PIANOET OG PROJEKSJONEN: Inne på et galleri på Skøyen, Oslo, åpnet lyden og rommet noe i Ballades skribent.(Foto: Marius Troy)
Musikk mot skrivesperre
Løsning på et utbredt problem: En av Ballades faste kritikere har vært plaget av skrivesperre. Men pianist Andreas Ihlebæk og kunstopplevelsen Heka løsnet pennen hans.
Jeg liker det når musikken tør å være andre steder enn i vanens trygge rammer. Om du rykkes ut av rammene, og for eksempel drar til et kunstgalleri og legges ned på et bølgete gulv for å oppleve musikk … så blir det kanskje en hendelse som rører sterkere enn nok en konsert slik du kjenner dem, i rekka: Kanskje sofistikert og godt gjennomført, men en forutsigbar midtukehendelse merket av samfunnets trang til å presse kunst inn i formater. For vanens makt kan lede til kulturelle åreforkalkninger.
Eller i hvert fall en kunst som er ganske kjedelig. Derfor befant jeg meg sist lørdag kveld i Galleri Tað på Skøyen for å overvære Heka – en slags mellomting mellom en kunstopplevelse kuratert av den digitale kunstneren Marius Troy og en konsert med pianisten Andreas Ihlebæk.
Jeg liker det når musikken tør å være andre steder enn i vanens trygge rammer.
Jeg er tidlig ute, og går rundt i galleriet en liten halvtime sammen med et knippe mennesker jeg tenker kan beskrives som «vestkantfolk», nippende til et glass lunken riesling mens jeg ser på Dariusz Wojdygas uroer av metallskrap, Henrik Nordahls skulpturer av byggeplassavfall som minner om elefanters støttenner, og ikke minst Marcus Mars smidde metallskulpturer som viser figurer som både er spyd og menneske,
FORSKJELLIG HVER GANG: To publikummere har lagt seg ned. Ihlebæk ved pianoet. (Foto: Marius Troy)
som til tross for sin tyngde likevel virker lette som bladene på en plante eller vingene til en sommerfugl. Glasset med vin, skulpturene, gallerirommet, og noe litt forvirrede tanker om skulpturenes mening («er det Balder han portretterer», tenker jeg, «eller kanskje Sisyfos?»), alt åpner sinnet mitt.
Kunstner Marius Troy. (Foto: Marius Troy)
Så kommer Troy ut fra et sidegalleri, i oransje strikket lue og en lang mørk frakk som må være alt for varm for en slik innendørs event. Han introduserer oss for det som skal skje, på engelsk, med en varm og dyp stemme som er så lav at vi snaut 20 i publikum må lene oss fram for å høre hva han sier.
«Gulvet heller», forteller han, «og det er glatt. Noen av dere kommer til å falle». Han forteller at opplevelsen kommer til å bli intens, og hvis det blir for mye, så finnes det en nødutgang bak i lokalet. Vi tas vare på. Føler oss trygge. Vi legger verden utenfor galleriet bak oss. Troys introduksjon renser oss for andre tanker og følelser enn de som vi skal oppleve. Telefonen – distraksjonsmaskinen, vår tids oppmerksomhetsfragmenterende og konsentrasjonsdrepende svøpe – pakkes langt vekk. Vi blir ikke nektet å ta bilder eller video, men gallerieier Troy vil at vi skal være til stede i nettopp dette øyeblikket. Oss, sammen, i dette rommet, her, nå.
Vanens makt kan lede til kulturelle åreforkalkninger.
Vi får beskjed om å ta av oss skoene. Dette gjør oss like. Vi har noe felles. Vi er en gruppe mennesker som ikke har sko på. Og så ledes vi fra det hvite galleriet inn i et mørkt rom, med et bølgende, behagelig gulv. Vi er kommet inn i HEKA-kammeret, og har krysset en grense, vi har trengt gjennom en slags membran som skiller kunstopplevelsen fra utenomverden. I sokkelesten sklir vi nedover bølgene, finner en plass, legger oss ned, gulvet er godt å ta på, og vi ser mot det avlange taket. Mens vi ligger på ryggen klargjøres hodet og sanseapparatet for et «noe annet». Noe annet enn det som konsertsalens myke klappstoler, noe annet enn rockescenenes gammelt øl-stinkende klissete gulv.
