Malika Makouf Rasmussen ser utover Montmartre, bydelen hun bor i. Under pandemien levde hun, som alle andre innbyggere i Frankrike, under strenge nedstengingsregler og restriksjoner. (Foto: Johanna Holt Kleive)

– Den kritiske muskelen er Frankrikes ryggrad

Vi oppsummerer korona: Musiker Malika Makouf Rasmussen bodde i Paris gjennom hele pandemien. Her snakker hun med Ballade om situasjonen før og etter, om maktforhold og mangfold, om unges dystre utsikter på livet – og om gleden av å diskutere forskjellen på to baguetter.

Kalender

Hva nå, musikkarbeider? Hvordan har pandemien påvirket den enkelte i musikklivet? I denne miniserien rapporterer Ballade.no fra musikklivet i øyehøyde – om det er dystre utsikter eller et blomstrende kreativt liv med en aktiv fremtid i sikte. Samtidig noterer vi noen tendenser og trender som peker på veien videre for musikklivet.

 

Velkommen til Paris, «Verdensmusikkens hovedstad». Kulturelle kryssmøter har vært, og er, selve kjernen i mye av det som har rørt seg i byens musikkliv siden tidenes morgen.

I denne byen finnes en strøm av impulser fra hele verden. Det eksisterer en enorm produksjon av crossover-musikk. Nye undergrunnsklubber dukker opp hele tiden. Og det finnes flust av kunstnere som lever av, og for, kunsten.

Musiker Malika Makouf Rasmussen er blant dem. Et kjent navn blant mange. Hun har vært en inspirator og aktiv deltaker i verdensmusikkmiljøet i Oslo helt siden midten av 1990-tallet. Hun har gitt ut flere kritikerroste plater. Det blir sagt at musikken hennes har perspektivsprengende kraft. Hun er utdannet filosof. Hun har reist mye i sitt liv og har en usedvanlig evne til å komme tett på miljøer. Og hjemmet hennes er intet mindre enn Montmartre, bydelen i Paris som har tiltrukket seg flest kunstnere fremfor noen opp gjennom årene.

Kulturjournalistikken i dette landet er fantastisk!

Malika befinner seg i en særegen posisjon for Ballades intervjuserie i og med at hun var hjemme i Paris under pandemi-nedstengingen. Hun har et liv både i Frankrike og i Norge, og kjenner begge land, politikk, samfunn, kultur og folk godt. Og når vi først er inne på to vesentlige forskjeller mellom landene:

– Jeg hørte et program på fransk radio om klubbmusikk i BOGOTA. Kan du tenke deg? Det varte i tre timer! sier en begeistret Malika idet vi møter henne på Montmartre en tidlig vinterdag i november.

– Jeg blir lykkelig av slikt! Kulturjournalistikken i dette landet er fantastisk!

– Det står bedre til med kulturstoffsdekningen i Frankrike enn i Norge, forstår jeg?

– Ja, det finnes egne programmer for alle kunstarter og sjangre, rene diskusjonsprogrammer, gjerne med ti journalister på én sak. Jeg hørte nylig et program om strupesang fra et ruralt område i traktene mellom Mongolia og Kina. Det finnes plattformer for litteratur som varer i timevis, store overføringer av større konserter… Ja, i det hele tatt.

Både Malika og undertegnede er enige om at Norge har et godt stykke igjen når det gjelder både kultur- og utenriksstoff.

–  Jeg leser beskrivelser av forhold i Frankrike i norsk media som jeg ikke kjenner igjen og som ikke kan sidestilles med den type analyse som foregår her. Der har du som journalist og skribent et viktig arbeid å gjøre, sier hun og smiler lurt.

– Definitivt. For øvrig en av grunnene til at jeg flyttet til dette landet. Nå skal det studeres kunst og kultur og kritisk tenkning.

– Ja, du nevnte på telefonen at du har flyttet til Bordeaux! En usedvanlig vakker by, med en ganske annen atmosfære enn her. Hvorfor valgte du akkurat den byen? spør Malika nysgjerrig.

– Fordi den er vakker, liten og oversiktlig. Dolce vita sammenlignet med Paris. Likevel eksisterer det over 3000 barer og restauranter i byen. Innbyggerne er grunnleggende sett mer ute. De sitter rundt bordene og diskuterer så fillene fyker. Det eksisterer en aggressiv energi jeg finner forlokkende.

