– Tabloidavisene overdramatiserer EMI-saken
Daglig leder i GramArt, Jan Erik Haglund, mener at EMI-saken egentlig er ganske udramatisk. – Per Eirik Johansen kunne nok ha håndtert dette litt annerledes, sier han, men legger samtidig til at den siste tidens skandaleoppslag i Akersgata om mulige søksmål er oppspinn fra ende til annen. – Verken artister eller selskaper er tjent med å være i et samarbeid en av partene ikke ønsker å følge opp. Min personlige mening er at fremtiden i stor grad ligger hos de små selskapene. Jeg tror vi er på vei tilbake til 60-tallstilstander, da man hadde et vell av små selskaper som tok over da de store ikke klarte å følge med mer.
— Det som har skjedd i forhold til EMI-artistene er egentlig ganske udramatisk, sier daglig leder i GramArt, Jan Erik Haglund: – Det eneste som er spesielt er at såpass mange fikk fyken samtidig. Om Per Eirik Johansen hadde latt dette gå litt mer gradvis, hadde sannsynligvis ingen reagert.
Tabloidpressen har tatt det som har skjedd ut av enhver sammenheng, sier GramArt-lederen. Om enkelte artister ikke har fått beskjed om at de har blitt dumpet på en ordentlig måte, er dette selvfølgelig under enhver kritikk, men både artistene og EMI har relativt klare kontrakter å forholde seg til – noen med en såkalt dropout-klausul som gir plateselskapene muligheten til å si opp kontrakten med artisten med øyeblikkelig virkning, uten noen form for kompensasjon.
Haglund avslører for Ballade at enkelte av EMI-artistene har hatt kontrakter av denne sorten. Andre har hatt opsjonsavtaler med en såkalt Rolling Stones- klausul (oppkalt etter de første som benyttet seg av dem), hvor artistene selv må skrive inn til plateselskapet og spørre dem om de ønsker å benytte seg av opsjonen på et nytt album. Om artisten glemmer det eller selskapene ikke svarer, står artisten fristilt etter en viss tid. Dette er en fordel for veldig store artister som har selskaper som står i kø for å snappe dem opp, mens det gjør små artister til barnepiker for plateselskapene, som ofte mangler oversikt over sine egne kontrakter.
Men hva med skandaleoppslagene i Akersgata om mulige søksmål?
— Oppspinn fra ende til annen. Det jeg sa var at Gramart kom til å vurdere kontraktene. Vi vurderer 250 oppsagte kontrakter hvert år, så dette er helt rutinemessig. Dette gjør vi for å se om det er noe mer vi kan få ut av den for artisten, men det er ikke snakk om noe søksmål. Vi forhandler i minnelighet med plateselskapene, og kommer i 99.9% av tilfellene frem til en enighet. Dette innebærer noen ganger en økonomisk kompensasjon, noen ganger en mastertape, og noen ganger ingenting. Verken artister eller selskaper er tjente med å være i et samarbeid en av partene ikke ønsker å følge opp, så alle er stort sett glade for å komme seg videre.
Haglund presiserer at GramArts jobb først og fremst er å gjøre artisten klar over hva kontrakten inneholder i forkant: – Vår jobb, foruten å delta i forhandlinger om kontraktinnhold, er først og fremst å fortelle artisten hva han eller hun skriver under på. Avgjørelsen om å skrive under eller ikke blir opp til artisten selv. I EMI-saken er det for det meste snakk om erfarne artister, som burde vite hva de signerte på.
— Det eneste som er beklagelig i forhold til kontrakttvister, er de tilfellene hvor plateselskapene ikke opplyser artistene om at de kan få juridisk bistand hos oss eller en advokat før de skriver under, sier han. Haglund avviser allikevel at dette er tilfeller i denne runden: – I disse tilfellene snakker vi stort sett ikke om artister som er maktesløse på noen måte, men mindre de har gjort seg maktesløse med vitende og vilje. Er du voksen og oppegående finner du hjelp til å vurdere en kontrakt. Dette er ikke vanskelig.
Det har vært spekulert i at «EMI-massakren» kommer til å få ringvirkninger, også utover EMI og de involverte artistene. Haglund ønsker å avdramatisere også dette, men ser likevel en trend mot at det blir mer populært for artister å være på mindre selskaper, mens det før var gjevt å være i stallen til de aller største:
— Mange artister flytter over til mindre selskaper, der de ofte får mye mer fokus. Min personlige mening er at fremtiden ligger mye hos de små selskapene. EMI sin aksjekurs har stupt i det siste, så de må kvitte seg med alt som ikke tjener nok penger. Vivendi/Universal har hatt et katastrofe-år, og BMG/Zomba har fusjonert. Hva skjer hvis Zomba ikke innfrir de økonomiske kravene som stilles for å dekke opp for fusjonskostnadene? Warner/Time/America Online dekker inn tap i alle bauiger og kanter, og dette kan ramme vilkårlig over hele verden. Mens et stort selskap kan finne på å sparke en artist som selger 30.000 når de forventet 50.000, vil et mindre selskap ha langt mer slingringsmonn, og et mindre byråkrati å lønne ut fra fortjenesten.
Gramart-sjefen ser også sentraliseringen det nye «Nordic-systemet» har ført med seg som en fare for artistene:
Ledige stillinger
— De store selskapene er i ferd med å miste den nære, viktige kontakten med sine egne utøvere. Med bare en ledelse per selskap som skal dekke hele skandinavia, vil ikke norske artister ha noen som tar pulsen på hva som skjer der de er. Faren er at disse selsakpene mister nærheten til det norske markedet – siden alle ledelsene ligger i Sverige er det grunn til å frykte at man først og fremst vil bruke ressursene på å ta seg av svensker.
Haglund ser allikevel ikke helsvart på det nye pengebesparende «Nordic-systemet», der ett lederteam skal jobbe mot hele Skandinavia: – Dette kan fungere. Maria Mena skal vistnok ut og vises frem for hele Skandinavia – men her sitter jeg litt på gjerdet og avventer. Teori og praksis har tidligere vist seg å være svært sprikende på dette området.
På spørsmål om Haglund ser noen nye tendenser i hvordan plateselskapene behandler artister, våger han seg på en aldri så liten spådom:
— Samtidig som jeg er redd for at den nye norske musikken skal ødelegges av økonomi, er det hyggelig at de små selskapene klarer å gjøre det godt på pur entusiasme. De mindre selskapene er langt mer fleksible, men de mangler desverre den økonomien i bunn som gjør at de kan finansiere tunge kampanjer i radio og TV. Derfor er det spesielt moro se at for eksempel Kaizers Orchestra klarer å selge 90.000 uten alt dette. Jeg tror vi er på vei tilbake til 60-tallstilstander, da man hadde et vell av små selskaper som tok over da de store ikke klarte å følge med mer. Det var ikke, og er ikke, nødvendigvis usunt i det hele tatt.
