Hopp til innhald
Magne Gisvold

Smak vs. nettverk

INNLEGG: Ingen i Norge har hørt alle norske band, og langt mindre kvalitetsvurdert samtlige. Jeg utfordrer derfor Mathiesen til å lage ei liste over de ukjente artistene som tydeligvis er langt bedre enn Bylarm- og Øyabandene, skriver anmelder og dj Magne Gisvold.

Jeg skjønner at det er lett for mange strevende musikere å anta at andre får forrang på grunn av kontaktnettverket sitt.

Men å kritisere Bylarm og Øyafestivalen for i utstrakt grad å bedrive kompistjenester i bookinga, og dermed forhindre artister som fortjener det å få spilletid, er etter mi mening bak mål:

Det er blant annet folkene bak Bylarm og Øyafestivalen som har bidratt til et oppsving av norsk pop og rock (overgått bare av NRK P3 som motor i den utviklinga), og om noe bør de jo heller roses for å tørre å velge etter egen smak og dømmekraft.

Når det er sagt, så blir man som en del av musikkmiljøene i Oslo (eller Trondheim, Bergen, Tromsø, etc.) prega av de folkene man omgir seg med. Så klart. Det man blir eksponert for av musikk og følelser/tanker rundt denne musikken, preger ens egen oppfatning.

Et eksempel: For meg er det uforståelig at mange i Oslo velger å bruke tid på å snakke eller skrive noe særlig om Nils Bech, som i mine øyne er uinteressant både kunstnerisk og rent musikalsk (jeg har sett ham et par ganger). Men det kan jo komme av at jeg ikke har forstått hvilken kontekst prosjektet hans skal forstås i, for eksempel, eller at ingen har gitt meg en grunn til å høre skikkelig etter.

Eller det kan være at jeg faktisk har rett, og at «hipstere» i Oslo har hengt seg opp i noe middelmådig vås. Poenget er at det er det umulig for meg å bedømme. Jeg må dermed gjøre det som de fleste: Stole på min egen smak.

Nettopp det er jeg sikker på at de som booker på Øya og Bylarm også gjør. Jeg nekter å tro at disse menneskene sitter og booker ting som de «egentlig ikke liker». Det er en nær absurd påstand.

Så klart er det mange som blir oversett, og som sikkert er vel så bra som mange Øya-/Bylarmband. Men uansett mener jeg at et band som virkelig har noe å fare med, ikke trenger «hipsterkred» for å lykkes. Donkeyboy er ett eksempel.

For å være litt konstruktiv: Ingen i Norge har hørt alle norske band, og langt mindre kvalitetsvurdert samtlige. Jeg utfordrer derfor Mathiesen til å lage ei liste over de ukjente artistene som tydeligvis er langt bedre enn Bylarm- og Øyabandene. Bare slik kan jeg vurdere om det er hold i påstandene.

(Men obs! obs! – jeg digger Montée. Så det er mulig jeg også er en Youngstorget-hipster.)

Ledige stillinger

Ledige stillinger

Relaterte saker

Sven Ove Bakke

Spøkelser på høylys dag

INNLEGG: =Oslo-redaktør Anlov P. Mathiesens kritikk av by:Larm og pressen er ullen og tendensiøs, preget av anekdotisk bevisførsel og dårlig...

Joakim Haugland

– Vanskelig å ta på alvor

Programsjef Joakim Haugland peker på by:Larms omfattende jurysystem, og avviser kritikken fra Anlov P. Mathiesen som handler om kompisbooking.

Illustrasjon band

Bommer med kritikken

Øya mener Anlov P. Mathiesen tar feil i sin kritikk det han mener er vennetjenester i booking-Oslo. – Jeg sliter...

Anlov P. Mathiesen

Driver Øya og by:Larm kompisbooking med pressen på slep?

Innavlsindustri kaller Anlov P. Mathiesen samrøret mellom presse, utelivsbransjen og musikkbransjen lokalisert rundt Youngstorget, by:Larm og Øyafestivalen.

Illustrasjon publikum

Debatt om maktkonsentrasjon i Oslos musikkliv

=Oslo-redaktør Anlov P. Mathiesen byr opp til debatt om hvem som styrer hovedstadens rocke-tilbud.

Nils Bech

Nils Bech ser utover

Å blande kunst og musikk har gitt ham et utilgjengelig image. Egentlig ønsker Nils Bech å bli oppfattet som så...

Flere saker

Operaen Medea – Nordlysfestivalen

Nordlysfestivalen: All We Have Is The Past

Prog, babyopera, verdensstjerner og Arktisk Filharmoni. Det er fortsatt mulig å få med seg store musikkopplevelser på Nordlysfestivalen i Tromsø...

Stine Osmo Lieng, daglig leder i Musikkforleggerne

Visste du at inntil 10 prosent av låtskriverpengene dine går til kulturelle midler?

Tonos medlemmer etterlyser en større forståelse for hvordan kulturelle midler blir benyttet, og vi må høre etter, skriver Stine Osmo...

Deeyah Khan i den prisvinnende dokumentaren White Right: Meeting the Enemy. Filmen hadde premiere i desember 2017, og høsten 2018 vant hun den internasjonale, høythengende Emmy prisen for den. Hun er mottaker av Fritt Ord prisen 2020, som vil overrekkes så snart pandemien tillater det.

Deeyah Khan: – Utrolig at vi ikke beskytter kunstnere bedre når vi ser hvor mye kunsten betyr

Deeyah Khan mener musikkutdanningen er en forutsetning for hvordan hun lager sine prisbelønte dokumentarfilmer. Hun har selv sluttet som artist,...