Malika ler.

– Du tar Frankrike på kornet. Den kritiske muskelen er landets ryggrad. Vi har mye å snakke om! Men nå må du minne meg på hva det var vi egentlig skulle snakke om til Ballade-intervjuet.

– Pandemiens påvirkning på musikklivet. Vi ønsker perspektiver fra flere steder enn i Norge.

Og Malika har nok en hel del på hjertet, selv om det later til å være en evighet siden verden stengte ned for første gang.

FAVORITTSTED: Utsikt fra Place Émile-Goudeau i Paris, oppkalt etter poeten, satirikeren og låtskriveren med samme navn. (Foto: Johanna Holt Kleive)

Hun tar meg med til ett av hennes favorittsteder; Place Émile-Goudeau, oppkalt etter poeten, satirikeren og låtskriveren med samme navn. Herfra har vi utsikt til blant annet Operaen og nabolaget Les Invalides. Vi er rett ved det høyeste punktet av Paris, forklarer Malika. Hele 130.53 meter over bakken (!). For to år siden fantes det ikke et menneske her.

– Jeg liker å sitte her og lytte til trærne. Simone de Beauvoir har filosofert på benkene under disse trærne, Picasso, Claudel, Modigliani, og andre store kunstnere. Jeg blir så inspirert, sier Malika.

Men hennes faste benk er opptatt for øyeblikket. Et forelsket par sitter og kysser lidenskapelig under trærne som har stått her i århundrer. Malika og undertegnede lurer på om ikke Simone de Beauvoir også kan ha kysset sin vakre, russiske venninne hun skrev om i sine biografier akkurat her…

Malika setter seg på benken bak det forelskede paret, og jeg knipser noen bilder av henne mens hun forteller meg om Paris, byen som i århundrer har vært et tilholdssted for mennesker som ønsker å utfolde seg i et miljø av skapende krefter.

BENKER I PARIS: Malika liker å sitte på disse benkene og lytte til trærne. Kanskje satt Simone de Beauvoir akkurat her, under de samme trærne, og tenkte, lyttet, kysset. (Foto: Johanna Holt Kleive)

– Allerede på 1800-tallet strømmet kunstnere fra hele verden til Paris for å bli en del av det kreative miljøet her. Myndighetene utviklet også programmer som skulle hjelpe kunstnere på flukt gjennom å tilby dem økonomisk hjelp, forklarer Malika.

– Kunstnerne har fått tildelt arbeidsleiligheter, atelierer og stipender mot å bosette seg i byen. Dette er en av grunnene til at landet har et så levende kulturliv.

Skaper infrastruktur rundt kunstnere fra hele verden
Vi må snakke om pandemien. I motsetning til Norge, som åpnet opp i lange perioder, var Frankrike så godt som nedstengt i svært lange perioder. Innbyggerne satt bokstavelig talt inne hele tiden, uke etter uke, måned etter måned.

Jeg stod midt på avenyen og talte tre minutter i stillhet. Det var historisk. Som å leve etter apokalypsen.

– Det var utfordrende, som om det ikke var noen ende på det. I begynnelsen hadde vi ikke lov til å gå ut i mer enn en time per dag, og ikke innenfor mer enn en radius på én kilometer. Vi måtte ha med oss utfylte skjemaer i tilfelle politikontroll, sier Malika.

Det var likevel en spennende tid, medgir den erfarne kunstneren. Hun opplevde øyeblikk i Paris som var helt spesielle.

– Jeg oppsøkte plassene der det vanligvis kryr av turister uten å møte et eneste menneske. Da vi hadde lov til å bevege oss litt lengre unna gikk jeg en dag ned til Champs-Élysées. Jeg stod midt på avenyen og talte tre minutter i stillhet. Det var historisk. Som å leve etter apokalypsen. Det gikk tre minutter før jeg så en bil, eller et menneske. Jeg tenkte at dette kommer jeg aldri til å oppleve igjen.

Vi beveger oss videre. Det er iskaldt i Paris på denne tiden av året, så vi bestemmer oss for å søke tilflukt i en av bistroene. Men det tar sin tid. Malika stopper ved hvert hjørne og slår av en prat med så godt som alle vi passerer. Hun er nysgjerrig på alt og alle. Hun deler velvillig av seg selv. Hun snakker like godt fransk som norsk som engelsk. Jeg tenker at hun er en verdensborger i alle betydninger av ordet.

