Undertakers Circus på trappene til Deichmans gamle hovedbibliotek i Oslo. Fredag 4. oktober spiller de i Oslo. – Vi starter konserten på Salt [i Oslo] med å spille et par nye låter. Og da må jeg vel nesten bare innrømme at vi leker med tanken om å gjøre et tredje album også, røper vokalist og frontfigur Thor Sigbjørn Greni.(Foto: Lina Winge)
Undertakers Circus: Tilbake i manesjen
Thor S. Greni & co. med konsert, bokbad – og kanskje noen nyheter på gang.
Historien om Undertakers Circus går tilbake til slutten av 1960-tallet. I år er de dobbelt aktuelle i forbindelse med to musikkbøker.
Den ene heter «Ragnarock», og er et tilbakeblikk på det klassiske albumet ved samme navn som de ga ut i 1973. Den er ført i pennen av Solveig Nygaard Langvad, og er gitt ut som en del av bokserien Norske albumklassikere. Her har det hittil kommet rundt 75 titler.
Men Undertakers Circus er også behørlig omtalt i boken «Slagersong og svartmetall», der de trekkes frem som et tidlig eksempel på norske rockeartister som valgte å ta i bruk nynorsk. Her kan du lese et større intervju om det med forfatter Arild Torvund Olsen.
Samtidig har bandet fått en ny vår, godt over 50 år siden oppstarten. På fredag denne uken spiller de en konsert på Salt i Oslo, i tillegg til at vokalist og låtskriver Thor Sigbjørn Grini skal intervjues på scenen. Her vil også Solveig Nygaard Langvad dukke opp som gjest.
Ballade har derfor slått av en prat med Greni, der han forteller litt av historien om et av flaggskipene til den tidlige norske progrocken.
– Dere i Undertakers Circus har jo fått mye anerkjennelse i våre dager, særlig blant folk som interesserer seg for prog og litt eldre norsk rock.
– Vi definerte oss vel egentlig ikke som et progband i starten. Men ettertiden har nok plassert oss som et progband, både på grunn av musikken og tekstene. Og vi opptrådte på samme scene på Revolution Club i København som The Nice, som senere ble til Emerson Lake & Palmer. I Danmark spilte vi tre og en halv time hver kveld, fordelt på syv sett med masse soul- og rhythm’n’blues-låter.
Thor Sigbjørn Greni, vokalist og frontfigur i Undertakers Circus gjennom mer enn 50 år. – Vi lot musikken styre, og spilte det vi likte, sier han. Og det gjør de fortsatt. Senest i fjor høst ga de ut tre nye singler. På konserten i Oslo denne uken røper Greni et par nye låter, og hinter om enda mer nytt materiale. (Foto: Lina Winge)
– Ellers forbandt jeg vel progrock mest med den svenske musikrörelsen, med folk som Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius, Peps Blodsband og Pugh Rogerfeldt. Vi hadde vel ikke noe tilsvarende i Norge – her var det mer politisk visesang og nylonstreng-mafiaen som styrte.
– Jeg har alltid vært opptatt av litteratur og tekster, og setter tekstforfattere som Cornelis Vreeswijk, Olle Adolphsson og Ole Paus høyt. De skrev om viktige ting. Det gjorde jo Alf Prøysen også, men han måtte pakke det inn litt mer forsiktig.
Thor S. Greni vokste opp i et musikalsk hjem på Lillestrøm, der musikk var både alvor og gøy – ment for såvel høytider som fest. Samtidig som politikken lå mellom linjene.
Ledige stillinger
– Min far var elektriker i kommunen, og var leder for Fagforeningenes Mannskor. Moren min var syerske og tilskjærer, og ble hjemmeværende da jeg og broren min kom til verden. Dette var en ganske konform tid, der åtti prosent av foreldrene i nærområdet stemte Arbeiderpartiet.
