Odd Børretzen om drømmejobben
Om musikk er den beste julegave, burde vel bøker om musikk komme på en like soleklar andreplass. Odd Børretzen og Lars Martin Myhre har satt sammen den nye viseboken «Trubaduren – 125 lune viser». – Deler av jobben ble utført i en båt på fjorden mens vennlige skyer seilte langsomt over Himmelen, skriver Børretzen i forordet, som Ballade herved bringer videre.
Av Odd Børretzen, medredaktør for «Trubaduren – 125 lune viser»
Jeg vil si det som det er: Jeg har aldri hatt noe godt forhold til arbeid. Eller til å «jobbe», som det når heter. Det jeg har likt best er nok å rusle langsomt gjennom Livet, som en langsom høstvise med god tid, eventuelt sitte helt stille og se langsomt i veggen. Og liknende stillferdig virksomhet.
Men, til tross for min medfødte, naturlige motvilje, har jeg, naturligvis, som de fleste, i løpet av et ganske langt liv, utført hundrevis av betalte og ubetalte jobber. Noen jobber har vært kjedelige og ganske ubehagelige. Gjort utelukkende av økonomiske grunner. Noen er gjort av lyst. Og noen jobber er gjort på grunn av en blanding av disse grunner.
Nå, i etterkant, ser jeg at jobben som medredaktør av denne samlingen viser, er en av de morsommere og absolutt den mest behagelige jeg har kjempet meg gjennom. Jobben har, stort sett, bestått i at jeg har sittet i en stol, delvis med lukkede øyne og lyttet på sanger som har ligget gjemt på et mystisk sted i mitt indre. Jeg er blitt forbauset over hvor mange sånne som lå inni der.
Jeg har egentlig ingen klare formeninger om hva som gjør en vise til en god vise. Bare uklare formeninger. Om hvorfor akkurat den nådde til hjertet. Hvor akkurat den gjorde inntrykk. På akkurat meg. Det kan, naturligvis, komme av at det er en vakker vise, med en poetisk og/eller vakker tekst og en god melodi. Men det kan også komme av hvem som sang den første gang jeg hørte den. Eller hvilken sinnsstemning jeg var i, første gang jeg hørte den. Om det var sol og sommer og om min var tilværelse var solfylt og sorgløs, eller om det var mye dritt akkurat da.
Det jeg har valgt av viser til denne samlingen er ikke valgt ut fra objektive vurderinger. Men fra meget subjektive.
Som sagt: En meget behagelig jobb.
Jeg behøvde ikke engang sitte i en stol.
Deler av jobben ble utført i en båt på fjorden mens vennlige skyer seilte langsomt over Himmelen.
Der kunne jeg sitte og høre, uten bruk av batterier, på sanger som ligger lagret, på mystisk vis, et sted i mitt indre.
Ledige stillinger
Sitte og høre på lydløse viser og drømme.
Det er, naturligvis, det som heter en «drømmejobb».
Det er ikke så mange sånne som dukker opp.
Odd Børretzen/Lars Martin Myhres «Trubaduren – 125 lune viser» er utgitt på Blåmann Musikkforlag, og er illustrert av Bjørn Mike Boge & Ole Jacob Børretzen.