– Der er stamvinbaren min, sier Malika og peker på et tilsynelatende shabby og intetsigende lokale.
– Denne baren er viden kjent og trekker til seg folk fra hele verden. Det er også vinkjelleren til Macron, presidenten. Han dukker opp her innimellom.

ABBEDISSENES VINHULE: Vinbaren La Cave des Abbesses i Paris, som besøkes av president Macron, nesten av Barack Obama – og ofte av Malika Makouf Rasmussen. (Foto: Johanna Holt Kleive)

– Havner du i diskusjoner med ham da? 

– Jeg har ikke møtt ham, men en venn av meg som jobbet her traff han. Macron satte igjen nesten et helt ostefat, da lo vi godt, skulle han liksom dele ut smuler fra presidentens bord? Macron ville ha med Obama hit en gang. Den amerikanske sikkerhetstjenesten dukket opp for å granske terrenget. Det viste seg å bli umulig å la Obama komme fordi det var for uoversiktlig her på Montmartre.

– Man bør aldri bli for celeber. Tenk hva man går glipp av.

 – Nettopp! En vinbar som denne bør man stikke innom, sier Malika og ler.

Nå passerer vi et område der Global Oslo Music, konsertarrangør og kurator som Malika startet og leder, rigger seg til under den årlige musikkfesten Fête de la Musique (den årlige musikkfesten i juni, som startet i Frankrike i 1982).

Da Malika bosatte seg på Montmartre hadde hun lyst til å bidra med noe til det lokale livet her‚ gi noe tilbake til bydelen som har inspirert henne i eget arbeid. Under musikkens dag i Paris arrangerer hun derfor en konsert som også programmerer norske artister som ønsker å nå et større internasjonalt publikum.

Jeg vandret selv inn til Norge og vet hva det vil si å føle at ens egne kulturelle røtter ikke har noen plass eller verdi.

– Global Oslo Music har blitt kåret til den beste scenen på Montmartre siden den første konserten vår her i 2015 – som får publikum til å stanse opp og bli. I 2023 fyller vi forøvrig 15 år, sier hun.

– Vi må snakke mer om Global Oslo Music, som nå er blitt en stor beskjeftigelse. Hva, hvordan og hvorfor?

– Under det store Mangfoldsåret i Norge i 2008, som  blant annet skulle kartlegge hvordan kunstnere med minoritetsbakgrunn sin situasjon i Norge var, kom en del vitnesbyrd som var alarmerende. Blant musikere med røtter til flere kulturer ble det rapportert om opplevelsen av å føle seg marginaliserte som skapte stor frustrasjon, sier Malika.

– Jeg vandret selv inn til Norge og vet hva det vil si å føle at ens egne kulturelle røtter ikke har noen plass eller verdi. Selv om mange av oss kunne oppleve gode kritikker på arbeidene våre, ble vi ofte henvist til randsonen av det norske musikklivet.

Konserttilbudene var få eller fraværende, eller foregikk på små, ubetydelige scener med stusselige forhold og svært dårlig betalt. Ingen prestisjetunge oppdrag, de viktige nettverkene var stengte og man hørte aldri at de berørte utøverne ble nevnt i de virkelig betydningsfulle sammenhengene.

Malika diskuterte med flere aktører i musikklivet i Oslo om hvordan de skulle ta fatt i problematikken, men det var lite interesse. Hun endte opp med å ta initiativet selv.

Vi jobber for å gi musikerne mer anerkjennelse, økt oppmerksomhet i media, bedre, større og mer prestisjetunge oppdrag.

– I motsetning til hva mange trodde skulle ikke Global Oslo Music kun speile verdensmusikkscenen, men det globale Oslo og dermed alle type sjangre, sier hun, og fortsetter:

– Vi skapte en infrastruktur for skapende og utøvende kunstnere fra hele verden, men som i hovedsak bor i Norge. Fra å starte opp med løpende konsertvirksomhet omfatter Global Oslo Music nå en rekke tiltak med blant annet kunstnerresidenser, seminarer, festivaler, masterklasser, lager podkaster og gir ut musikk – alt utviklet over årenes løp.

