MIDT I DET: Andreas Rotevatn på et tråkk som krever sitt. Bildet er tatt i forbindelse med september-plata Mellom saltvann og sola.(Foto: Marte Gundersen)
Andreas Rotevatn og hans håndgripelige trombone
– Jon Fosse bor i Østerrike men skriver kun om Vestlandet. Nasjonalromantikerne satt i ølstuene nedi København, jeg sitter i Oslo med gamle nynorskbøker. Denne musikkskaperen teppebomber deg med referanser fra kulturhistorien.
Teppebombe er kanskje ikke rette ordvalg. Andreas Rotevatn velger helst det moderate.
– Akkurat i øyeblikket når jeg setter sammen musikken har jeg ikke en kongstanke. Men etterpå ser jeg at det er mye kompromiss i det jeg lager. Dér er det en veldig catchy melodi, men så kommer en tre minutter gitarsolo etter det. Så kan en utrolig dyster tekst dukke opp, full av litterære referanser, før en enkel tekst om å danse.
Hvis musikken var et politisk parti, ville komponist, trombonist, sanger, keyboardist Andreas Rotevatn søkt mot sentrum.
Forsåvidt ikke så rart, du kjenner kanskje igjen etternavnet fra en som var statsråd for Venstre?
Uansett mener Andreas – ikke broren Sveinung – Rotevatn at hans musikkmiks bærer vårt behov for det nyanserte. Ikke mer polarisering nå, vær så snill.
Folk har lyst på noe håndgripelig.
Og så er han takknemlig for dem som får ham til å sette punktum. Det kan jo flere lengte etter ha det i digitale dager, når det finnes et uendelig, svart hull av muligheter.
Men først: musikken. Andreas Rotevatn byr på referanser, kjente diktere, idéhistorise perioder, før vi plutselig snakker om «The King of Pop» Michael Jacksons låtskriver. Andreas Rotevatns nyeste plate Mellom saltvann og sola fikk det navnet fordi han synes den balanserer der et sted midt i mellom mytene og melodien, i et spenn mellom litterære forsøk og umiddelbar pop.
Det var jo Ikaros som burde holdt seg midt i mellom saltvann og sola. Det gikk ikke så bra, da.
«Alle» veit at den gamle greske mytefiguren Ikaros fløy for nærme sola. Da smelta vingene hans, brant opp.
– Det som er mindre kjend, er at faren i historia òg seier noko anna til Ikaros. Nemleg at dersom sonen flyr for nær sjøen, vil òg det vere farleg, då vatnet vil gjere vengene for tunge og ubrukelege. So å vere for sjølvutslettande er heller ikkje tilrådeleg, skreiv Andreas i presseeposten redaksjonen fikk før plata kom tidlig i september.
– Jeg ender gjerne opp med en midtstilling som henter fra det intellektuelle og det folkelige samtidig. Jeg har hatt det sånn hele tida; at jeg har likt å spille med jazzorkesteret Oikos samtidig som jeg spilte for [rapperen] Cezinando. Slik oppsummerer Andreas sjøl karrieren han har hatt siden 2012.
GODT NOK SOM DEN DU ER NÅ: – Jeg trenger hjelp av andre i prosessen, så noen kan si «jo, men nå er det bra.» (Foto: Marte Gundersen)
– Jeg hører jo mye som foregår i musikken din, men før det musikerlivet du snakker om her: var det kulturskole eller korps først?
– Det er korpset som er basis. Jeg fikk ti års medalje før jeg var ute av det lokale korpset.
Ledige stillinger
Andreas nevner Øyvind Skarbø sitt prosjekt Skarbø Skulekorps, som hyllet hva fenomenet korps kan være for musikere og komponister:
– Skarbø påpekte hvordan det var; hvis vi gikk på en korpskonsert, så fikk vi liksom først en standard marsj, så kommer en eller annen stor poplåt, kanskje fra Grease, og så blir det litt Beethoven-sats, og så en eller annen jazz-låt. Og det var helt naturlig. Det var liksom ingen som stusset på det.
