Jokkes siste skudd – et skudd for norsk rock?
«Prisen for popen» suste i går rett inn på fjerdeplass på VG-lista. Albumet inneholder i alt 45 låter med Jokke, inkludert fire tidligere ikke-utgitte kutt. Ørjan Greiff Johnsen ser her nærmere på den tiden da Jokke var med på å danne en spydspiss for rock på norsk. «Konklusjonen må bli at det ikke eksisterer verdige arvtakere», skriver han, og legger til: » La oss håpe at Jokkes siste skudd ikke også var det siste skuddet for norsk rock.»
Av Ørjan Greiff Johnsen, jurist og frilansskribent
I disse dager kommer Jokkes samlealbum ut, Prisen for popen; et testamente over en av norsk rocks sterkeste personligheter og største kunstnere – noensinne. Samtidig er dette en påminnelse om at ikke alt står like bra til i landet vårt på rockfronten. Joda, vi har kanskje aldri fått mer oppmerksomhet i utlandet enn nå. Norge har fått «en Island» fra engelsk musikkpresse, det vil si at toneangivende tidsskrifter som Mojo, NME og The Face har kastet hipsterklørne sine over band som Røyksopp, Jaga Jazzist, Motorpsycho, Supersilent med flere. Og la det være sagt med en gang: Dette er ikke noe annet enn flott; forannevnte band er kreative, hvorav to av disse – Motorpsycho og Supersilent, for å være presis, er noe av det beste norsk rock/samtidsmusikk har levert – noensinne. Disse artistene skaper musikk som er fullt på høyde med andre, større berømtheter.
Men hvor er poetene? Hvor er de som skaper låter, musikk og tekster med en levtid utover et par nr. av New Musikal Express. Ser vi på norsk musikk i et historisk perspektiv er det to epoker som skiller seg ut. Den første kom rundt 1980, med band som The Aller Værste (TAV), Kjøtt, DePress i front. Band som definerte en epoke, band som har etterlatt seg spor og band som fortsatt står knallsterkt i bevisstheten til normalt, oppegående rockinteresserte mennesker.
Selvsagt var ikke disse bandene heller banebrytende, rent musikalsk: Pønken var katalysatoren, og fusjonen ska/pønk gjorde seg kanskje aller sterkest gjeldende hos TAV. I motsetning til svært mange norske artister pr. i dag, skapte disse bandene et eget uttrykk, og da spesielt gjennom tekstene. Hvor mange er vi ikke som fortsatt kan synge «Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer» (Kjøtt) eller «Du sklei meg så nær innpå livet» (TAV)? Når som helst og hvor som helst. Og det var nettopp det de gjorde: De sklei oss så nær innpå livet.
Den andre store epoken kom på slutten av 80-tallet, der de viktigste bandene var Jokke & Valentinerne, DumDum Boys, DeLillos og Raga Rockers. Her var ikke engang pønken en nær katalystator, og mange vil hevde at 80-tallet var et miserabelt ti-år hva musikk angår. Dette er selvsagt helt feil; norsk rock har kanskje aldri vært bedre, og internasjonalt leverte band som The Smiths, Magazine, Echo & The Bunnymen, Young Gods, Einstürzende Neubauten og andre plater svært få har toppet siden den gang.
Også disse norske artistene hadde tekstforfattere som leverte ren, udestillert poesi, der Kjartan Kristiansen var den mest kryptiske, men kanskje også den beste, og Jokke den morsomste. Men også den såreste, noe ettertiden har vist. Og hvor står vi i dag? Jo, med en masse bra band, men der få er i nærheten av kvaliteten til artistene nevnt ovenfor. Kaizers er kanskje de som minner mest, og bevares – de skriver knall låter, men har et stykke igjen før de kan kalle seg poeter. Tungtvann eller Gatas Parlament? Mnja, kanskje, men fortsatt mange hakk under.
Konklusjonen må bli at det ikke eksisterer verdige arvtakere. La oss håpe at Jokkes siste skudd ikke også var det siste skuddet for norsk rock. Slik vi har elsket den og vet at den kan være.