STYRKE DEN GLOBALE SCENEN I NORGE: Malika Makouf Rasmussen startet opp Global Oslo Music i 2008. I år fyller arrangøren, produsenten, rådgiveren og publisisten 15 år. (Foto: Richard Baltauss)

Global Oslo Music initierer også en rekke kunstfaglige prosjekter som Malika mener har vært, og fremdeles er, viktig for å styrke den globale musikkscenen. De satser spesielt på nye bestillingsoppdrag og konsertproduksjoner der gjerne nye utøverkonstellasjoner inngår.

–  Vi jobber for å gi musikerne mer anerkjennelse, økt oppmerksomhet i media, bedre, større og mer prestisjetunge oppdrag. Da er det ikke nok å gi enkelte konsertoppdrag til musikerne. Den eneste måten å styrke den globale scenen på er ved å gi gode, interessante oppdrag på høyt kunstfaglig nivå, sier Malika og legger til:

– Bestillingsverkoppdrag gir komponistene tid til å forske og gå dypere inn i musikken. I år har vi passert mer enn 20 bestillingsverk siden vi startet denne satsingen i 2013. Ut av dette har det kommet veldig mye spennende musikk.

Mer prestisje
Vi er begge enige om at Paris oppleves som et pusterom. I denne byen snakkes det ikke om mangfold slik som vi gjør i Norge.

– I Frankrike brukes ikke uttrykk av typen mangfoldspott, mangfoldsccene eller de flerkulturelle. Man har musikk fra hele verden, en myriade av ulike stemmer og kulturer som lever sammen, sier Malika, og fortsetter:

– I det norske kulturlivet er det etablert en rekke uttrykk som skal betegne alle som kommer “utenfra” som vitner om mangel på et reelt engasjement for kompleksiteten i alle de lag som ulike kulturer representerer. På den måten opprettholdes naturligvis oss og dem, der “oss” er normen og som ved siden av å være nedlatende er kontraproduktivt med tanke på å skape et åpent og inkluderende kulturliv der alle jobber på like vilkår.

– Og veldig uinteressant. På tide å komme seg videre, er det ikke?

– Der sa du det, helt enig med deg! Jeg begriper ikke at det fremdeles arrangeres seminarrekker i Norge med titler som “Hvordan skal vi integrere minoritetskunstnere?” Det er som å si: Kan dere komme hit og fortelle oss hvordan dere skal bli en integrert del av kunstscenen, kan dere være så snille å komme hit og oppdra oss om hvordan vi skal håndtere dere?

– Det er fryktelig nedlatende, pinlig og uendelig kjedelig. Dette man bli ferdig med, sier Malika strengt.

LES OGSÅ Malika Makouf Rasmussens debattinnlegg fra 2018, «Hva er status?», om mangfold i Norge 10 år etter Mangfoldsåret

Noe positivt har imidlertid skjedd i Norge de siste årene, mener hun. Stadig flere kunstnere uttrykker seg med en naturlig sensibilitet knyttet til de kulturene de selv velger eller ønsker å representere. Tar vi imidlertid et skritt tilbake og ser på hvem som befinner seg godt synlig i de store sammenhengene, der det virkelig gjelder, der beslutningene tas, der de store oppdragene gis, er ofte bildet ganske entydig.

– Kultureliten består i det store og hele av en hvit majoritet som rekrutterer hverandre og heier hverandre frem til toppstillinger eller fremst på scenen. Det er meg en gåte at ingen journalister viser interesse for hva som faktisk foregår, sier Malika.

– Hvorfor går de samme menneskene i kulturlivet fra topplederverv til topplederverv, eller håver inn de prestisjetunge oppdragene? Hvorfor får noen direkte tilgang til viktige stipendene mens kolleger fra Sør, som har bidratt betydelig til den norske kunstscenen, søker i årevis uten å få? Hvilke konsekvenser har dette for demokratiet? Hvor ofte leser vi ikke om “rett kvinne på rett plass”, eller “rett mann på rett plass”…og hvem har disse særstillingene tror du?