Korpset er basis. Jeg fikk ti års medalje før jeg var ute av det lokale korpset.
Der er den; blandinga. Ta det i mot, alt dette som er vår samtid og arv.
GLIMTER TIL: Å kunne spille et instrument, bli skikkelig god, å kunne balansere, det fengende og det tunge … Er noe av det det handler om. (Foto: Marte Gundersen)
Livstips: – Noen rundt som sier bra nok er bra nok
På plata spiller han med bandet Sander Nordahl, Nikolai Hængsle og Elias Tafjord. Andreas produserer sjølm, men blant bandmusikerne er det flere med produsenterfaringer.
– Jeg er veldig glad for at bandet er så vant med produksjon, i tillegg til å være så dyktige musikere med erfaring fra studio. De produserer sine egne roller. Jeg trenger jo også god hjelp av andre i prosessen, så noen kan si «jo, men nå er det bra.»
– Åja, for å kunne si at godt nok er godt nok?
– Jajaja! For når du har uendelig tilgang til produsenten [ham sjøl] … Da kan du havne der at det aldri blir bra nok. Rotevatn trekker fram et eksempel fra Jon Fosse. I Septologien, sier billedkunstneren Asle noe langs med at «biletet var så ferdig som den eg var då kunne gjera det».
Med andre ord:
– Du må forvente at om fem år tenker du, åh, det skulle eller kunne jeg gjort så annerledes. Men akkurat her og nå må du bare stole på at hit har jeg kommet nå. Sånn blir det nå.
Det er ikke første gang Rotevatn låner bilder eller navn fra gamle myter til komposisjonene sine. Og så skulle vi altså inn i femte bok i den kjente – og lange, for noen, tunge – serien til Norges største litterære samtidsstjerne.
– Det er en del av poenget at du er i utvikling. Så hvis en sånn prosess drar ut for eksempel over flere år, så er du ikke den samme kunstneren da du begynte som da du sluttet. Da blir det en sånn uendelig enten komposisjons- eller produksjonsprosess. Du tar igjen deg sjøl på et vis. Så du må gjøre deg ferdig før du har forandret deg for mye, tenker Andreas Rotevatn.
Artister kan alltid oppdatere, vri litt, laste opp ny versjon. Til og med fjerne en stemme på et spor som i forrige uke lå ute på en strømmetjeneste. Alle kan gå innom og poste på nytt på (u)sosiale medier. Du kan holde streaken din på Duolingo eller den kinesiske spill-appen du «skal bare …». Noen ganger vil jeg bare slenge smarttelefonen på sjøen, oppsøke ei stavkirke eller et gresk tempel, grave i jorda, tenke på dem som gravde i jorda før meg.
Mer namedropping
Da Rotevatn vokste opp, var det Michael Jacksons låter som fenget. Vi kan også svinge innom Norges disko-elite, som når Rotevatns egen musikk tidligere har blitt koko catchy av å bli remikset av nestor Prins Thomas. På den nye plata finner du også Lindstrøm, beslektet. Men også Tuva Syvertsen, Embla Karidotter, Mari Kvien Brunvoll – og Side Brok (lytteeksempel lenger ned med de to siste).
– Hvilket forhold har du til Side Brok?
– Spesielt tekstene på den første plata deres er helt geniale. Og så er det fint at Runar Gudnason satt i Danmark, sitter og skriver en tekst om å være på setra i Ørsta og leiter etter gamle ord. Det kan jeg jo kjenne på når jeg sitter i Oslo men på død og liv skal sitte og lese gamle nynorskbøker. Det er kanskje litt typisk? Jon Fosse bor i Østerrike når han ikke er i Grotten [ved Slottsparken, red anm.] men skriver kun om Vestlandet. Og nasjonalromantikerne satt i ølstuene nedi København … Det er noe med det blikket utafra og inn.
