal ikke lenger enn til Sverige før man ser eksempler på det.

I den seneste utgaven av NOPAs medlemsblad skriver Hofseth om akkurat dette i sin leder.

Til Ballade gjentar han:

— Ønskedrømmen for de multinasjonale selskapene ville nok vært å ha et selskap med en artist i hver genre, slik at man kan tjene mest mulig for minst mulig investeringer. Det er det stikk motsatte av hva andre aktører gjør og som forbrukere fortjener.