Mye er med andre ord enda ikke på plass i Norge, mener Malika. Saleh Mahfoud, en norsk-syrisk musiker som kom til Norge i 2015, raste på Facebook for litt siden der han hevdet at i Norge er minoriteter de eneste som er representert av personer – ofte hvite, innflytelsesrike nordmenn – eller organisasjoner de selv ikke har valgt. Dette har ofte som resultat at mange berørte personer med minoritetsbakgrunn ikke kjenner seg igjen i representasjonen av dem, det være seg kulturelt, politisk eller annet.

Malika forteller at Mahfoud har hennes fulle støtte.

– Dette skjer fordi systemer innen ulike deler av kulturlivet, samfunnet og myndighetene ofte forholder seg til minoriteter på en enkel og overfladisk måte og derfor ikke gjennomskuer agendaer på avveie. Hadde man tilegnet seg den nødvendige kunnskapen som her kreves, ville man unngått problematikken Mahfoud peker på. At minoriteter får representere seg selv – i sin bredde – burde i så måte være åpenbart. En annen side er naturligvis å tilegne seg en dypere forståelse for ulike minoriteters bidrag og behov; nyansene her er komplekse og rike som må møtes med kunnskap og respekt.

– Jeg håper og tror at en ny generasjon musikere står mye friere i forhold til slik problematikk.

– Ja, så må også de eldre som sitter i maktapparatene gi plass til nye stemmer.

Vi har ankommet hennes favorittbistro, drevet av noen drivende dyktige italienere. Når vi kommer inn døren er det fullstendig «bonjour»- og «ça va»-stemning. Jeg stopper opptakeren. Malika er allerede travelt opptatt med å diskutere forskjellen på to pastatyper med vennene.

Et pusterom
En halvtime senere har vi omsider bestilt kaffe. Jeg er nysgjerrig på å høre mer om pandemien i Frankrike, og spør Malika om hvordan nedstengingen påvirket henne personlig.

– Vel, jeg har vært selvstendig næringsdrivende siden 90-tallet, noe mindre arbeid under pandemien ble det ikke, sier hun og smiler.

– Det var tidvis mye jobb. Det er klart man måtte ha energi, være disponert for å kunne jobbe mye. Men det er jeg vant til. Stort sett jobber jo alle kunstnere døgnet rundt.

– Spesielt med Global Oslo Music var det ekstra mye organisering med ombookinger, utsettelser og en rekke nye tiltak vi satte i gang som skulle gi utøvere nye oppdrag. Mange musikere trengte dessuten hjelp til å forstå de nye finansieringsordningene som kom på plass, forklarer Malika.

– Dette er kunstnere som ikke nødvendigvis snakker norsk eller har nok kunnskap om norsk byråkrati. Vi måtte hjelpe folk med å søke stipender – og kompensasjonsordninger. Pandemien var heseblesende og besto av flere lag arbeid.

Og dette er bare ett perspektiv. Pandemien var også en tid for mye refleksjon, forklarer Malika. Det var duket for diskusjoner med venner. Man søkte svar på nye, utfordrende spørsmål. Særlig en problemstilling gikk igjen: hva gjør vi etter pandemien?

– Jeg vet ikke om du hadde de samme tankene, men vi spurte hverandre: skal vi gå tilbake til det samme kjøret og rutinene som før pandemien? Jeg opplever at det er veldig mye mer snakk om bærekraft, sier Malika.

– Ja, jeg har også inntrykk av at det er mindre selvfokus. Det har blitt mindre populært å være super ego-sentrert, også i kunsten.

– Du har merket det, ikke sant?  Det er noe nytt og alvorlig i gjære. Pandemien traff alle, og vi er også sårbare for klimaendringer. Drømmen om å reise til Provence syd i landet gjelder ikke lenger. Det er blitt for varmt. Det er voldsomme branner hver sommer, tørke og hetebølger…Folk er generelt mer reserverte for å reise, og snakker mer om kriser. Og denne holdningsendringen har skjedd på veldig kort tid, sier Malika.

Det eksisterer en kollektiv bevissthet i langt større grad enn før. Nylig hørte Malika en podkast om en ung generasjon som spleiser på gamle kirker og slott som står ubrukte. De lever i kollektiv med ønske om å bli selvforsynte uten å måtte være avhengig av tilførsel av ressurser utenfra.