– Og samtidig: Veldig bra klubb du skriver deg selv inn i! Jon Fosse, Runar Gudnasson og Asbjørnsen og Moe … Kulturell appropriasjon inn mot egen arv, her er det mange lag, kan man si.
Andreas Rotevatn stiller i bunad på albumomslaget, midt i en fjellvegg, han ønsker velkommen ei tid det er lov å være opptatt av tradisjoner uten å bli beskyldt for noe grumsete.
– Den taktilitetsbølgen eller anti-digitalbølgen rundt oss nå er .., altså, det er mange som er redde for kunstig intelligens men jeg tror det allerede har litt motsatt effekt. Folk har lyst på noe håndgripelig. Folk vil gå på konsert, folk vil skrive almanakk, sier han. Da handler det kanskje like mye om å stå for noe som ikke er flyktig?
… når jeg sitter i Oslo men på død og liv skal sitte og lese gamle nynorskbøker …
Mens han lagde musikken leste han særlig norske diktere. Vil ha et forhold til gamle historier og historiefortellere:
– Det er jo noe med eldre bøker som er opp til 500 år gamle, de lange linjene der … Om Hamlet eller Raskolnikov gikk og følte at ingenting gjelder lenger og alle spilleregler er vekk, da er det en trøst i det, at det var slik for hundrevis av år sida også.
– Men da jeg lagde denne plata, var det mest Halldis Moren Vesaas jeg leste. Og dagbøkene til Olav H. Hauge, han skulle gi ut sin første diktsamling og tenker «den her kommer ingen til å like, det er så mange diktbøker som kommer ut, det forsvinner i mengden …» Og dét på 40-tallet, det kom ganske mange færre diktbøker, tror jeg. Likevel har han egentlig akkurat samme følelse som jeg sitter med når jeg skriver til plata mi i dag: «Er det noen som bryr seg om det her ..?» Det er mye slektskap. Du skjønner at det du tenker ikke er uvanlig, det er menneskelig, mener Andreas.
Et instrument å gripe
Tilbake til korpset og blank messing:
– Trombona har jeg gått og drasset på siden jeg var åtte år. Trombonen er jo virkelig en uendelighetsoppgave, der har jeg gjort de samme øvelsene i jeg veit ikke hvor mange år, og jeg har fortsatt lyst til å gjøre de bedre!
Andreas Rotevatn. Trombone i hand. (Foto: Grappa Musikkforlag)
Man kan være negativ til Sisyfos-arbeid, men det å mestre et instrument kan gi deg en retning, mener han. En forbannelse og en velsignelse, å ha noe som er så alt oppslukende men som kan gi en kid, som så blir voksen, en følelse av fremdrift.
– I møte med musikkbransjen, så er det en kjempefordel å ha gjort alle de rundene og ha overskudd på instrumentet. Det gjelder egentlig hele det bandet mitt. De er en sånn ekstremt fleksibel gjeng!
Har du hørt et av Rotevatns to album, eller kanskje et bestillingsverk han har lagd, har du hørt en tonegang som lyder både velkjent og særegen samtidig. Noe som er nesten storband. Nesten funk. Litt vise. Så synger han glidende, skifter over i en mørkere toneart, i en tekst der alt starter med lyden av S. Kanskje hører du en kjærlighetserklæring, kanskje hører du bokstavrim slik gamle skalder holdt på med. Kanskje hører du noe illevarslende.
– Det som er kanskje aller finest med musikk, spesielt livemusikk, er at to personer kan sitte ved siden av hverandre og oppleve det samme, men tolke forskjellig. Begge svar er like rett. Hører du kjærlighetssorg, og naboen din tenker at den handler om fri innvandring, eller en romrakett, hva som helst, så er begge deler like riktig. Og dere har en fellesskapsopplevelse hvor alle får lov å være et individ.
Kanskje en i salen også hører en fyr som har drassa på den der trombonen i hele sitt liv.
