Blod, bø og gørr, og takk til svigermor.
KOMMENTAR: Selv i en tid da alt er lov kan det være veldig gode grunner til å gi det gode selskap fingeren.
Mandag sa Immortal nei takk til Spellemann-nominasjon. Både i fjor og i år har band sagt at de ikke vil vurderes som vinner av by:Larms Statoil-pris. For noen år siden ville ikke Darkthrone ha Alarm-pris. I 1972 sa Marlon Brando nei takk til Oscar (og lot i stedet indianer-aktivist Sacheen Littlefeather holde tale i apache-drakt).
John Lennon ville ikke spille med Beatles på Woodstock hvis ikke hans kones Plastic Ono Band også ble invitert. Helen Mirren gadd ikke å spise med dronninga. Sex Pistols ville ikke «installeres» i Rock and Roll Hall of Fame. Jon Balke valgte visstnok ikke å møte opp for å motta Spellemann for Oslo 13 i 1988. Bent Sæther stilte i kjole da Motorpsycho ble nominert i 1993. Og hvem var han igjen som kom med en kasse øl i hånda i stedet for en elegant ledsager?
Det sies at vi lever i en tid da alt er lov. Hvem er det som blir sjokkert over de mange metall-sjangrenes oppvisning av store mengdet blod, bø og gørr, eller støymusikeren fra Polen som spiller så høyt (under allEars forleden) at mursteinene i veggene på Fabrikken på Grünerløkka løsner?
Til tross for all vår tids toleranse er det tydeligvis mange som har behov for å vende ryggen til det gode selskap. Begrunnelsen kan være både privat og politisk. Like ofte handler det om profilering.
Når Gaahl, kjent fra Gorgoroth, skiter antikrist-verbalt på Den Nationale Scenes elegante gulv, hvor han har fått en viktig rolle, og kultureliten prøver å få ham drevet ut av byen, er effekten umiddelbar, til tross for at vi skriver 2010: Bø! Jeg er fortsatt Gaahl!
Det er lett å ha sympati for de som velger å dra på hytta i stedet for å feire med bransje-fiffen. Det er trolig mange av denne kategorien vi ikke har hørt om.
Hva med de andre som, litt anstrengt, prøver å kombinere fristende jobbtilbud og lukrativ eksport- og cdstøtte med behovet for å spille tøff i den kulturelle offentligheten?
La oss ha sympati for denne vanskelige balansegangen, selv om begrunnelsene kan virke litt hule!
Spellemann-sjef Marte Thorsby har helt rett når hun ikke lar avslaget fra Immortal gå inn på henne. Hun stempler saken ganske korrekt som «helt uproblematisk».
Samtidig må hun nok innrømme, i markedsføringens navn, at «Takk, men nei takk» er blitt en hel liten sjanger i seg selv.
Ledige stillinger
Tellef Øgrim er redaktør for Ballade.
