«Reach out for peace» – den siste urframføring av et Nystedt-verk

Søndag 14. november holdt Cæciliaforeningen sin 125-års jubileumskonsert i Trefoldighetskirken i Oslo. At kor som Cæciliaforeningen jubilerer er en begivenhet i seg selv, men urframførelsen av Knut Nystedts «Reach out for peace» var nok den største begivenheten for mange i publikum. Søndagens konsert vil være den siste som inneholder en urframføring av et Nystedt-verk. Ballade-skribent Aksel Korbøl beskriver verket som «storslagent», og forteller at publikum gjennom sin respons ikke bare hyllet en flott fremføring, men et helt livsverk.

Av Aksel Korbøl

Konsert søndag 14. november med: Cæciliaforeningen, musikere fra Den Norske Operas Orkester, Birgitte Christensen, sopran, Ulf Øyen, tenor, og dirigent Arnulv Hegstad.

Programmet på jubileumskonserten søndag besto i tillegg til Nystedts verk, av Georg Friedrich Händels Ode to St. Cecilia. Händel ble framført på en sikker og elegant måte, og særlig Birgitte Christensen gjorde en fremragende innsats som sopransolist. Hun sang sine partier med en lett stemme, og en klang som på samme tid var både slank og varm. Jeg ble særlig grepet av arien The soft complaining flute hvor Christensen grep fatt i det melankolske potensialet i teksten og musikken, og malte det ut for publikum med eleganse, og nerve.

Orkesteret spilte med en stor, varm og fyldig klang, som man etter hvert ikke lenger forventer i framførelser av barokkmusikk. Jeg synes imidlertid ikke at det var skjemmende på noen måte. Det jeg imidlertid savnet var en fortolkning som tok tak i Händels dramatiske potensial, som alltid ligger latent et eller annet sted i musikken. I satsen Sharp violins proclaim heter det blant annet i teksten at fiolinene proklamerer Fury, frantic indignation, depht of pains and height of passion. Jeg kunne verken høre raseri eller frenetisk indignasjon i fortolkningen. Cæciliaforeningens Händeltolkning framsto som vakker velklingende barokkmusikk uten de store dramatiske utsving.

Det var imidlertid Nystedts verk som var trekkplasteret under konserten, og også verket det var knyttet flest forventninger til. Teksten til verket «Reach out for peace» er skrevet av Fred Kaan, som Nystedt har samarbeidet med en rekke anledninger før. Verket har fem satser hvor den siste har hentet teksten fra Davids 150. salme.

Musikalsk var verket i kjent Nystedt-stil. Det var partier som var dissonerende og ekspressive, nærmest påtrengende, avløst partier med romantisk melodikk og harmonikk som var på grensa til det søtladne, men aldri helt over grensa. Dette siste syntes jeg var særlig tydelig i verkets tredje del, «The Holy Spirit», som så vidt jeg oppfattet besto av et korparti som ble gjentett tre ganger relativt uforandret. Den første gangen a cappella, den andre med sparsommelig instrumentering, og den tredje med fult orkester. Denne siste gjentagelsen ga meg umiddelbare assosiasjoner til Elgar, mest på grunn av instrumenteringen og harmonikken. Instrumenteringen av verket falt da også i smak hos meg. Den var distinkt og tydelig samtidig som den var variert og dynamisk. Det var imidlertid et parti hvor jeg ikke helt synes instrumenteringen var like god, og det var i partiet «Hymn on Celebrating life». I denne delen benyttet Nystedt klokkespill på en måte som ga meg en følelse av å lytte til musikken i en Hollywood-julefilm. Dette var imidlertid ikke nok til å overskygge det generelle inntrykket av at dette var en helstøpt god komposisjon. For «Reach out for peace» framsto søndag som et storslagent verk både i omfang og karakter.

I verkets gang syntes jeg at jeg kunne høre partier som klang så «Nystedtsk» at jeg et øyeblikk lurte på om han siterte seg selv. Det kan godt hende at det var det han gjorde, men det er for så vidt av liten betydning. Det som er av større betydning, og som ble klart poengtert i disse partiene, er at Nystedt for lengst har funnet sin måte å komponere på og standhaftig har vært tro mot den. Med dette poenget så tydelig illustrert, fikk jeg følelsen av at det ikke bare var den flotte uframføringen, og det nye storslagne verket som ble applaudert på slutten av kvelden. Det var også et helt livsverk publikum hyllet, og det må sies å være på sin plass.