Avviser egen strømmetjeneste
TONO ser det ikke som sitt ansvar å utvikle en egen strømmetjeneste for norske rettighetshavere. GramArt ønsker seg et system etter modell av Gramo for å ivareta artistenes rettigheter.
I 14. mai argumenterte musiker og plateselskapeier Atle Gundersen for at rettighetshaverne burde ha stått mer samlet i kampen om inntektene fra den voksende strømmeøkonomien. Gundersen stilte seg også spørsmålet: «hvorfor er det ikke TONO som eier WiMP?»
Kommunikasjonssjef i TONO, Willy Martinsen, svarer at TONO ikke ser det som sitt ansvar å drifte strømmetjenester.
– For det første ligger det ikke i det mandatet TONO har, og som vi har konsesjon til fra Kulturdepartementet. For det andre er det en enorm oppgave å utvikle tjenester mot sluttbrukere. Slikt krever nærmest absurde mengder av teknisk spisskompetanse, gründere med erfaring fra oppstarter og investorer med tjukk lommebok og is i magen. TONO er en non-profit organisasjon, hvor innkrevde vederlag formidles videre til opphavspersonene.
Les også:
Martinsen mener også at å starte en egen strømmetjeneste er urealistisk på grunn av økonomiske begrensninger.
– Å starte et WiMP vil jeg tro koster mange titalls millioner kroner. Det skal godt gjøres å forestille seg at 23 000 TONO-rettighetshavere, samt alle opphavspersoner i verdens øvrige land, skulle være villig til å avstå fra TONO-inntekter for å stable en ny norsk strømmetjeneste på bena. Det ville også vært et brudd på konkurranselovgivningen. I teorien kunne man da ha nektet WiMP, Beat og Spotify tilgang til vårt repertoaret fordi vi ville ønsket å fremme egen tjeneste. Til syvende og sist har vi ikke lov til å bli en teknisk distributør, sier han.
#gallery-2 {
margin: auto;
}
#gallery-2 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-2 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-2 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Konstituert leder i GramArt, Christian Wadahl Uhlen. Foto: Eva Rose
GramArt ønsker Gramo-modell
GramArt en ordning for strømming som ligner dagens måte å organisere inntektene fra avspilling av musikk på radio, der Gramo fordeler penger til plateselskaper og til utøverne.
– Våre medlemmer forstår ikke den økonomiske kjeden. Utviklingen løper foran artisten og i en sfære hvor artisten har mindre påvirkningskraft. Derfor vil vi se på lovendringer eller grep som kan gjøre det mulig å løse artistenes utfordringer, sier konstituert leder i GramArt Christian Wadahl Uhlen.
Ledige stillinger
Les også:
GramArt har nå fått levert en utredning fra Sæmund Fiskvik som skal gi grunnlag for forslag til endring i åndsverksloven. GramArt vil be Kulturdepartementet utrede ordningen for strømming som er foreslått i utredningen.
Ifølge Gramart gjør dagens fordeling at artisten kun sitter igjen med 5,5 kroner av en månedspris på 99 kroner. Tono-avgiften er på 12 kroner, mens plateselskap og strømmetjeneste sitter igjen med henholdsvis 41,5 og 20 kroner, ifølge samme beregning.
GramArt har tidligere ytret misnøye med det de mener er i strømmeøkonomien. De mener det trengs en mer demokratisk modell for å sikre en rettferdig fordeling. En fordel ved Gramos nåværede system er at de har en eksisterende database over artister og rettighetshavere, fremholder Wadahl Uhlen.
– Ved slik løsning vil også utøverne kunne påvirke fordelingen gjennom sine valgte representanter. Det er viktig at noen kikker fordelingssystemet i kortene. Slik det er nå er det de store selskapene som dikterer premissene.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter
Ulike andeler
Willy Martinsen mener at norske rettighetshavere har relativt gode vilkår. Han fremhever bedriftsløsningen som WiMP lanserer i mai, som han mener vil bety et nytt inntektsområde for norske rettighetshavere
– Det er ingen land i verden der man får større inntekter per stream enn opphavspersoner i Norge gjør, sier han.
Wadahl Uhlen er tvilende til om omsetningsøkningen i den digitale økonomien de siste årene har kommet utøverne til gode.
– Jeg har ikke inntrykk av at plateselskapenes økning reflekteres i royalty-utbetalingene. Den musikken som klarer seg bra er den typen som er hitbasert. Det er vanskeligere å tjene på mer typisk «albummusikk», sier han.