Taket fanger opp både lydene fra pianoet og lydene fra oss på gulvet.
Så begynner musikken og de visuelle projeksjonene. Andreas Ihlebæk sitter ved et piano midt i rommet. Han introduserer hvert stykke med en liten historie, eller en liten betraktning som har et visst new age-skjær, men som også bygger opp en følelse av trygghet. Musikken er tilbakeholden, mens den østerrikske kunstneren Steven Mark Küblers projeksjoner blir stadig mer intense. De er digitale og «teknoutseende», men likevel organiske, svermende, bølgende. Vi blir fortalt at projeksjonene i taket «hører» lydene vi lager – taket fanger opp både lydene som kommer fra pianoet og lydene fra oss på gulvet. Vi er altså medskapere, en stillferdig utgave av Jacob Colliers publikumskor. Hver fremføring er unik, blir vi fortalt, både lydlig og visuelt.
Og jeg går inn i øyeblikket. Jeg ligger på gulvet i en behagelig posisjon, hodet ganske elevert på en av gulvets bølgetopper, benene litt opp på en lavere topp. Ihlebæk spiller enkle, melodiske og ganske inderlige pianostykker. De er litt klassisk og litt pop, med en harmonikk og melodiføring som er ganske egenartet. Jeg føler en slags nærhet til de andre i salen. I et øyeblikk snur jeg hodet litt til siden og lar meg fascinere av en vakker ung kvinne, rett nese, lyst langt hår, sterk kropp, øyne som ser rett fram mot taket over oss. Hun har lagt kroppen i en yoga-lignende posisjon. Jeg slår øynene vekk. Man skal jo ikke stirre. Jeg kikker bort på Ilhebæk ved pianoet i stedet.
Nå må jeg avbryte meg selv: Jeg skulle nettopp til å beskrive opplevelsen av å se Ihlebæks armer på pianoet, med de lange og tynne musklene, eller det korte håret som omkranser et ganske skarpt skåret ansikt som noen ganger ser opp mot de eksploderende og svermende bildene i taket og noen ganger er vendt ned mot tangentene på pianoet. Men så kommer han faktisk inn i baren der jeg etter konserten sitter og skriver disse ordene. Han setter seg ved siden av meg, bestiller et glass vin og begynner å snakke. Jeg hilser høflig, selv om jeg nesten er litt fornærmet over av å ha blitt avbrutt midt i den kreative flommen av ord som formelig renner fra pennen og ned på papiret. Vi har aldri møttes tidligere, men har fulgt hverandre på sosiale medier i et par år. Men som to gamle kjenninger, kastes vi ut i en lang og intens samtale.
Ledige stillinger
Ihlebæk forteller om hvordan dette prosjektet har blitt til, og hvordan han og Troy ønsker å bevege nye mennesker på nye måter. Hvordan de vil la publikum få en total opplevelse. Ihlebæk snakker mye om rommet, og hvordan man kan ta på gulvet og veggene.
Pianist Andreas Ihlebæk. (Foto: Marius Troy)
«Er ikke du pianisten?», spør en kvinne. Plutselig har to kvinner kommet bort til oss, der vi sitter ved baren. «Jo, det var meg», svarer Andreas og smiler. Kvinnen forteller at hun nettopp har flyttet til Skøyen, og at en venninne som hadde vært på en av forestillingene fikk henne til å kjøpe billett. Hun ville at venninnen skulle oppleve dette, for det hadde vært så sterkt. Siden kvinnen altså nettopp hadde flyttet til området, var hun kanskje åpen for en kunstnerisk opplevelse. Hun overøser Ihlebæk med komplimenter for det hun hadde vært med på. «Det var så overveldende», sier hun.
