BARAL består av musikere fra den norske jazz- og folkemusikkscena med bakgrunn fra Nord-Østerdalen. I prosjektet «Slåtter under Tronfjell» videreutvikler de sin lokale folkemusikk, med utgangspunkt i boka "Slåtter og spellemenn fra Tynset-traktene" (2023) av Gerd Mary Brekken.(Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Du vet at verden er ille når folkemusikken er god igjen
BARAL kaller de seg, stjernelaget av musikere som har latt seg inspirere av en indisk guru og en bok proppfull av slåtter fra Tynset-traktene. Ballade møtte dem til samtale om musikk som fredsaktør og om å se verden i tradisjoner fra Østerdalen.
Nylig inviterte arrangøren OsloFolk til en av vårens siste «Folk på torsdag»-konserter på Riksscenen, med et stjernelag av musikere som har latt seg inspirere av en indisk guru og en bok proppfull av slåtter fra Tynset-traktene.
Synnøve Brøndbo Plassen synger, Bendik Smedåsgjelten Qvam spiller gitarer og bukkehorn, fløyter og trompet, Tollef Østvang trommer, Ellen Brekken bass og kontrabass, mens Astrid Garmo trakterer feler og langeleik. Alf Hulbækmo står vanligvis for tangenter og munnspill, men måtte melde forfall til konserten i Oslo.
Når de spiller sammen kaller de seg BARAL, inspirert av den indiske filosofen og guruen som flyttet til Alvdal i 1917, og som drømte om å etablere et fredsuniversitet under Tronfjell. En idé som fortsatt lever over hundre år senere.
BARAL består av Synnøve Brøndbo Plassen (vokal), Bendik Smedåsgjelten Qvam (gitarer, trompet, fløyte og bukkehorn), Tollef Østvang (trommer), Ellen Brekken (bass og kontrabass), Astrid Garmo (feler) og Alf Hulbækmo (tangenter og munnspill). Sistnevnte var forhindret fra å delta på konserten på Riksscenen 9. april. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Det var lite å si på stemningen i Riksscenens minste sal. Lokalet var fylt til randen, og et tydelig begeistret publikum ville gjerne ta med seg et minne hjem. Det var mange mobiltelefoner med fingeren på opptaksknappen.
Krise når folkemusikken er kul igjen
Men som guruen som ønsket å åpne fredsuniversitet, finnes det en lignende tanke om at musikk kan brukes i fredens tjeneste? Ballade satte seg ned med Synnøve Brøndbo Plassen, Ellen Brekken og Tollef Østvang etter konserten.
– Kultur har jo for eksempel kommet inn i beredskapsplanen. Bare for å nevne noe helt konkret, sier Synnøve Brøndbo Plassen, før hun fortsetter:
– Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Jeg var i en panelsamtale nylig om politikk og tradisjonsmusikk, der noen sa: “You know the world is bad when the folk music is good again,” sier hun og ler.
Folkemusikken får ofte fornyet relevans i perioder preget av uro og søken etter kulturelle røtter.
– Jeg har tenkt på at musikk er et språk som man kan uttrykke utrolig mye gjennom. Det handler om å løse konflikter. Og det er ikke alle som er like gode på det, eller har tålmodighet til det, fortsetter Synnøve.
Vil lage noe fint sammen
Ellen Brekken tar tanken om å skape fred et steg videre, og ser for seg hvordan det å spille sammen kan være en slags konstant fredsbevarende forhandling.
Ledige stillinger
– Jeg synes jo det er så enkelt som at man ikke vil krangle eller ha konflikt med dem man spiller med på scenen. Man vil lage noe fint sammen. Og hvis noe ikke fungerer, så prøver man å løse det, eller komme til enighet om hvilken retning man skal gå. Jeg har ikke noe interesse av konflikt. Jeg vil bare at musikken skal bli best mulig. Og det gjelder ikke bare dette bandet. Det gjelder om du spiller for eksempel i Fargespill med 50 ungdommer, eller bare med én annen person, forklarer Ellen.
– Det er det fine med musikk: det er aldri en konkurranse. Det er bare ulike uttrykk, og alle er like viktige. Man drar i samme retning for å gjøre det best mulig. Det har ingenting å si med alder, kjønn, legning eller alt det der. I musikken føler jeg det er helt irrelevant. Det handler om hva du selv stiller opp med, hva du vil, og hva du har lyst til å få til, konkluderer hun.
Kunst som kontrafaktor
Tollef Østvang har bakgrunn fra eksperimentell og improvisert musikk.
– Der er man avhengig av at publikum stiller med blanke ark og nysgjerrighet. Det er en verdi som er direkte overførbar til resten av samfunnet. Det vi mangler i dag, og som kanskje har ført verden dit den er, er mangel på nysgjerrighet og åpenhet overfor andre. Vi er så preget av at vi har bestemt oss på forhånd for hvilke nyheter vi konsumerer, og hva vi tror på. Vi kuraterer våre egne liv. Vi ser ikke lineær-TV, vi vet vårt eget beste i alle sammenhenger, mener trommeslageren, og legger til:
– Jeg tror kunsten kan være en slags kontrafaktor som drar ting i en annen retning, som vi er helt avhengige av. Og på den måten knyttes det direkte opp mot ytringsfrihet og mangfold.
De forteller at prosjektet tar utgangspunkt i folkemusikk fra Tynset. Og navnet «Baral» er lånt fra den indiske filosofen og guruen som flyttet dit i 1917. Legenden skal ha det til at han red inn i Østerdalen mot Alvdal på en hvit hest. Det er et fint og fredelig bilde, men det er ikke nødvendigvis historisk dokumentert. Det som er sikkert, er at han var en person som tok med seg nye impulser til en liten norsk bygd.
