Jokke er død

I formiddag ble følgende svært triste melding gjort kjent for musikk-Norge: Alles Jokke – Joachim Nielsen – er død. Han ble bare 36 år gammel. Med dette er en av norsk rocks store profiler gått bort.

Dagbladet var en av de første avisene som kunne bringe den triste nyheten på nettet. De hadde også et kort intervju med platedirektør Terje Engen i S2 Records, som naturlig nok var i sjokk over dødsbudskapet.

— Joachim er et av de skikkeligste menneskene jeg har kjent, uttaler Engen til Dagbladet. – Det var utrolig vondt å få en telefon seint på ettermiddagen i går som fortalte at han er død.

Dagbladet forteller videre at Jokke denne høsten jobbet med materiale til et nytt album som skulle ut over nyttår. Mandag morgen dukket han overraskende opp på kontoret til Engens plateselskap. Og tirsdag morgen ble han så funnet død i en leilighet på Sandaker.

Joachim Nielsen var en av Norges fineste rockpoeter, og var sammen med bandet Valentinerne i høy grad ansvarlig for å drive frem den store bølgen av norsk rockmusikk på slutten av åttitallet. Sammen med May Irene Aasen og Petter Pogo sto Jokke & Valentinerne bak klassiske album som ”Alt kan repareres”, ”Et hundeliv”, ”III”, ”Frelst” og ”Alt kan reptereres”, samt samlealbumet ”Spenn”. De fikk Spellemannspris i 1992 for albumet «Frelst». Som soloartist og med bandet Tourettes ga Jokke også ut de svært fine ”Nykter”, ”Trygge Oslo” og «Billig Lykke». Den siste kom i 1999.

Ingen kunne skildre skjebner i stygge, vakre Oslo som Jokke. Han var sannsynligvis den beste av de fortellende tekstforfatterene her hjemme, med en helt sjelden evne til å mane frem øyeblikksbilder og såre følelser fra et liv på ytterkanten av samfunnet. I tillegg lagde han ofte glitrende, sterkt melodibasert rockmusikk, som i lange perioder skulle gjøre ham til en av de store live-stjernene her i landet. Låter som «Paranoid», «To fulle menn», «Øl», «Hr. Smith» og «Alt kan repareres» var alle allsangsfavoritter, men inneholdt også vâre og sosialt engasjerte skildringer som gjorde dem til noe langt mer enn rocka drikkeviser.

Sist gang undertegnede intervjuet Jokke, i forbindelse med ”Trygge Oslo”, uttalte han følgende om sine egne fremtidsutsikter:

— Det blir ikke mindre viktig å selge, etter hvert som du blir eldre. Jeg har ikke annet enn ungdomsskolen, og er ikke noen virtuos gitarist, heller. Jeg er glad Rolling Stones driver og presser pensjonsalderen oppover.

Jokke skulle ikke få oppleve en så høy alder.

Men han etterlater seg i hvert fall en musikalsk arv som for alltid vil bli stående som noe av det viktigste, fineste og mest menneskelige innen norsk rock på 80- og 90-tallet.