To sentrale musikk- og arbeidslivsforskere utfordrer Spellemannprisen på manglende kjønnsbalanse. I dette innlegget kommenterer de ukas hete debatt om seks menn – ingen kvinner – blant «Årets låt»-nominasjonene.
Av Ingrid M. Tolstad, sosialantropolog og musikkviter, og
Anja Nylund Hagen, musikk- og medieviter, forfatter av «Fra plate til plattform. Norsk musikk i verden.»
Spellemann gjør en stor glipp ved å sidestille årets låt med årets kommersielle suksess. Vi mener at de her fraskriver seg rollen, ansvaret, makten og muligheten de har for å bidra til en mer kjønnsbalansert musikkbransje.
Alle de seks nominerte til den prestisjetunge prisen i år er menn, og fraværet av kvinner på listen har skapt reaksjoner fra flere hold.
KJØNNSUBALANSE: Forskerne Ingrid Mørseth Tolstad og Anja Nylund Hagen kommenterer 0 – null – kvinner i Spellemannkategorien Årets låt. Scroll ned for å se de seks nominerte. (Foto: OsloMet/Per Ole Hagen)
Som et motsvar til kritikken påpeker Spellemanns pressesjef Simen Idsøe Eidsvåg at kategorien «Årets låt» er den eneste hvor radioavspillinger og streaming teller. Det er altså ikke kun juryen som avgjør hvem som er nominert, men det handler også om «hvilken låt som har gjort det best, kommersielt sett».
Ut fra lister over hvem som er strømmet i Norge og spilt mest på radio i løpet av 2022, velger og vurderer juryen hvilke låter som skal nomineres. Som det står i juryinstruksen til kategorien «Årets låt», vurderes nominasjonene «basert på en kombinasjon av både statistikk og skjønn» og jurymedlemmene «foretar individuell vurdering basert på egen kunnskap supplert av tilsendt faktagrunnlag». Når lista i hovedsak består av låter fra mannlige artister og låtskrivere, vil nominasjonene naturlig nok også gjenspeile denne skjevheten – selv om juryen består av over 50% kvinner.
Med et så skjevt kommersielt grunnlag kunne Spellemann spurt seg selv om årets låt dermed måtte begrenses til dette utvalget, eller om man burde tenke annerledes rundt kategorien og nominasjonsprosessen. For hvis det er kommersielle fakta som skal ligge til grunn – hvorfor trenger man i det hele tatt en jury? Og hvorfor skal publikum stemme?
Tall er ikke alltid objektivt
Når Spellemann stiller «skjønn» og «individuell vurdering» opp mot «statistikk» og «faktagrunnlag» på denne måten, dannes også et inntrykk av at oversikten over de mest spilte og strømmede låtene, er fakta og objektive størrelser. Men i hvilken grad er de egentlig det?
Hva som utgjør det faktiske tallgrunnlaget for vurderingen er heller ikke åpenbart. Ifølge Spellemanns instruks for kategorien så sender Spellemanns administrasjon jurymedlemmene en oversikt over «Norsk singel for 2022» supplert av «Singel total» samt «Norskliste Radio for 2022» supplert av «Radio total».
Er det tall fra IFPI? FONO? TONO? GRAMO? Spotify? YouTube? TikTok? En sammenstilling av disse? Hvem har i så fall foretatt sammenstillingen? Ut fra hvilken kompetanse?
Uten innblikk i hvilket datagrunnlag som faktisk ligger til grunn, blir det vanskelig å vurdere hvorvidt dette faktisk er en god modell for nominasjonsprosessen.
Når tallgrunnlaget dessuten resulterer i at kun låter med mannlig opphav og artist blir nominert, burde ikke da en aktør som Spellemann stille spørsmål om denne kommersielle vridningen er veien å gå.
Ledige stillinger
Statistikk og ‘big data’ fremstilles ofte som nøytrale og representative for ‘virkeligheten’, men alle tallgrunnlag er utvalg av enheter som kan telles, der valg er gjort. Et annet aspekt som påvirker nominasjonsprosessen handler derfor om hvilke underliggende mekanismer som ligger bak tallene.
For hvordan avgjøres egentlig hvilke låter som spilles på radio og strømmes mest på plattformer som Spotify? Eller, i Eidsvågs ord, hva er det som gjør at en låt gjør det godt – eller best – kommersielt?
Plattformer med stor markedsmakt bidrar til skjevheter
Når det gjelder strømmetjenester som Spotify, gir disse tilgang til et stort utvalg av musikk vi kan lytte til. I praksis er det strømmetjenestene kommersielle plattformtjenester som gir musikkanbefalinger basert på en kombinasjoner av algoritmer og menneskelig kuratering.
Anbefalingene presenteres i spillelister og som strømmer av enkeltlåter, som i sum har stor betydning for hvilke låter som strømmes, og hvilke låter som fanges opp og får volum i andre plattformtjenester.
Dette gir strømmetjenestene åpenbar markedsmakt, og Spotify har tidligere fått kritikk for hvordan plattformen bidrar til skjevheter i hvem og hva som strømmes – deriblant hvordan tjenesten bidrar til at mannlige artister anbefales og strømmes mer enn kvinnelige.
Strømmetallene som utgjør det statistiske grunnlaget for nominasjonene til «Årets låt» er dermed altså langt fra nøytrale og objektive størrelser.
Griper ikke sjansen til å utfordre strømmeplattformenes makt
Som agendasetter for den store og viktige kategorien «Årets låt», fremstår Spellemann som svært defensive i sin mulighet til å påvirke.
Her bruker ikke Spellemannskomiteen anledningen og sin posisjon til å utfordre makta som ligger i de digitale tjenestene. Snarere underbygger Spellemann med denne praksisen de digitale plattformenes definisjonsmakt når de lar dette tallmaterialet ligge til grunn for å nominere til «Årets låt».
Samtidig reproduserer de strukturer for suksess og kvalitet skapt av plattformteknologien og bidrar til å opprettholde de kjønnsmessige skjevfordelingene som har eksistert i bransjen i lang tid.
Dette er selvsagt et valg Spellemann står fritt til å ta, men det er problematisk å late som om at tallgrunnlaget er en nøytral fasit. Vi mener også det er problematisk at Spellemannskomiteen i denne kategorien som aktivt henvender seg til publikum, gir fra seg muligheten til å vise fram et større mangfold blant fjorårets låter enn det som topper radio- og strømmelistene.
Svikter som agendasetter
For det norsk musikkbransje trenger i en i en tid der globale plattformaktører og smart teknologi definerer stadig større deler av kulturoffentligheten, er selvstendig tenkende mennesker og aktører med ekte intelligens, original refleksjon, egen agenda og egne kunstneriske kvalitetsvurderinger.
Slik kunne Spellemannkomiteen med kategorien «Årets låt» vist fram et større mangfold i norsk musikk, og frontet alternative suksesskriterier enn de som allerede preger den digitale plattformalderen. I samme slengen kunne de også styrke både sin egen integritet og legitimitet.
Ingrid M. Tolstad er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet.
Anja Nylund Hagen er forfatter av «Fra plate til plattform. Norsk musikk i verden.» og ansatt i Kulturdirektoratet. Teksten gir uttrykk for skribentenes egne meninger.
Les også: Makta over musikken
