Bilde fra konsert med Sigrid på Øyafestivalen. Vi skimter Pepsi baki åsen. "Å avslutte Øya er vel den største bekreftelsen en norsk artist kan oppnå sammen med Spellemann. Men da lar vi gjerne debatten om hvordan det finansieres passere," skriver Lars Tefre Baade.(Foto: Helge Brekke)
Her deler kreativ leder Lars Tefre Baade et blikk på Spellemann og engasjementet rundt Pepsi og valg av flate.
Av Lars Tefre Baade, kreativ leder og hjelperytter i The Oslo Way
Lars Tefre Baade er kreativ leder og hjelperytter i prosjekt- og kommunikasjonsbyrået The Oslo Way. (Foto: The Oslo Way)
La meg først si at jeg elsker Spellemann.
Og behovet for å kollektivt fremsnakke og løfte noen med ære og berømmelse føles mer relevant enn noen gang når nordmenn hører på mer norsk musikk enn før, og stadig flere norske artister fyller landets store konsertscener. Men også siden vi lever i en tid hvor mange kan klare det fint selv i egne kanaler.
Tror på den samlende effekten av å møtes til fest, spise sammen, pynte oss, diskutere utfall, sladder og alt en god klassefest skal inneholde. Om det er en tv-sending er jeg usikker på.
Kanskje for noen, men målgruppa sitter jo i salen og ser først opptaket dagen etter. Fyllesyk og i pysj for å sjekke hva som egentlig ble sagt og kanskje se seg selv på tv.
Festen må selvsagt finansieres, og det er sikkert klokt å legge på en egenandel også. Mat og fest koster penger. I år er noe av festen finansiert av Pepsi.
Personlig er jeg ikke veldig glad i brus, men hadde satt mer pris på Villa Farris. Mer spisset, og kanskje mer overraskende.
Det som derimot er overraskende, er engasjementet rundt nettopp Pepsi. Merkevaren som i en årrekke har vært sponsor og blikkfang fra scenen for norske artister som har fått æren av å avslutte Øya.
Å avslutte Øya er vel den største bekreftelsen en norsk artist kan oppnå sammen med Spellemann. Men da lar vi gjerne debatten om hvordan det finansieres passere, og ikke stå i veien for den faktiske utmerkelsen.
Bare en en liten observasjon der, altså.
Ledige stillinger
Heier for øvrig på mer musikk på tv, men usikker på om Spellemann trenger å være formatet som skal bære det ansvaret aleine.
Kanskje vi kan lage et konsept der uaktuelle artister bak utkledning og maske kan sitte rundt et bord, spise, gråte og gjøre hverandres låter?
«Velkommen til ukas CRYORAMA – programmet der mascaraen renner av i takt med gamle sanger om igjen»
