Hans Ole Rian i Creo takker musiker Anders Odden for å peke på viktige mekanismer. Her deler han "noen småfilosofiske kommentarer fra en tidligere musikkviter" med oss. (Foto: Ihne Pedersen)
INNLEGG: Spørsmålet om hva musikk skal være har blitt mer viktig og mer politisk enn noen gang. Hans Ole Rian i Creo kommenterer musiker Anders Oddens innlegg «Er musikk gøy å lage?».
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten er et innlegg i debatten om kunstig intelligens i musikken, som du kan følge her.
Av Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo – forbundet for kunst og kultur
Tusen takk til Anders Odden, du peker på viktige mekanismer nå. Her er noen småfilosofiske kommentarer fra en tidligere musikkviter:
Suno-sjef Mikey Shulman beskriver musikk som et problem som bør løses. Det tar for lang tid å lære, for mye innsats å mestre, og stiller krav som bare noen få har mulighet til å oppfylle. I hans fremtidsbilde er dette unødvendige hindringer. Med kunstig intelligens kan man fjerne hele prosessen: maskinen gjør arbeidet, mennesket bidrar kun med preferanser. Dermed kan hvem som helst produsere ferdigpolert musikk på vei til jobb.
For dem som har brukt år på å spille, investert i øvingslokaler og studioer, fremstår dette mindre som en utvidelse av muligheter og mer som en avvikling av selve praksisen. I lys av Theodor W. Adornos analyse av kulturindustrien er det vanskelig å ikke se Sunos visjon som et endepunkt i en utvikling Adorno advarte mot for over 80 år siden.
Adorno mente at i det øyeblikket kunst formes etter industriens krav, mister den sin egenart. Den slutter å være et uttrykk og blir et produkt – noe som fyller en funksjon, snarere enn noe som bærer mening.
Der Shulman identifiserer friksjon som et hinder, betraktet Adorno motstand som selve forutsetningen for kunst. Begrensninger i teknikk, materiale og tradisjon er ikke bortkastet tid, men det som gir uttrykket substans. Kunst oppstår ikke på tross av vanskelighetene, men nettopp gjennom dem. Uten motstand finnes det ikke skapelse, bare reproduksjon.
Når selve prosessen erklæres irrelevant og bare sluttresultatet – lydfilen – har verdi, reduseres musikk til en bruksartikkel. Dette følger en instrumentell logikk der alt som ikke kan effektiviseres, fjernes. Tid, øvelse og ferdighetsutvikling blir ikke forstått som menneskelig vekst, men som tapte ressurser. Dette var, ifølge Adorno, kjernen i kulturindustrien: kunsten tømmes for indre nødvendighet og fylles med markedets behov.
Løftet om KI-generert musikk handler ikke om nye uttrykk, men om ubegrenset produksjon. Modellene trenes på eksisterende kommersiell musikk og gjenskaper det Adorno beskrev som standardiserte former forkledd som variasjon. Overflatene endres, men strukturen består. Når de samme verktøyene, basert på det samme materialet, tas i bruk av alle, oppstår en selvforsterkende sirkel av etterligninger. Resultatet er industrielle «sound-alikes» i enorm skala – formelbasert radiomusikk uten mennesker involvert i beslutningene.
Ledige stillinger
Dette representerer ikke et brudd med populærmusikkens historie, men dens logiske ytterpunkt. Det plateselskaper og A&R tidligere gjorde gjennom seleksjon og formatering, kan nå automatiseres fullstendig.
Det avgjørende øyeblikket oppstår når denne teknologien kobles direkte til kapitalmakten. Når selskaper som Universal og Warner inngår samarbeid med KI-aktører, signaliserer de at langsiktig utvikling av menneskelige musikere ikke lenger er en nødvendighet. Hvorfor investere i artister, produsenter, studioer og turnéliv, når man kan generere uendelige mengder rettighetsklarert musikk internt?
For Adorno var dette det endelige tapet av kunstens selvstendighet. Når de samme aktørene kontrollerer både produksjonen og uttrykksformene, forsvinner rommet for motstand. Kunstneren reduseres til datapunkter, katalogmateriale eller treningsgrunnlag.
At etablerte artister får honorar for å bidra til digitale kopier av seg selv, mens nye musikere må betale abonnement for å produsere «innhold», er ikke et paradoks. Det er systemets konsekvente utfall. I et slikt landskap mister også forestillingen om å bli «oppdaget» sin funksjon. Det finnes ikke lenger behov for å lete etter nye stemmer. Resultatet kan bestilles.
Vi står dermed igjen med et tydelig skille. På den ene siden: funksjonell musikk – optimalisert bakgrunnslyd, designet for plattformer, reklame og algoritmer. På den andre: kunstneriske uttrykk som tar risiko, har kontekst og er forankret i menneskelig erfaring – ofte utenfor industrien.
Adorno hevdet at kunstens verdi først blir synlig når den nekter å tilpasse seg. At den mest betydningsfulle kunsten springer ut av en vilje til selvbestemmelse, der form, idé og prinsipp har sitt utspring i kunsten selv. Et radikalt syn, kanskje, men som motvekt til en industri som reduserer alt til innhold, er det fortsatt relevant.
Suno-sjefen har rett i én ting: For dem som kun trenger lyd, vil fremtiden være friksjonsfri. Men for dem som søker mening, fellesskap og erfaring, er beskjeden klar: Å konkurrere med maskinen på perfeksjon er nytteløst. Det som gjenstår, er å investere i det ufullkomne, det tidkrevende og det menneskelige – det som ikke lar seg optimalisere.
At dette harmonerer med undergrunnstradisjoner som black metal, slik Anders Odden påpeker, er ingen tilfeldighet. Slike miljøer har aldri basert seg på industrien. De har bygget egne strukturer, egne publikum og egne verdigrunnlag. I en tid der kulturindustrien endelig har fått sitt ideelle verktøy, er dette ikke nostalgisk romantikk, men en nøktern strategi.
Epoken der populærmusikk var et fullt ut menneskelig håndverk, er over. Nettopp derfor har spørsmålet om hva musikk skal være blitt mer viktig, og mer politisk, enn noen gang.
