Militærkomponistens misunnelige krasjlanding
INNLEGG: Hvis Bergen Filharmoniske Orkester hadde valgt Aagaard-Nilsens stykke «Reinlenderfantasi» for fullt orkester, i stedet for mitt stykke, så hadde jeg nok gjort meg mine tanker, men jeg hadde selvfølgelig ikke hengt han ut offentlig, skriver Geir Jenssen i dette tilsvaret til Torstein Aagaard-Nilsen.
Jeg synes det er litt morsomt at et styremedlem i Norsk Komponistforening – Torstein Aagaard-Nilsen – lar seg provosere av at en artist uten komponistutdannelse våger å skrive et stykke for «Norges fremste symfoniorkester»- Bergen Filharmoniske Orkester uten å gjøre som Paul McCartney: å hente hjelp fra en erfaren orkesterkomponist. Så provosert blir han at han går offentlig ut og kaller det «en kunstnerisk katastrofe og mest sannsynlig det dårligste stykket som BFO har vært nødt til å spille noen gang.»
Jeg blir selvfølgelig nysgjerrig på hvem denne hardtblåsende Torstein Aagaard-Nilsen er, og finner fort ut at det er den tidligere sjefen for Forsvarets Stabsmusikkorps som har gått til frontalangrep. Hjelp! Her blir jeg altså angrepet av en bitter og krenket militærkomponist! Og jeg som hater korpsmusikk! Men musikken hans må jo allikevel være fantastisk siden han tør å slakte mitt stykke i full offentlighet. Jeg laster ned noen av hans verk: «Reinlenderfantasi», «Janitsjar-fest» pluss et par til, og skjønner straks at vi befinner oss på to helt forskjellige planeter med ikke-kompatible atmosfærer. Hadde jeg måttet nødlande på hans planet hadde jeg ikke overlevd uten romdrakt. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor han velger å foreta en slik håpløs krasjlanding på min planet. Kan det skyldes noe annet enn ren misunnelse? Musikken hans høres jo ut som om den er hentet fra en av Ivo Caprino´s dukkefilmer eller Fjernsynsteatrets Benoni & Rosa-serie fra 70-tallet. Altså en type «samtidsmusikk» som sluttet å være samtidsmusikk lenge før Aagaard-Nilsen selv ble født. Da er det jo ikke rart at han må ty til sitater fra «Smaalenens Avis» for å finne noe skryt om seg selv til hjemmesiden sin.
Aagaard-Nilsen skriver videre: «Det hjelper utrolig lite at Brian Eno´s univers suser i bakgrunnen, eller minimalismens hippe tidsutslettende estetikk får være med. Det hele var ubehjelpelig dårlig, til tross for orkesterets, dirigents og teknikeres iherdige bistand.»
Dette må Aagaard-Nilsen nesten utdype litt nærmere. Hvilken iherdig bistand er det snakk om? Jeg fikk beskjed fra dirigenten om å rette opp et par ting flere uker før prøvene startet: forenkle bruken av fortegn på et strykerparti og forenkle notasjonen på et lite tromboneparti. Dette brukte jeg mindre enn en time på å korrigere. Og jeg fikk straks tilbakemelding fra dirigenten: «Dette ser flott ut, fiolinene ser veldig bra ut!»
Teknikerens «iherdige bistand» var kanskje at han måtte sette opp et par mikrofoner foran trombonene fordi de brukte en spesiell spilleteknikk som gjør det vanskelig å få lyden høy nok. Men er det ikke derfor det jobber teknikere i Grieghallen? Ellers låt orkestret akkurat slik som jeg ville at det skulle låte: skjørt og detaljert. Faktisk hadde jeg ingen problemer med å få dette til uten hjelp fra en erfaren orkesterkomponist. Så hva er problemet til Aagaard-Nilsen? Låt det ikke janitsjar-festlig nok?
Jeg tviler på at det er vanlig praksis at medlemmene i Norsk Komponistforening går ut offentlig og angriper hverandre hvis de ikke liker et musikkstykke. Men Aagaard-Nilsen er nok av den typen som er så redd for å miste styremedlemsplassen sin at han ikke våger å angripe andre enn de som ikke er medlemmer.
Hvis BFO hadde valgt Aagaard-Nilsens stykke «Reinlenderfantasi» for fullt orkester, i stedet for mitt stykke, så hadde jeg nok gjort meg mine tanker, men jeg hadde selvfølgelig ikke hengt han ut offentlig. Det hadde jeg overlatt til musikkjournalistene.
Jeg ville heller ikke ha gått til motangrep hvis det var en musikkjournalist som hadde slaktet mitt stykke. Men når det er et styremedlem i Norsk Komponistforening – og tidligere sjef for Forsvarets Stabsmusikkorps – som blåser i trompeten og dummer seg ut på denne måten, så føler jeg at jeg har rett til å slå tilbake med litt asymmetrisk krigføring på skarptromme.
Geir Jenssen, alias Biosphere, er komponist.