– Dette var mennesker på 19-20 år som ser for seg at den store katastrofen er rett rundt hjørnet. Det kan høre dommedagspreget ut, men nye rapporter synes ikke å gi oss mye spillerom lenger. Og midt oppi dette: Hvilken rolle spiller kunsten, hva gjør kunstfeltet oppi dette? Det er en spennende diskusjon, sier Malika.

Vi bestiller mer kaffe. Tenker høyt rundt fremtiden. Svarene synes uløselige. Vi søker atter tilbake til filosofien, litteraturen, samtalekunsten.

– Hvordan opplever du samtalene i Norge sammenlignet med Frankrike? 

– Jeg opplever at det å være kritisk i Norge kan lett bety at man er aggressiv og folk lar seg stresse og provosere fremfor å gå i diskusjon, sier Malika.

Og det er kjedelig, ikke minst. KJEDELIG!

Hun har selv vært i situasjoner hvor hun har vært kritisk til ting, og blitt møtt med forakt og represalier.

– Norge består av små miljøer og det lekker stadig ut ting som sies bak ens rygg, selv bak lukkede dører i de innerste maktkorridorer, og som når en lett. Jeg har fått høre de mest hårreisende ting, og jeg kommer aldri til å forstå, eller snarere akseptere, denne måten å være i verden. Kritikk er ikke personlig, og bør lyttes til med interesse. Dersom man møtes med represalier, baksnakking og forakt så fort man åpner munnen kommer vi oss ikke videre, sier Malika, og fortsetter:

– Nei, fuck it! Hadde jeg hatt en personlig agenda om å knuse noen, hadde det vært en annen sak. I det øyeblikket du åpner munnen inviterer du til samtale, du viser hvem du er og hva du står for. Jeg kan ikke begripe at folk forakter det, særlig ikke de som sitter med makt, det burde være en selvfølge at de lytter som en del av jobben. I stedet skaper de frykt med hersketeknikker som lammer folk, lammer samtalen, og som dessuten gjør samfunnet mer lukket. Og det er kjedelig, ikke minst. KJEDELIG!

– Enig med deg. Kanskje er problemet at vi snakker for lite. Vi har ikke lært oss å konversere ordentlig. Vi burde møtes mer på bar. Som franskmennene.

– Ja. Det er et veldig sosialt liv her i Paris, og det har ikke sluttet etter pandemien, sier Malika.

Malika har en master i filosofi. Hun underviser i faget, og benytter filosofi i alle sammenhenger. Også her i Paris lever filosofien i beste velgående. Man skal lete lenge etter å finne et sted i verden som viser den samme gjenklangen for faget, mener hun.

– Da jeg i voksen alder startet å studere filosofi på Blindern, møtte jeg mennesker som spurte hva jeg skulle med dét. Jeg husker vi satt en gjeng på Bar Boca, og det var flere som lurte på hva jeg skulle med filosofi. Hva jeg skulle med det? Jeg ville ha nye knagger for arbeidet mitt, livet mitt. Jeg ville ha nye verktøy å analysere med, ikke sant!

Filosofi er en døråpner, sier hun, et fag som fremfor noen rokker ved etablerte sannheter. Kanskje er det også vårt viktigste verktøy i møte med fremtiden, som virker alt annet enn enkel.

Filosofien i møte med fremtiden
Malika forteller at hun har mange studenter som er bekymret for tiden som kommer. I filosofitimene oppstår gjerne diskusjoner om de dystre fremtidsutsiktene. Mange opplever frykt.

– Det er ikke det minste rart. For kort tid siden hevdet en venn av meg som er marinbiolog at man kan lese på algene hvor lenge vi har igjen på planeten. En gang i tiden hadde vi omtrent 200 år igjen. Nå hevder hun snarere at det er 40-50 år til det ikke er levelig her, sier hun.

– Jeg kom over en post på Facebook skrevet av en jente på 20 år. Hun skrev: Forestill dere at det innen 20 år er 2 milliarder mennesker på flukt, på jakt etter vann og mat, og det brenner rundt dem. Denne unge kvinnen var livredd. Hun ville ikke ha barn.

– Hva sier en filosof til en ung kvinne på 18 år som ikke ser meningen med å få barn?

– Godt spørsmål. Redselen er lammende for mange. Det vi gjør når disse diskusjonene kommer opp, er først og fremst å la praten gå. Det er viktig å få utløp for tanker rundt dette. Jeg kan ikke slå fast noe om fremtiden, men filosofien legger i det minste til rette for gode samtaler.

