– Om Blekens kvalifiserte synsing

– Publikums oppslutning om den klassiske musikken er et viktig tema, så la meg derfor følge opp Halfdans Blekens synspunkter ytterligere, skriver Spesialrådgiver for Norsk teater- og orkesterforening, Trond Okkelmo, i denne fortsettelsen på debatten rundt den klassiske musikkens liv og laden i samtidsnorge. I dette motinnlegget takker Okkelmo Bleken for å ha brakt debatten frem, samtidig som han anklager Bleken for å svartmale en mer nyansert virkelighet.

Av Trond Okkelmo, Spesialrådgiver, Norsk teater- og orkesterforening

Det er viktig, Bleken, med erfaring når man skal synse. Dine 25 år i bransjen har helt sikkert gitt deg verdifulle erfaringer. Litt erfaring har jo jeg også etter 6 år som freelance musikkskribent i Dagens Næringsliv forut for 17 år som direktør for Oslo-Filharmonien der en vesentlig aktivitet var å nå publikum. Da måtte jeg også følge med i hva som skjedde internasjonalt, og publikum var temaet på uttallige internasjonale konferanser der også dirigenter deltok med sine bekymringer – slike som eksempelvis Mariss Jansons, som i tillegg til sine strålende kvaliteter også var en vandrende bekymring.

I 1983 skrev komponisten Ragnar Søderlind at den symfoniske musikken var død, pop og rock ville overta. Jeg mente noe annet og hevdet at den symfoniske musikken ville være høyst levende. Det mener jeg at jeg har fått rett i, men sannelig har ikke pop og rock fått en plass – ikke minst i media – som den gang ville virket utrolig.

Bleken har rett i at vi som er opptatt av klassisk musikk ikke skal kimse av utviklingen, og han har rett i at vi skal analysere nøkternt og ikke gå i skyttergravene når det rettes kritisk søkelys mot sjangerens status i dag. Men samtidig må man ikke svartmale Bleken, og jeg har i årenes løp lest mye stoff fra utenlandske journalister om hvor traurig det står til i den klassiske verden, men likevel har vi grunn til å være optimistiske.

Flere orkestre – også de norske – satser stadig mer på å nå barn og unge. Den målgruppen tilhører en generasjon som har vokst opp med mer musikk i øret enn noen før dem. Musikk er blitt et fundamentalt behov i deres tilværelse. Jeg velger å tro at denne musikkinteressen vil kreve bredere musikalsk interesse når de blir eldre. Emosjonaliteten musikken byr på må dekkes av flere sjangere. Dagens unge vil ikke nøye seg med ensidig kost når de blir eldre. Og jeg kan love deg at det er ikke færre yngre mennesker på Oslo-Filharmoniens konserter i dag enn det var da jeg tiltrådte i 1985. Dessuten har den klassiske musikken demografien på sin side. Det blir flere eldre i fremtiden.

Jeg og mine meningsfeller benytter oss både av statistikk, deltakende observasjon og kvalifisert synsing, og vi er vel kanskje mer opptatt enn noen av å få publikum inn til den levende klassiske musikk. Og vi er optimister samtidig som vi klarer å være analytiske.

Debatten Bleken har satt i gang er viktig, og han skal ha takk for sitt provoserende utgangspunkt. Mitt umiddelbare bidrag til handling er den todagers konferansen
Norsk tetater- og orkesterforening arrangerer på Voksenåsen 27. og 28. mai under headingen «Det moderne publikum».

Trond Okkelmo
Spesialrådgiver
Norsk teater- og orkesterforening