Kjetil Manheim var den første trommeslageren i Mayhem, og har i flere tiår jobbet som digital strateg og gründer. Bildet er fra en konsert i Polen i 2024, året da Mayhem feiret 40-årsjubileum.(Foto: Pressefoto)
INNLEGG: Det er betryggende at vi deler bekymringen for menneskets plass i musikken, skriver Kjetil Manheim i sitt svar til musiker Torstein Slåen.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten er et innlegg i debatten om kunstig intelligens i musikken, som du kan følge her.
Av Kjetil Manheim, musiker og teknologientusiast
Torstein Slåen i KIKI kommer med et gjennomtenkt og godt tilsvar til mitt innlegg. Det er betryggende at vi deler bekymringen for menneskets plass i musikken.
Men der Slåen ser løsningen i å trekke i nødbremsen og kreve regulering før vi forholder oss til teknologien, mener jeg vi står i fare for å gjøre norsk musikkliv til et museum, mens resten av verden raser videre.
Beskytter vi kunsten eller industrien?
Slåen etterlyser et skille mellom «OK KI» og «Problematisk KI». Jeg opplever at skillet han egentlig forsøker å tegne opp, handler mer om å beskytte eksisterende forretningsmodeller enn å verne om selve kunsten.
Når Slåen kritiserer Spotify for å tjene penger på KI-generert musikk, må vi spørre oss: Er problemet at musikken er laget av KI, eller at den er laget utelukkende for profitt? Populærmusikkindustrien har i tiår vært gjennomsyret av formler designet for å generere hits, noe jeg opplever at Slåen er enig i. KI er bare den siste spikeren i kista for en industri som for lengst har frikoblet seg fra kunstens egenverdi.
La oss være brutalt ærlige: Dersom tjenester som Suno eller Udio kan generere en låt som er til forveksling lik det du selv produserer, er da musikken din egentlig unik kunst?
Hvis inntektsgrunnlaget ditt baserer seg på å lage generisk bakgrunnsmusikk tilpasset stemningsbaserte spillelister, eller den endeløse strømmen av generiske sjanger-låter, da har du et problem. Dette er funksjonell musikk som følger en oppskrift, og maskinene har nå lært seg oppskriften. Den kampen taper du.
Men det er kanskje like greit? Når maskinene tar over metervaren, tvinger det oss til å skape noe maskinen ikke kan: Det unike, det skjeve, det som vil noe. Maskinen kan lage en plettfri poplåt, men den kan ikke reprodusere usikkerheten i en stemme som brister, eller den rå energien i et rom der mennesker spiller og skaper sammen.
Ledige stillinger
Markedslov, ikke naturlov
Slåen skriver at jeg fremstiller utviklingen som en naturlov. Det er den ikke. Men det er en markedslov i vår kapitalistiske verden. Når KI driver produksjonskostnaden for «varen» musikk mot null, kollapser verdien av den. Det er brutalt for industrien, men det kan være frigjørende for kunsten.
Dersom vi ønsker en levende, kommersiell, norsk kulturindustri som ikke bare skal drive med konservering, må vi forholde oss til de verktøyene resten av verden bruker. Å tro at vi kan «kreve regulering før vi bestemmer oss for hvordan vi forholder oss til teknologien», er en illusjon. Skal vi politisk styre hvilke verktøy en kunstner får lov til å bruke? Skal Tono nektes å motta avgifter på musikk hvor KI har vært involvert?
Mens vi venter på at juristene skal avgjøre om trening av modeller er brudd på opphavsretten, vil toget gå. Toget med innovasjon, nye uttrykksformer og nye inntektsstrømmer.
Fremtiden avgjøres ikke i rettssalen
Slåen viser til Walter Benjamins advarsler i sin argumentasjon. Jeg kjente ikke til ham spesifikt, men har lest meg opp nå, og jeg deler respekten for disse perspektivene. Benjamin beskrev presist faren ved informasjonssamfunnet i det 20. århundre: Hvordan vi bombarderes av flyktige inntrykk på bekostning av dyp, levd erfaring.
KI vil utvilsomt øke støyen og mengden flyktig informasjon. Men her treffer Slåen spikeren på hodet, kanskje uten å se konsekvensen av det: Maskinen er suveren til å generere informasjon, men den kan ikke ha erfaringer.
Musikkindustrien har klart å skape en kakofoni av oppmerksomhetskrevende støy helt fint på egen hånd uten KI. Jeg er enig med Slåen i at massene neppe automatisk vil søke mot det «menneskelige» når algoritmene serverer dem perfekt bakgrunnsstøy. Men det er nettopp her kunstnerens mulighet ligger. Ikke ved å nekte å røre kunstig intelligensteknologien fordi den er «problematisk», men ved å bruke den til å bryte gjennom støyen med faktisk erfaring og unikt uttrykk.
Vi må gjerne diskutere etikk og juss. Men å tro at regulering er en forutsetning for kreativ utforskning, er jeg ikke enig i. Konkurransen om ekthet vinnes ikke ved forbud eller påbud, men ved at vi som mennesker lager noe som er så sterkt at selv ikke den mest avanserte algoritme kan kopiere følelsen av det.
Og la oss holde diskusjonen gående, den er både interessant og utviklende. Jeg heier på, og har tro på kunstneren. Industrien vil også overleve, dog i en annen form enn den har i dag.