Parallelt var en ny æra i emning, med elementer som beat-musikk, viltrere guttefrisyrer og litt opprørske holdninger. Thor S. Greni ble sanger i The Undertakers fra Lillestrøm, som ellers debuterte i Sarpsborg den 23. oktober 1965. Det bandet var det fetteren Frank Myrseth som startet.
I januar 1967 vant de Akershusmesterskapet for poporkestre, noe som ga en plass på samleplaten Pop 67 på Columbia. Her hadde de med kuttet «Knock On Wood» under navnet Undertakers, Inc. Et annet band på denne platen var The Cyndi Cats fra Strømmen.
Samme år slo de to gruppene seg sammen, nå som Undertakers Circus. Besetningen var da Frank Myrseth og Ketil Gulbrandsen (gitarer), Erik Thoen (bass), Thor Greni og Stein Gudmundsen (vokal) og Geir Kristiansen (trommer). Singelen «Little Boy Blue / Gotta Get Away» kom ut på Continental Records i 1968, produsert av Jan Erik Kongshaug i Arne Bendiksens studio. Den har Greni fremdeles et feilfritt eksemplar av.
– Aftenposten har kalt oss et progband med soul i kantene. Men du kan også si at vi var et køntripønk-band med prog i kantene. Som ungdommer dro vi inn til Oslo, til platebutikker som Immerslund og Myhrbråten, og kjøpte singler som Kåre Haugen tok inn med artister på Tamla Motown og Stax. Jeg hadde også en ganske progressiv onkel som spilte jazz for meg – og en musikklærer som introduserte oss for bluesartister som Leadbelly og Howlin’ Wolf. Hjemme kunne vi synge de store svenske visesangerne – eller Kurt Foss og Reidar Bøe.
– Jeg startet i hvert fall med å spille trommer i et jazzband på gymnaset. Da hadde jeg begynt min klassereise, der jeg leste Jack Kerouac og Allen Ginsberg. Jeg slukte også engelske musikkaviser og interesserte meg for politikk. Min første offentlige opptreden var med medelev Åse Kleveland, som Sonny & Cher på skoleballet på Lillestrøm gymnas.
Etterhvert ble Undertakers Circus mer påvirket av grupper som Chicago og Blood, Sweat & Tears, noe som gjorde at de la til en full blåserrekke fra bandet til Per Kristian «Pelle» Lindstad: Lillestrøm Kropp og Sjel. På debutalbumet Ragnarock fra 1973 besto bandet av hele tolv mann, med både Thor og Pelle som låtskrivere.
– På den gjør vi jo «Løfte» av Rudolf Nilsen. Dette var en veldig politisk tid med harde fronter, så vi fikk nokså klar beskjed fra enkelte om at det ikke passet seg å tolke den store arbeiderdikteren på den måten vi gjorde. Da svarte jeg nokså ironisk: – Det må da gå an å tenke og danse samtidig.
– Det var Helge Westbye på Polydor som hjalp oss til platekontrakt. Noen sentrale folk fra NRK hadde hørt oss på Club 7, og ville gjerne ha oss i radiostudio. Der gjorde vi blant annet «Riil Køntri Mjusik», som var en parodi på den glatte country-musikken som Vidar Lønn-Arnesen hadde monopol på å formidle. Den kom ut som single året før Ragnarock, og gikk rett inn på andreplass på Norsktoppen.
Ragnarock ble spilt inn på bare en uke, noe som sier mye om hvor samspilte Undertakers Circus var på denne tiden. Samtidig var det ikke lett å holde et så stort orkester i gang.
– Pelle var student, mens flere i bandet hadde begynt å jobbe. Det kostet oss rett og slett for mye å bevege oss rundt, så vi kom oss aldri så langt nord i landet som vi ønsket. På denne tiden var det begynt å bli en del bra rockeband her til lands, som gjerne hjalp hverandre med å finne frem til gode spillesteder.
