Friederike Merkelbach, Høgskolen i Innlandet, summerer opp noen av sine funn om barnestjernene Angelina Jordan og Marcus & martinus, og YouTube.(Foto: Mathilde Nicoline Bergersen)
Når barnestjernene blir eldre forskyves forholdet mellom uskyld og modenhet, og hva krever fansen i kommentarfeltet da? Forsker Friederieke Merkelbach leter videre i samspillet mellom utøver, plattform og publikum.
Førsteamanuensis Friederike Merkelbach presenterer noen av sine resultater fra doktorgradsavhandlingen Cyborg Talentification. YouTube as a Hotspot for Child Pop Stars, Their Fans, and Critics. Avhandlingen er del av DYNAMUS-prosjektet*.
Del II: Talenttriggerpunkter, barnestjerners fremtid og talentifisering i musikkundervisningen
Triggerpunkter som utløser talentoppfatninger i kommentarfeltene
YouTube-kommentarfelt står for en levende og samtidig stagnerende stjernedyrking, der artistene får sin kunstneriske identitet bygget i et felles «prosjekt». Før jeg ser nærmere på hva dette kan ha å si for barnestjernenes fremtid, vil jeg kort presentere de ulike tema og dikotomier som viste seg å fungere som triggerpunkter for talentbeskrivelser. Det mest fremtredende motsetningsparet skrev jeg om i del 1: uskyld og modenhet. Sagt på en annen måte så er det kontrasten mellom alder og prestasjon, der forventningene av både barnlige og voksne evner ser ut til å forholde seg til en fast, men usynlig norm. Barnestjerner har gitt uttrykk for at de nærmest må forsvare musikalsk innlevelse som «ikke passer» til deres alder. Det forstyrrer opplevelsen av det ekstraordinære å akseptere at barn kan ha den type modenhet for musikalske uttrykk. Jo yngre og mer uskyldig barnet fremstår, jo sterkere blir opplevelsen av å være vitne til noe enestående. I den forstand kan uskyld settes nærmest i likhetstegn med musikalsk talent. Forskere har beskrevet dette som barnestjernens misjon; å gi samfunnet troen tilbake på noe som er større enn det som kan gripes kognitivt.
Les også: Barnestjernene på YouTube forklart
Sammenligning med andre artister står for en annen talentkatalysator. Alle barnestjernene i min forskning, men spesielt Angelina Jordan, har blitt sammenlignet med etablerte idoler, og sammenligningen slår gjerne ut i favør for de unge artistene. Det kan høres ut som en selvfølge, men å få kommentarer som «hørt ordene fra Adele, forsto dem gjennom Jordan», eller å bli kalt en «reinkarnasjon av Amy Winehouse» – til tross for at det sistnevnte må forstås mer idealistisk enn realistisk – vil få talentets ekstraordinære størrelse til å vokse ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt.
Skjermbilde fra da 7 år gamle Angelina Jordan sang på Norske Talenter, programmet ligger fortsatt ute på YouTube, inkludert jurytilbakemeldingene og kommentarfelt under visningen. (Foto: Youtube/TV2)
Den tredje kategorien omhandler lytternes egne behov og følelser. Her vil kommentarer som «å bli truffet inn i sjelen» eller «stemmen hennes har helbredet meg» speile lytterens spesielle mottakelighet og takknemlighet, som kan munne ut i en beskrivelse av det musikalske talentet som en gudegitt gave, eller et «rent talent».
En annen vanlig trigger er reaksjoner på andres kommentarer som enten bekrefter eller fremprovoserer nye talentbeskrivelser. Dette har allerede blitt beskrevet til en viss grad som en ekkokammer-funksjon, men kan like så godt oppstå i protest når en «nykommer» eller en kritisk stemme ytrer seg på tvers av den vante oppfatningen i gruppa. Videre spiller barnets fremtoning en stor rolle, noe som i Jordans tilfelle blant annet er knyttet til historien om hennes barbeinte opptreden, i tilfelle Marcus & Martinus til deres identitet som eneggede tvillinger.
Fra barnestjerne til voksen artist
Fascinasjonen for og dyrkingen av barnestjerner i kommentarfeltene og i samfunnet for øvrig er ikke uproblematisk. Dette kan vise seg senest når artistene som ungdommer begynner å kjenne på en kunstnerisk midtlivskrise: et uventet, men passende begrep brukt av musikkforskere. For selv om stjernene bare er 16, 17, 18 år, har de allerede et helt arbeidsliv bak seg. Mange lurer på hva det ble av
deres barndom, hva de har gått glipp av, hvor de hentet inspirasjonen fra, hvem eller hva som styrte livene deres og ut fra hvilke motiver, og hva de egentlig har fått ut av det. Ikke minst lurer mange på hvordan de kan finne veien inn i et voksent artistliv når YouTube og samfunnet fortsetter å reprodusere barnestjernetiden gjennom deling og kommentering av ikke bare deres musikalske materiale, men også av intervjuer, reportasjer, bilder og omtaler. Grace VanderWaal, en amerikansk barnepopstjerne, har uttrykt sine følelser om denne problematikken i sangen «Lion’s den» på følgende mate: «I don’t know how to be with myself/ Colors aren’t as bright as they used to be/Forget the girl they wanted me to be/And I don’t know how to be okay/The audience in my head looking up at me/Pretending just for them, because they need me».