Kvinnene takker igjen, og så går de. Etterpå handler mye av samtalen mellom Ihlebæk og meg om hvordan kunst og musikk kan bevege mennesker, og hvor viktig denne bevegelsen er. Vi er begge enige om at musikk er noe som åpner opp en dypere mening i livene våre. «Det ligger så mye i en enkelt akkord», utbryter Ihlebæk. Han legger trykk på hver enkelt stavelse, og han gestikulerer med begge armene inn mot sitt eget bryst. Selv begynner jeg å tenke på ess moll-akkorden som kommer på andre taktslag i ouverturen til Wagners Tannhaüser, en akkord som jo bare er en hel vanlig ess-akkord som alle andre ess-akkorder, men som på en eller annen mystisk måte i denne konteksten alltid klarer å bevege meg til tårer. «Ja, musikk beveger», bekrefter jeg. «Og tenk da på når man setter mange akkorder etter hverandre».
Men for å komme i kontakt med denne dypere meningen må man la seg åpne opp slik at man blir mottagelig for det. Og det var nettopp situasjonen rundt som gjorde Heka til en så gripende opplevelse. Dette forteller jeg til Ihlebæk, og nevner i samme åndedrag at når jeg hører folk snakke alt som er «feil» med den klassiske musikken og hva som må gjøres for å finne på noe nytt, så responderer jeg: «men hør nå her, det er mange av de tingene du etterlyser som allerede blir gjort. Tenk på festivalen Interpuls. Tenk på Den norske kammerorkesters konserteater». Og så er det ikke slik at man må på død og liv finne på noe nytt hver jævla gang. Ihelbæk nikker ivrig. «En godt framført Dvořáks niende er bedre enn krampaktige forsøk på nyskaping», sier han.
«Musikken din er så ærlig, den prøver ikke å oppnå noe annet enn det den faktisk gjør», sier jeg til pianisten. Han ser tydelig beveget ut, og takker for komplimentet. Jeg forteller om hvordan jeg er frustrert over all den manipulerende kulturen vi omgir oss med, som skal holde oss passive, framført i et forflatet uttrykk på små skjermer. «Dagens kunst er så flat», nesten roper jeg. «Vi vil lage en hendelse, en opplevelse», responderer Ihlebæk like intenst. Og vi konkluderer vår samtale, Ihlebæk og jeg, med at vi begge tror det er en stor del av befolkningen som virkelig hungrer etter kunst som er fysisk og ekte.
Jeg tenker på de to kvinnene, og hvor tydelig det var at han hadde lyktes med å nå fram til dem.
Ihlebæk, Troy og Kübler nådde også fram til meg. Denne teksten er et bevis på det. For etterpå måtte jeg skrive. Jeg gikk til Peloton bar ved siden galleriet av og skrev til de stengte, kun avbrutt av et glass sammen med Ihlebæk.
Jeg skrev på nattbussen hele veien hjem. Jeg skrev i enda en time på kjøkkenet hjemme. Det ble en lang tekst, og det var en uventet tekst, for jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å skrive. Jeg har en stund vært plaget av skrivesperre og kreativ stagnasjon. Men HEKA fikk meg til å igjen oppleve den vanvittige gleden og adrenalinrushet det er å skrive. Og dette skal Ihlebæk og Troys gjeng ha en stor takk for.
MUSIKK SOM ÅPNER: – Musikk som ikke prøver å oppnå noe annet enn det den faktisk gjør, skriver Ballades Ola Nordal. (Foto: Marius Troy)
Red. anm.: I anmeldelser er hovedregelen at verket taler for seg, uten å ta med utøvernes egne vurderinger. Så også når Ola Nordal anmelder klassiske plater. Denne teksten kategoriserer redaksjonen som noe annet enn en ren anmeldelse.