I 1973 ble den viktige Ragnarock-festivalen arrangert for første gang i Holmenkollen. Der ble ikke Undertakers Circus invitert med, selv om festivalsjef Stein Robert Ludvigsen & co. nok tyvlånte navnet fra debutplaten deres.
– Vi lot musikken styre, og spilte det vi likte. Vi var populære på Østlandet, og ble blant annet fast søndagsband på Studentkroa i Oslo. For øvrig falt vi nok mellom ganske mange stoler. Både «Ragnarock» og «På Stiklestad» har jo ganske urnorske røtter, der den sistnevnte også siterer komponisten Geirr Tveitt. Samtidig var vi nokså eksperimentelle, og prøvde å sprenge grensene musikalsk – med alt fra country-pastisjer til afrobeats.
– I 1975 fulgte vi opp med Brød & Cirkus, som kom ut på On Records-labelen til Nils Bjarne Kvam. Men da hadde deler av bandet alt sprukket opp. Nå var det Tom Danielson og jeg som lagde muskken, men jeg kan godt innrømme at den ikke er like musikalsk avansert som Ragnarock. Samtidig fungerer noen av de låtene veldig godt i ettertid – og med dagens besetning. Saxofonist Arild Stav har også noen veldig fine bidrag på den platen.
Undertakers Cirkus – denne gangen med k. Albumet Brød & Cirkus ble gitt ut på On Records-labelen til Nils Bjarne Kvam, som også var produsent på plata. (Foto: Arkiv)
– Når jeg hører på spennvidden til Undertakers Circus, slår det meg at dere kanskje også kunne ha lagd teatermusikk.
– Det er litt artig at du sier. En gang opplevde vi at hele salen sang med på «Nettenes prinsesse» på en konsert på Rjukan. Det var fordi den låten var blitt brukt under en lokal teateroppsetning om en jente som havnet i ulykka.
– Jeg tror ellers det var viktig at band som vi og Høst sang på norsk. Vi ble en gang omtalt i den britiske musikkavisen New Musical Express, som mente at det hørtes ut som som om vi hadde noe å si – nettopp fordi vi brukte vårt eget morsmål.
Bandets nyskrevne «Pass deg gutten min» ble gitt ut på singel i september 2023. Hør låten og se musikkvideoen her, i Ballade video. (Foto: Lina Winge / Grappa)
Dagens utgave av Undertakers Circus består av Thor Sigbjørn Greni, Stein Gudmundsen og Ketil Gulbrandsen (vokal), Espen Liland (gitar), Morten Wentzel (keyboards), Rune Endal (bass), Frode Kildahl (trommer), Kjell Kristoffersen (trompet), Kim Koffeld (trompet), Audun Os (sax og fløyte), Lena M. Petterson (trombone og kor) og Elena Khimich (kor).
Bandet har nå gjort konserter i flere år, og har også blitt invitert til å spille på Rockheim. En vinyl-reutgivelse av Ragnarock fikk i 2016 rosende omtale i det engelske musikkmagasinet MOJO, samtidig som både den og Brød & sikus nylig er utgitt i CD-prosjektet Norske albumklassikere.
På konserten på Salt i Oslo blir det som nevnt en samtale med Thor S. Greni og Solveig Nygaard Langvad etter opptredenen. Ellers kan Greni røpe for Ballade-leserne at det kanskje er enda mer spennende ting på gang.
– Vi starter konserten på Salt med å spille et par nye låter. Og da må jeg vel nesten bare innrømme at vi leker med tanken om å gjøre et tredje album også.
Red. mrk.: Artikkelforfatter Arvid Skancke-Knutsen er selv involvert i prosjektet Norske albumklassiskere – Bokserien, der boken om Undertakers Circus ble gitt ut tidligere i år. Skancke-Knutsen har imidlertid ingen forbindelser med eller roller i produksjonen eller utgivelsen av denne boken. Skancke-Knutsen vil intervjue Thor S. Greni på scenen under arrangementet på Salt i Oslo fredag 4. oktober.