Selv om sosiale medier preges av en overveldende mengde ytre talentifiseringsagenter, så viste mine undersøkelser også at de gir rom for musikernes egen talentifiseringskraft. I beste fall kan det globale samspillet på sosiale plattformer forsterke individuelle kunstneriske uttrykk, gi dem en internasjonal verdi og åpne opp for nye relasjoner. Som et eksempel trakk Jordans konserter våren 2022 i Sandefjord og på Kongsberg Jazzfestival fans fra hele verden – Australia, New Zealand, USA, Tyskland, Skandinavia, blant annet – som ønsket å oppleve stjernen sin live. Og selv om Jordan fortsatt synger barbeint i den hvite kjolen, og fortsatt henter sine idoler fra øverste hylle, evner hun også fortsatt å overraske sine tilhengere. Valget av coverlåten «Mount Everest» av den britiske rapperen Labrinth var ikke noe hennes fans ventet seg, kan en lese i kommentarene. Om denne overraskelsen var konstruert eller spontan – av stjernen og av fansen – reflekterer kommentarfeltet ikke over.
Når barnestjernen har blitt såpass mye eldre forskyves forholdet mellom uskyld og modenhet. Fansens håndtering av denne forandringen er et interessant tema som griper direkte inn i problematikken de oppvoksende barnestjernene står i. Mine funn så langt har vist at indikatorer av stjernens oppfattete barnlige uskyld og barnlige identitet fortsetter å veie tyngst i talentbeskrivelsene selv når artistene for lengst har blitt ungdommer, og til tross for fansens uttrykte ønske om musikalsk utvikling. Kommentarenes kontrovers kommer gjerne med et ønske om å beskytte de unge artistene fra en kynisk (voksen) musikkindustri.
Ledige stillinger
Kanskje kan en forståelse av mekanismene demokratisere (ikke forflate!) talent.
Talentifisering og mestring i moderne musikkundervisning
Selve riggen av de populære talentshowene baserer seg på ideen om at musikalsk talent er noe enkelte mennesker har i seg, og det sensasjonelle i det «rene» musikalske talentet her og nå er det som står høyest. Men profesjonelle musikere vet meget godt at det er mye hardt arbeid som ligger i store musikalske prestasjoner, og Angelina Jordan har selv uttrykt det. Talent er dermed bundet opp til en indre driv og forpliktelse til musikken; en glede og en driv som (kun?) blomstrer hvis den blir iakttatt og støttet av omgivelsene. Et talent uten at noen tar det imot, er en ensom affære, ja, det ville på sett og vis ikke finnes. Kommentaren fra dommeren som sier «du er jo musikk og du er født til å synge» fikk øynene til den sjuårige Angelina Jordan til å virkelig lyse. Spørsmålet er så om denne gleden og anerkjennelsen av estetiske uttrykk og skapertrang er forbeholdt noen få, eller om den, ved hjelp av en prosess som talentifisering, kan tas tak i en musikkpedagogisk setting. Og brukes til å skape mestring hos flere.
Talentifisering viser seg å være en kompleks dynamikk uten moralsk kompass: den polariserer, styrer og er gjennomsyret av økonomiske interesser samtidig som den åpner for kreativitet og individuelle uttrykk. Den er heller ikke bundet opp mot sosiale plattformer alene, ikke minst fordi disse interagerer med livet for øvrig. Jeg har allikevel en tanke om at en forståelse av de spesifikke talentifiseringsmekanismene på nettopp sosiale plattformer kan bidra til en bevisstgjøring av hva som ligger bak normerte talentforestillinger også i vår analoge verden. Jeg tenker videre at begrepet kan brukes i det pågående arbeidet med å utfordre tradisjonelle musikalske kjønns- og etnisitetsroller som fortsatt virker inn i samfunnet og i musikkundervisningen – satt på spissen som syngejenter og rap-gutta. Kanskje kan en forståelse av talentifiseringsmekanismer demokratisere (ikke forflate!) talent. Ideelt sett vil talentifisering skape et mangfold av musikalske subjektposisjoner som elever kan bevege seg fritt i mellom og slik kan begrepet føye seg inn i rekken av verktøy for en inkluderende musikkundervisningspraksis.
Uansett hvordan musikkpedadgoger og musikkvitenskapen velger å forholde seg til talentifisering i fremtiden, er det sikkert at plattformer som YouTube har forandret hvordan vi opplever musikk, oss selv og hverandre.