– På samme måte er det også det vi gjør med materialet vi jobber med her. Vi tar med oss hver vår ballast og innfallsvinkel inn i musikken, enten det er jazz, samtidsmusikk eller klassisk. Det er viktig for musikken å ta det til et nytt sted, samtidig som man tar vare på sin egen identitet, slik at det ikke forstenes, mener Tollef.
Verdenskaos og heksegryte
– Folk har alltid reist, og all musikk er påvirket av det. Slåttene vi spiller er kanskje fra Tynset, men egentlig er det ikke så enkelt. All musikk kommer fra et større verdenskaos. Det er større enn ideen om “den norske musikken”. Musikk kommer ikke fra et lukket sted, det er en heksegryte med ingredienser fra hele verden som står og putrer, understreker Synnøve.
Musiker og sanger Synnøve Brøndbo Plassen er vokalist i BARAL. Repertoaret til gruppa spenner over ulike slåttetyper som pols, springar, vals, reinlender og salmetoner. Materialet tolkes i et bredt uttrykk med impulser fra jazz, klassisk og andre sjangre. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Norge har alltid vært et flerkulturelt land, folk har alltid reist, og med folk har musikk, skikker og matkultur også flyttet på seg. Å se verden på den måten gir en større forståelse av konteksten man står i. Det er større enn å vokse opp i en liten bygd i Østerdalen og drive med tradisjonsmusikk – du står egentlig midt i verdenshistorien når du gjør det, fortsetter hun.
– Du er midt i verden på en måte, selv om du er i Folldal, nikker Ellen.
– Vi har sluttet å dele mye i samfunnet vårt. Men vi som er her i kveld har jo akkurat delt denne konserten sammen. Det er en symbiose der mellom scene og publikum, og det å ha et felles referansepunkt for dem som var til stede, det betyr noe. Jeg er litt redd for at vi mister slike felles referansepunkter. Før så man «Fleksnes», og dagen etter snakket man om det. Vi kommer aldri tilbake dit. Jeg spiller mye skolekonserter, og det er viktig at elevene får en felles ramme. Og så kan de like det eller ikke like det, men de må ha noe felles å diskutere, sier Ellen.
– Finnes ingen fasit
– Hvor åpent er det norske tradisjonsmiljøet for forandring eller nytolkninger? Er det liberalt eller konservativt? Når dere svinger slåttene fra Tynset innom Balkan eller drar det over i ørkenblues, er det noen som synes det er kontroversielt?
– Miljøet er ganske liberalt i dag, med noen få unntak kanskje, mener Synnøve.
– Det interessante er også dette med å “båssette” musikken, at “sånn er det, sånn er tradisjonsmusikken”. Men det er nettopp det at denne musikken har levd gjennom så mange liv. Det finnes ingen fasit på hvordan den skal spilles. Vi har Gerd Mary Brekkens bok Slåtter og spellemenn fra Tynset-traktene, der slåttene er nedtegnet og samlet for ettertiden. Bare fordi man drar det i litt andre retninger når man spiller dem, betyr det ikke at den originale musikken forsvinner. Tvert imot, de er der for å spilles, fortsetter hun.
– Samtidig er det farligste for tradisjonsmusikken hvis ting blir konservert og gjort til museumsgjenstander. Det er ikke sunt for musikken, for den har alltid vært i bevegelse. Det er synd hvis musikken ikke får rom til å utvikle seg i 2026. Vi kan ikke stoppe opp i 1950 og si at sånn var det. Det er ikke sånn det er, sier Synnøve.
Astrid Garmo spiller feler og langeleik i BARAL-prosjektet og -bandet. Hun er også gitarist i Pumpegris, som Ballade møtte på Celtic Connections i Glasgow tidligere i vinter. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Vil lage plate og turnere videre
Boka fra 2023 er arkivet bandet har dykket ned i for å finne slåttene de spiller i BARAL-prosjektet. Med nærmere 200 slåtter har de jobbet individuelt med utvelgelsen, der hvert bandmedlem har plukket ut materiale som har blitt del av repertoaret.
Boka brukes dermed ikke bare som historisk dokumentasjon, men som et aktivt kildemateriale som gjør det mulig å videreføre og gjenbruke tradisjonsmusikk i samtiden.
Konseptet startet som en festkonsert i anledning Tynset jazzklubbs 10-årsjubileum. Deretter fikk de med seg Musikk i Innlandet på en lokal turné. Konserten på Riksscenen 9. april var den sjette på ett år.
Planen er å spille inn materialet og turnere videre, men det blir trolig først i 2027, siden medlemmene har travle kalendere.
Tollef Østvang spiller trommer i BARAL. Han har med seg bakgrunnen fra eksperimentell og improvisert musikk i BARAL: – Det vi mangler i dag, og som kanskje har ført verden dit den er, er mangel på nysgjerrighet og åpenhet overfor andre. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Vi er ganske opptatte folk alle sammen, så bare det å samle oss til én konsert her har vært et lappeteppe av kalendere som skal gå opp. Det må planlegges i god tid. Men jeg synes materialet har vokst og utviklet seg gjennom året. Det er gøy at hver låt kan strekke seg og gå i ulike retninger fra konsert til konsert. Det er for eksempel én låt vi ikke hadde nå, som er veldig fjåsete og morsom – en galopp som bare går fortere og fortere. Det er bare tull, men hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke kunne le litt også når vi spiller? smiler Ellen.
