– Symfoniorkestrene er pådrivere for nyskaping
» De statlige norske orkestrene har i stor grad spilt fallitt i sin rolle som pådriver for nyskaping. De statlige norske orkestrene gjør i svært liten grad innspillinger av ny norsk musikk på eget initiativ, de tar vanligvis heller ikke med seg nyere norsk musikk på sine utenlandsturneer. Dette er de utøvende musikkinstitusjonene i Norge som får absolutt størst andel av de statlige pengene, men det er altså ikke disse som bidrar til at den norske kunstmusikken blir kjent i Norge eller utlandet» Dette skrev komponist og nestleder i Norsk Komponistforening, Henrik Hellstenius, i høringsuttalelsen til utredningen Musikkliv og Musikkpolitikk. I dette innlegget til Ballade tar spesialrådgiver for NTO, Trond Okkelmo til kraftig motmæle.
Av Trond Okkelmo, spesialrådgiver for Norsk Teater og Orkesterforening.
De norske symfoniorkestrene har lenge før noen av dagens ensembler så dagens lys bestilt og fremført ny norsk musikk. Jevnt og trutt er det blitt bestilt verker fra norske komponister, og dersom Hellstenius tar en tur til Musikkinformasjonssenteret, vil han finne svært mange eksempler på dette opp gjennom tidene ved å sjekke hvilke norske verk som er bestilt av symfoniorkestrene. Eksempelvis har Oslo-Filharmonien i inneværende år urfremført 6 norske verker. For tiden har symfoniorkestrene løpende 13 bestillinger hos 12 norske komponister.
(Adderley, Asheim, Berstad (2), Brustad, Haugland, Hvoslef, Ness, Rebne, Sivertsen, Skumsvoll, Thoresen og Åm.)
Dette viser at symfoniorkestrene er pådrivere for nyskaping!
Når symfoniorkestrene spiller nyere norsk musikk på sine konserter i Norge når de publikum i et antall som ingen av samtidsensemblene som BIT 20 og Oslo Sinfonietta kan måle seg med. Skal man vurdere i hvor stor grad orkestrene bidrar til at norsk musikk blir kjent i Norge, så er det jo publikum man skal gjøre musikken kjent for. Slik når orkestrene lenger enn samtidsensemblene. I tillegg kommer de ca. 50000 lytterne NRK har når de overfører orkestrenes konserter på P2. Orkestrene bidrar således mer enn noen til at norsk kunstmusikk blir kjent i Norge.
Hellstenius har rett når han hevder at de statlige (underlig begrep) orkestrene i svært liten grad gjør innspillinger av nyere norsk musikk på eget initiativ. Men han må da vite at orkestrene ikke har penger til å gjøre dette og at pengesekken befinner seg i Norsk Komponistforening som bruker egne midler samt får støtte fra Norsk Kulturråd til de innspillinger man ønsker å få gjort. Så det er vel ikke unaturlig at initiativene tas der hvor pengene befinner seg og der man mener seg å ha sakkunnskap om hvilke nålevende norske komponister som fortjener å bli innspilt. Og det kan jo også være slik at en innspilling av nyere norsk musikk gjort av et symfoniorkester når flere enn ensemblenes i form av salg nasjonalt og internasjonalt og via utenlandske radiostasjoner?
Dessverre er ikke nyere norsk musikk ettertraktet hos de arrangørene i utlandet som turnerer symfoniorkestrene til de fremste konsertsaler og de fremste festivaler. Dette gjelder for så vidt all samtidsmusikk uansett nasjon og hvilket internasjonalt symfoniorkester vi snakker om. For en nålevende norsk komponist likevel å bli presentert på slike konsertsteder må da være en milepæl. Eksempelvis har Oslo-Filharmonikerne siden midt på 1980-tallet spilt i utlandet komponister som Kvandal, Hovland, Nystedt, Nordheim, Åm, Søderlind, Jansons og Thoresen. Noen av dem flere ganger, og noen av dem på prestisjefylte festivaler som i Edinburgh, Salzburg og på BBC Proms i Royal Albert Hall i London, der Nordheim, Søderlind og Jansons hver har kunnet glede seg over 5000 tilhørere på konserten. Eller Lasse Thoresen som den første nålevende norske komponist presentert i Musikverein i Wien.
Igjen er det vel også i utlandet publikumsantallet som beviser utbredelsen av nyere norsk musikk, som i tillegg når europeisk publikum via NRKs bidrag til EBU med konserter av norske orkestre – også når nyere norsk musikk står på repertoaret.
Hellstenius vet jo at symfoniorkestrene lønner sine musikere i fast arbeid og er forutsetningen for at samtidsensemblene kan eksistere ettersom det i all hovedsak er orkestermusikerne som bemanner ensemblene på sin fritid. Denne forutsetning peker da også Jørgen Langeland på i sin utredning for Norsk Kulturråd.
Jeg tar selvsagt for gitt at Hellstenius og Norsk Komponistforening ikke mener at symfoniorkestrene skal få mindre penger, men at ensemblene skal få mer. Det er vi enig med ham i – noe som kommer frem i den samlede høringsuttalelse fra NTO, Operaen og symfoniorkestrene.
Trond Okkelmo