– Disse endringene du har registrert i samfunnet, fra å være mindre selvsentrert til fremtidsredselen; hvordan tror du det kan det påvirke musikken og musikklivet?

– I den grad musikk tar opp i seg nye tankestrømninger rundt samfunnsendringer – og utfordringer – er det mulig vi i årene som kommer får en større bølge av musikk med mer politisk innhold som adresserer nettopp de problemene vi er inne på, sier Malika.

Man kan krangle så fillene fyker én kveld. Dagen etter er det både bonjour og en klem.

– En annen ting kan være at musikklivet i enda større grad vil inkorporere løsninger som tar mer hensyn til miljø. Noe av dette er allerede i gang med tanke på et grønt skifte, men dette kan utvikles i langt større grad.

Malika opplever at flere av hennes studenter har et ønske om å gjøre noe konstruktivt for samfunnet; det er mange som snakker om å involvere seg i humanitært arbeid og å engasjere seg politisk.

– Og så snakker vi om å være vennligere og varmere mot hverandre. Montmartre er for øvrig kjent for å være ett av de få stedene igjen i byen der selv fremmede mennesker snakker med hverandre. Det er et vennlig og fint trekk ved denne bydelen. Og man kan krangle så fillene fyker én kveld. Dagen etter er det både bonjour og en klem.

– Man anerkjenner hverandres humanitet, på en måte?

– Ja, det var godt sagt. Det kunne du ha skrevet en bok om, sier Malika.

–  Jeg føler en lignende tendens i Bordeaux. Da jeg kom til byen, var det så enkelt å komme i kontakt med mennesker. Jeg snakket plutselig med fremmede i barene, og fikk følelsen at vi skapte et lite rom av varme i en verden som ellers er tom og kald. Når vi sitter og prater sammen, føler jeg at vi forsøker å komme på sporet av noe nytt…

– Ja, nettopp! Som jeg nevnte er den kritiske muskelen landets ryggrad, og den er alltid orientert rundt diskusjonen. Vi forsøker å finne løsninger på utfordringer eller diskuterer nye ideer gjennom intellektuelt arbeid. Den kritiske, inkluderende, diskusjonen er til stede overalt og skaper dermed stor takhøyde.

Det er selvsagt mye som skjer i Frankrike som er problematisk, men det er i det minste rom for å diskutere det åpenlyst. Det er dessuten høyt nivå på samtalene, der alle er med, forklarer Malika.

– Uansett hva du gjør i livet er du med i samtalen. Klasseskillene er riktignok fremdeles tydelige og avstanden mellom folket og administrasjonen stadig oppe til krangel, men det forhindrer ikke samtalen. Det gjør samfunnet levende.

Vi kan sitte rundt et bord og diskutere forskjellen på to baguetter i en time, det er inspirerende.

Klokken er blitt 13. På overtid for lunsj. Malika og undertegnede bestiller en tre-retters og avslutter praten på best tenkelige vis.

–  Vet du… Det er når jeg sitter og spiser en kongelig lunsj som denne, at jeg innser at jeg ikke reiser tilbake. For meg er det faktisk helt utenkelig å reise tilbake til Norge nå.

– Jeg forstår deg så godt! Jeg elsker hvor mye man kan snakke sammen om mat i dette landet. Selv baguetten kan være gjenstand for en megadiskusjon! Vi kan sitte rundt et bord og diskutere forskjellen på to baguetter i en time, det er inspirerende, sier Malika og ler.

Malika har en vennegjeng som spiser sammen ofte. De sitter til bords og diskuterer hva de spiste i går, versus hva de spiser nå og særlig hva de skal spise i morgen. Det blir fort en fem timers diskusjon om mat, og den er HELT REELL.

– Det er en lidenskap som er deilig! sier Malika. Hun ler høyt når hun ser uttrykket i øynene mine.

– Jeg ser det lyser opp i øynene dine, frøken Kleive. Og du som bor i Bordeaux, gastronomiens by fremfor noen. Herregud, hvordan skal dette gå.

 

 

Red. mrk.: Ballades serie om kunstneres erfaringer fra koronapandemien er støttet av Fritt Ord. 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.