Malin Alander er ute med albumet Tvinner på evighetens tråd.
Når Malin synger stygt
Av og til må det til: Brekk det opp. Skrap helt inn. La det skjære.
Stemmen glir inn på sollyset på Malin Alanders nye plate. Så kuttes lyset i en brist, hun går ned og henter skurr. Pustepausen du hører støtter bruddet, den skjærende overgangen som i skjønnsang helst skal overkommes. Men Malin overkommer ikke, hun går inn i det. Blir i det. Gjentar, slynger deg tilbake i skjæringa, forsterker det med en lang ennnnn, så en hhhå og en slags skarring i vokalene. Gnikker mot trommehinna di som var den ei vindusrute, Malins stemme er blitt isopor mot ruta.
– Hvorfor synge stygt?
– Jeg har ikke hatt det som et mål akkurat, men det handler om å å ikke tenke på om det er fint eller stygt, å bruke kroppen og stemmen på alle mulige måter. Tenke at dette her er et instrument, det jeg driver med, og hva er mulighetene mine med det. Gå til ytterkantene, beskriver Malin til Ballade.
I fjor kom plata der Alander synger med Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndboe Plassen, i trioen Hekate. Også der kan det brytes og skjære. Plata Evigheten forestår var Spellemannominert, og i motsetning til Alander solo fantes sangene på denne plata med Hekate før sangerne ble født. Felles for begge album er improvisasjon over sangene, og metoden.
Kanskje kan jeg noe som viser deg veien
Hekate var navnet på en gresk titangudinne knytta til heksekunst.
– Apropos Hekate så har vi hatt veldig mange konserter mens jeg har hatt med meg baby rundt, forteller Malin.
– Da har jeg virkelig fått testet meg på om du ikke får tid til å varme opp, eller om det ikke er helt klart før du går på scenen, men det er bare å guffe på. Ikke som i å miste kontrollen. Men du må gå på med det instrumentet du har klart. Det som funker – er sånn det blir. En må være åpen, ha alle muligheter klare, for skapende øyeblikk da, for det en har med seg, mener hun.
I midten av april kom Tvinnar på evighetens tråd – her spiller hun med eget band, og sangene er komponert av henne.
Styrke fra der du er i livet
For Malin er sjangeroppløsninga her helt naturlig.
– Uten at du tenker sjanger eller noe sånt, så vet man jo hvor man kommer fra og så har man jo all inspirasjon med seg fra alt man har hørt, alt man har gjort og der man er i livet akkurat nå. Det henger helt sammen for meg, denne musikken her. Det er sånn det skal være.
Eksempelet på «styggsang» over er henta fra låta «Sola, skuggen», som avløses umiddelbart av vakker melodi, som forløses fengende, styrkes, i kontrasten.
Seinere på plata kommer det stygge tilbake. Og hun bruker gjerne ett bilde om igjen i tekstene, når hun synger om å nærme seg noe, komme inntil, da heter det i teksten å skrape. Et annet sted skal hun klore helt inn til bein. Det høres jo også litt vondt ut? Om man kommer nærmere noen eller noe gjennom å skrape seg igjennom.
Men så, i teksten hennes, på andre sida, finnes det pust og sol.
Ledige stillinger
Siden journalisten streber etter å være et redelig menneske, må jeg nesten understreke at jeg ikke synes det er stygt. Men det er denne kontrasten mellom det vakre, et slags ideal – og det som faktisk må til for å få ting ut. Det skurrer, men det er godt.
Kanskje er du blant dem som har hørt «styggsang» mer i samtidsmusikk, jazz, metal. Kanskje fra folk som ikke er musikere. Kanskje som skrik? Noen slipper det bare ut når de trener.
– Er jeg den første som har kalt de sangteknikkene for stygt?
– Ja, altså jeg skjønner hva du mener med det. Og det er ikke fornærmende. Jeg har hørt dem som har sagt at de blir litt redde av å høre den måten å synge på. En annen som hørte på det sa at hun kjente det fysisk inni seg, og observerte sjøl at oi, det der har jeg inni meg også! Som vrede nesten. Det toucher inn på noe som folk har i seg, men som en kanskje ikke tør å få ut. Da kan jeg kanskje noe som viser deg veien inn i det, mener Malin.
IGJENNOM: Inntil / Glatte årer / Skrape åpning, til pust og sol. Det synger Malin Alander på sangen «La meg vandre», inspirert av gamle salmer i tittel og melodi. (Foto: Malin Alander)
Malin er fra Gloppen i Nordfjord. Albumslippet feires først i juni, på en festival rundt et spelemannshus; Pederhusveka på Breim. Hun er en kjent tolker av Draumkvedet. Og hun har master i folkesang, der hun har jobba særlig med improvisasjon.
– Jeg har tatt tak i en del materiale hjemmefra, jobbet utifra stiltrekk, med frasering, med ornamenter, og melodilinje, beskriver hun.
Vi har hatt mange konserter der jeg har hatt baby med rundt. Du må gå på med det instrumentet du har klart.
Som ung ble Malin inspirert av å høre at rock og folkemusikk kunne kombineres. Som hos Gåte, Garmarna (S). Og uten å si ordet «folkemusikkbølge», er jo nettop «krysspollineringene» mellom sjangre særlig effektive der du hører en original styrke.
– Så har jeg vært veldig interessert i salmer. Du har en del ornament som hører til der, og glidetoner, som i en del gamle typer salmer. Oppgangene jeg bruker, ansatser og avslutninger på fraser og fraseringer, er tett knyttet opp til hvordan det har vært sunget, særlig på salmer, herfra.
Jeg snakker med Alander på telefon på vei mellom hjembygda og Jølster. På veien maler hun ei tynn trappelinje for meg med sangstemmen, synger et eksempel. – Ja. Den type ting, oppsummerer hun.
– Salmer handler jo veldig ofte mye om lengsel eller trøst. Hva skal jeg gjøre med dette livet, liksom.
– Ja, og det har jeg veldig med meg da. Man kan tenke at det er veldig trist med salmer, men jeg tenker også at det er veldig kraftfullt og veldig sånn: Man er i livet, men det går jo over til slutt. Livet er her men du kan miste det. En er hele tiden på veien og prøver å finne veien sin … så vet en jo hvor veien går til slutt, hehe!
