– Et gigantisk holdningsproblem

Av Martin Vinje, frilansmusiker

I høst fortalte jeg en journalist i Klassekampen hvordan det egentlig er å jobbe for Norges store stjerneskudd Sigrid. Om dualiteten i å bli markedsført av artisten selv som «en av hennes beste venner» samtidig som manageren hennes satt på bakrommet og truet med å bytte meg ut med noen som var villig til å gjøre den samme jobben for halve prisen om jeg mot all formodning skulle ønske å få betalt etter tid og innsats lagt ned i prosjektet, og attpåtil etter norske honorarstandarder.

I ettertid var de høyst varierte medie-utspillene fra manager Geir Luedy og Sigrids far begge interessant lesning. Forklaringene på hvorfor musikerne ikke hadde kontrakter var mange og sprikende.

Geir Luedy uttalte i den samme Klassekampen-artikkelen at «Made har helt klart hatt noen voksesmerter de siste årene som har ført oss til en omstrukturering vi fremdeles står i. Dette punktet står høyt på listen vår.» Samtidig som han også sa at «det er uheldig at musikerne ikke har hatt kontrakt med hovedartisten».

Håkon Raabe uttalte i en pressemelding fra Sala Music, selskapet til artisten Sigrid, at «Sala Music er opptatt av ryddige vilkår for våre dyktige musikere. Uten musikerne ville vi aldri vært der vi er i dag. Vi erkjenner at det er behov for profesjonalisering av honorar- og kontraktsforholdene, og er i tett dialog med våre musikere om dette.» Samtidig uttalte han at «musikerne har hatt frilanskontrakter».

Det eneste forklaringene hadde til felles var at begge beklaget. Men hva annet kan man egentlig gjøre når man blir tatt med buksene nede i riksmediene?

Det at alle musikerne (og teknikerne) jobbet uten kontrakter til tross for at dette ble etterlyst i 4 år, forteller i seg selv nok om hvor opptatte Raabe og Luedy er av ryddige vilkår.

Punkt to i Klassekampens artikkel var derimot ingen av dem enige i, og det er interessant. Håkon Raabe skriver i et innlegg i DN at «For konserter i lønnsomme markeder ligger honorarene over Creos anbefalte sats på 4545 kroner per konsert. For konserter i markeder hvor vi taper penger, som USA, har honoraret til nå ligget under denne satsen.»

I 2018 hadde Sigrids selskap et overskudd på 3,6 millioner. Første gang jeg leste Håkon Raabes innlegg i DN trodde jeg at det var en feil. Han kunne da umulig mene i fullt alvor at Sigrid ikke hadde råd til å betale musikerne sine etter Creos satser samtidig som hun tjente 3,6 millioner samme år? Men joda, det kunne han. Forstå det den som kan.

Som du kanskje gjetter er jeg veldig glad for at jeg valgte å si takk for meg i juni i fjor.

I etterkant av artiklene i Klassekampen ble innboksen min fylt av utelukkende positive meldinger fra musikere og andre bransje-folk som hadde vært i tilsvarende situasjoner, hadde samme erfaringer eller bare ville uttrykke sin støtte til noen som tok tak i noe som er et generelt holdningsproblem som gjennomsyrer hele musikkbransjen.

Fyren som uttalte «if you want to make a living in the music business, do anything but music», har nemlig aldri hatt så rett som han har i 2020.

Dette vil jeg gjøre noe med, og som den første bransjefestivalen i Norge inviterer Trondheim Calling til panelsamtale om «musiker-økonomi». For hvorfor er det egentlig sånn at honorarene til selvstendig næringsdrivende musikere alltid ender opp som salderingsposten når artister som Sigrid skal erobre verden?

Martin Vinje (Foto: Robin Bøe)

Sammen med Hans Ole Rian (forbundsleder for CREO), Eivind Brydøy (manager til blant andre Fay Wildhagen og Thomas Dybdahl) og Marius Øvrebø-Engemoen (daglig leder i GramArt) skal jeg prøve å bidra med innsikt i hvorfor dette skjer, hva bransjen kan gjøre for å unngå sosial dumping av frilansere, og ikke minst hva frilanserne selv kan gjøre for å unngå å bli budsjettposten man kutter når management eller artist finner ut at det koster å turnere i utlandet.