Skråblikk på det norske musikkparnasset
Musikknettstedet Ballade fungerer som oppslagstavle for mishagsytringer. Men fungerer siden som mer enn dette?, spør musikkjournalist Jan-Olav Glette. I første del av denne analysen av musikkjournalistikken generelt – og herværende nettsted spesielt – stiller Glette en rekke interessante spørsmål: Hva har skjedd med rocken når kvinnelige rebeller og mer moderlige, feminine karakterer og verdier har funnet plass i musikken? Hvorfor henter den «lille» Øyafestivalen i Oslo ut flere spaltemeter i nasjonalpressen enn landets største populærmusikalske festival i Kristiansand? Hvorfor skriver ingen om Schtimm når de ikke gjør øreklokkekonserter eller finner opp ikke-eksisterende russiske komponister? Svarene finner du ikke nødvendigvis nedenfor.
Av Jan-Olav Glette
Det er jevnlig debatt om forflatning av kulturkanalen NRK, ensidig kulturdekning i boulevardavisene manifestert og eksemplifisert gjennom masseoppsigelser som særlig rammer kulturavdelingene. Musikknettstedet Ballade fungerer som oppslagstavle for mishagsytringer. Men fungerer siden som mer enn dette? Kan vi peke på at Statskanalen eller medieraterne har tatt hensyn til Ballades oppslag? Er det viktigere at Ballade fremstår som en motvekt til tablodienes økte fokusering på underholdningsstoff og sport?
Hvilke menneskelige verdier reflekteres og uttrykkes i ulike former for musikk. I hvilken grad er det sammenheng her mellom utøver og publikums samfunnsmessige tilknytning og ambisjoner?
Paradoksalt nok har rocken ofte vært på sitt mest spennende og interessante når den er menneske- og/eller kvinnefiendtlig og macho. Det er interessant å studere hvordan disse elementene har blitt overlevert videre og maksimert i dagens hiphop og R`n`B. Hva har skjedd med rocken når kvinnelige rebeller og mer moderlige, feminine karakterer og verdier har funnet plass i musikken? Hvilke kvinner er det som slipper til og hvilke verdier tar de med seg? Hvem havner i skyggen?
Det diskuteres hvorvidt dokumentarer av norsk populærmusikk er representative. Representative for hva? Historien om rocken er som all annen historie; hans historie og en revisjon med et ønske om å oppheve og legitimere samtiden. Slik en Jan Erik Vold skriver seg inn i norske og internasjonale strømninger gjør band som Turbonegro og Jr. Ewing det samme ved å skaffe seg mediemakt (gjennom selv å bli mediemakten og å skaffe seg grundige nettverk her). Posisjonering er samtidens melodi. Har artistene tjent på dette eller hadde de vært enda større om de ikke selv hadde blitt del av pressen? Kan den fjerde statsmakt oppfange og skille klinten; eventuelt kvaliteten fra hveten?
Musikknettsteder som Ballade forplikter seg kanskje til å fremvise sammenheng mellom Platekompaniet-By:larm-Musikkens Dag og NRK P3, og å peke ut for det norske folk hvorfor «lille» Øyafestivalen i Oslo henter ut flere spaltemeter i nasjonalpresse enn landets største populærmusikalske festival i Kristiansand.
Hvorfor skriver ingen om Schtimm når de ikke gjør øreklokkekonserter eller finner opp ikke-eksisterende russiske komponister?
Musikkbransjen er liten og mange må ri flere hester for å overleve, men er dette heldig og bra for bransjen. Krever det ikke da vaktbikkjer som kan sørge for de underkommuniserte og tause stemmene?
Kreativitet trives best i et trygt arbeidsmiljø. Kortere deadlines og større krav til å levere stoff står i veien for overskuddsjournalistikk.
Når journalistikken har blitt lagt på andre mediers alter(offer)tavle trenger vi ikke et Ballade som fungerer som Faro Journalen med litt videre spekter og større grad av leserinnlegg og selvskrevne presseinnlegg. Snarere er det behov for et journalistisk organ som med snert kan uttrykke og bygge opp under ideelle norske musikkinteresser uavhengig av makt- og markedskreftene.
Ledige stillinger
Det subjektive blikket på festivaler og utgivelser skaper større interesse en det påtatte forsøket på demokratisering av festival-Norge. Man må søke det individuelle og subjektive i enhver festival og eventuelt påklage mangelen på særegenhet. Det kan fort bli en trussel for egen og andres eksistens. Musikklivet i Norge trenger festivaler for å skape større interesse for musikk. På samme måte som festivalene må vite å støtte opp under de som sørger for grunnlaget for deres eksistens og inntjeningsevne; enten dette er artister, lokale arrangører, agenter , media eller plateselskap/-distributører.
Få eller snarere ingen vil hevde at Andres Lokkos mange angrep på konformitet i svensk og internasjonal musikk har skapt mindre interesse for musikk. Snarere er det vel slik at han har lykkes med å gjøre bredere segment av folket opptatt av å diskutere musikk.
Norsk presse og musikkbransje har, (med blandet suksess), vært lanseringsinstrumenter for artister som We og King Midas. Turbonegers Thomas Seltzer er blant dem som har reagert på denne «utvelgelsen»:
— Det er et behov, særlig i norsk presse, for å skape en konspirasjon rundt suksessen til Turboneger. Norsk musikkpresse overgår hverandre i å ville være A&R-folk, de vil finne talenter og utvikle suksesser, eller sette ned foten for hvem som ikke skal få suksess. Det gjenspeiler seg i språket: «Nå må dette bli året da (sett inn artist/bandnavn) får gjennombrudd!». Vi har fått suksess på tross av pressen, sier Thomas Seltzer til Dagsavisen.
Norsk musikk blir tildelt stadig mer spalteplass i tabloidpressen – ofte på bekostning av internasjonal musikk og dybde i sakene. Det er et stort paradoks hvor mye spalteplass et band som Ralph Myerz and the Jack Herren Band får i mediene i forhold til hva de faktisk formidler til det norske folk. Kan du fortelle meg sist gang du leste en opplysende tekst om Bergensgjengen?
Her har Ballade en utfordring i å tvinge fram intellektuell tankegang og refleksjon rundt egen musikk og posisjon i norsk og internasjonal musikkvirkelighet. Men samtidig også å gi mer plass til artistene med et minimum av artikulasjonsevne og formidlingstyngde/-trang.
Neste del av Jan-Olav Glettes skråblikk publiseres i morgendagens Ballade
