Edvard Grieg Kor hadde verdenspremiere på bestillingsverket "Fem elementer" under Festspillene i Bergen. Musikken er ved Torstein Aagaard-Nilsen, teksten ved Malin Kjelsrud.(Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
Teksttung konsert
Edvard Grieg Kor har mye å fortelle på festspillkonserten sin, men gir oss ikke god hjelp til å oppfatte hva.
Edvard Grieg Kor
Festspillene i Bergen 2021, Håkonshallen, fredag 4. juni
«Fem elementer» – bestillingsverk av Torstein Aagaard-Nilsen, med tekst av Malin Kjelsrud
Verdenspremiere
Musikk av Monteverdi, Jersild, Tormis, Aagaard-Nilsen, Shaw, Lang, Poulenc, Ticheli, Takemitsu, Schütz
Se full verksliste på Festspillene i Bergens hjemmesider
Edvard Grieg Kor er en viktig kraft i det vestlandske sangmiljøet. I tillegg til sine egne konserter, bidrar vokal-oktetten ved de fleste av konsertene til Bergen Nasjonale Opera. Medlemmene holder dessuten kurs for både barn og voksne. Ved årets festspill urfremførte koret et verk de selv har bestilt av Torstein Aagaard-Nilsen.
Den vestlandsbaserte komponisten har bedt Malin Kjelsrud skrive tekst til verket, som har fått navnet «Fem elementer». Rundt bestillingsverket har de bygget opp et program der alle stykkene har elementene som tema. I tillegg til de fire vi kjenner fra antikken – ild, luft, jord og vann – tematiseres elementet tre fra kinesisk filosofi.
Repertoaret ved konserten i Håkonshallen spenner fra 1600-tallsmadrigaler av Monteverdi til samtidsverk av de amerikanske komponistene Caroline Shaw, David Lang og Frank Ticheli, som et nikk til temaet for årets festspill: «This is America?».
Stiv fremtoning
Sangerne holder overraskende stor koronaavstand til hverandre på scenen i den store hallen. Spesielt i Monteverdi medfører dette utfordringer med intonasjonen. Avstanden mellom utøverne kler ikke verket ettersom det reduserer følelsen av polyfoni.
Der sangerne burde lyde som én pustende enhet med samme puls, blir de snarere åtte, atskilte individer med tydelige enere i hver kropp.
Edvard Grieg Kor i Håkonshallen. Sangerne holdt stor (korona-)avstand til hverandre under konserten, en avstand som ikke kler verket ettersom det reduserer følelsen av polyfoni, mener Ballades anmelder. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
I flere av verkene under konserten fører avstanden til at fremføringen blir litt for «flink», og sangerne virker mer bundet til notene enn de ellers pleier å være når de hører – og føler – hverandre bedre.
Ledige stillinger
Med tanke på konsertens tematikk hadde det vært en fordel for den musikalske flyten om sangerne var litt ledigere på scenen, så vi fikk føle litt mer av naturens villskap i uttrykket deres.
Savn av programblad
Etter hvert som koret synger på språk jeg forstår, savner jeg å ha tekst å forholde meg til. Vanligvis deles det ut programblad under Festspillene i Bergen, men disse er helt kuttet ut i år av smittevernhensyn.
Dette valget er vanskelig å forstå, når andre arrangører finner løsninger som for eksempel å – med hansker eller spritede hender – legge programblad på hver enkelt stol i forkant.
Sangerne fremfører Veljo Tormis’ «Tuul Könnumaa Kohal» med en nydelig intensitet, og for den som vet at tuul er estisk for vind, er det morsomt å høre vindens bevegelser i glissandoene nettopp når det synges på stavelsen tuul. Den som tilfeldigvis ikke behersker estisk har antagelig også en fin opplevelse av verket, men det hadde vært bedre om publikum ble gitt et valg: Ønsker vi å følge med på teksten eller ikke?
Konserten tas opp og vises digitalt, og der jeg sitter like ved den ene kameraføreren, kan jeg på en av skjermene hans se versjonen som digitalpublikummet får se. Gjennom hele konserten er det norske undertekster, og når jeg i etterkant ser opptaket hjemme, får jeg flere aha-opplevelser knyttet til tekst jeg ikke fikk med meg under live-opplevelsen.
Konserten ble tatt opp for digital opplevelse, med undertekster. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
Verkanalyse fra scenekanten
Flere jeg snakker med i etterkant påpeker at mangelen på tekst etter hvert føles direkte distraherende og førte til en amputert opplevelse. Irritasjonen forsterkes av at så mye ved konsertens dramaturgi skulle tilsi at tekstene er viktige: Gjennom sin sceneopptreden synes sangerne å formidle at de har noe å si oss.
Den røde tråden i repertoarvalget gir også inntrykk av et ønske om å fortelle noe.
Et par ganger kommer tenor Paul Robinson frem på scenen og forteller litt om verkene. Før David Langs «By Fire» fra 1984 forklarer han for eksempel hvorfor sangerne underveis flytter seg på scenen. Det har med kontrasteringen av teksten i de ulike stemmene å gjøre, og Robinson forteller at verket kan forstås som en anti-kjernevåpen-sang.
I Caroline Shaws «And the Shallow» oppfordrer Robinson oss til å lytte etter regnet i sangernes stemmer. I dette verket er teksten relativt lett å oppfatte, og den er svært konkret. Dermed synes det underlig å ville forklare verket så inngående.
Sangerne i Edvard Grieg Kor ville formidle noe til oss, skriver Maja Skanding. (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)
Personlig foretrekker jeg å gå på konsert med en åpen tilnærming til lyttingen snarere enn å få verkene forklart på forhånd.
Igjen kan jeg ikke unngå å savne at vi fikk et teksthefte i hånden, med tekster, oversettelser og eventuell bakgrunnsinformasjon om verkene. Da ville hver enkelt publikummer få valget om hen ønsker denne typen materiale å forholde seg til eller ikke, alt ettersom hvordan hen liker å nærme seg musikken.
Den vanskelige klimakunsten
Bestillingsverket, som er ment å være kveldens høydepunkt, blir for meg kveldens største skuffelse. Det kommer tidlig frem at opphavspersonene har et budskap, og at dette har med klimakrisen å gjøre.
Å lage såkalt «klimakunst» er vanskelig, og det å ta utgangspunkt i den abstrakte ideen om elementene kan virke som en god fremgangsmåte for å unngå å gli over i det instrumentelle.
Dessverre opplever jeg både musikken og teksten som overtydelig. På satsen «Luft» er det er som om komponisten ønsker å vise frem alle måter en kan tematisere luft på gjennom sangteknikk, for eksempel ved å bruke pesing som rytmisk element.
Jeg savner en mer subtil tilnærming til tematikken, og blir forundret over at komponisten og lyrikeren ikke behandler den mer varsomt, med tanke på hvor mange som har gått i denne fellen før dem, etter hvert som klimakunst nærmest har blitt en egen sjanger de siste årene.
I teksten føles moralen så påtrengende at det nesten blir komisk. Strofer som «Levende styrke / vakker, livsnødvendig symbiose» og «Fyll lungene med duft av nyslått gress / før det er for sent» sunget med utropstegn, klinger simpelthen upoetiske i mine ører.
Red. mrk.: Vi har 30. juni gjort noen endringer i faktaboksen om konserten helt øverst i saken for å tydeliggjøre at koret fremførte verk av flere komponister under konserten.
